Birgitte Mandelid – «All honnør til de som anmelder plater»

Vi er kommet til fjerde runde i rockbloggs intervjustafett – hvor fellesnevneren til intervjuobjektene er musikkjournalistikk. Jeg møtte Birgitte Mandelid rett før påske. Vi hadde avtalt å møtes på Egertorget. ”Jeg har på meg sorte klær”, var meldingen jeg fikk på mail fra Birgitte. Da jeg sto og ventet, så var det nesten bare svartkledde folk rundt meg, og jeg tenkte; «dette blir ikke lett». Jeg tok feil. Mot meg kom ei blid jente og jo da, det var Birgitte Mandelid. På klingende tromsødialekt presenterte hun seg og vi tuslet litt på måfå før vi fant oss et ledig bord blant fredagstørste mennesker inne på ”Tre Brødre”.

Bernt Erik Pedersen, som sendte stafettpinnen til Birgitte Mandelid, mener hun er redaktør for Norges beste musikkmagasin på papir – Fan Fanzine. Han mener at magasinet har bygd seg opp til å bli et godt og interessant blad i løpet av et års tid. Bernt Erik hadde flere spørsmål til Birgitte;

Hvorfor er det ikke flere jenter som skriver om musikk?
– Dette er et spørsmål jeg har fått mange ganger og det er et viktig spørsmål. Jeg føler likevel det er litt kontraproduktivt å hele tiden stille det, fordi det fokuseres på hvorfor det ikke er så mange jenter. Man kan jo egentlig bare fokusere på seg selv, men jeg føler at det aldri har vært vanskelig å komme inn i miljøet som jente. Det er bedre å fokusere på de jentene som faktisk skriver – for det er jo en del.

Hvordan skal vi få brutt opp denne gutteklubben – mannsdominansen i musikkjournalistikken?
– Dersom man fokuserer på de positive sidene så ufarliggjør man det litt. Det virker kanskje skumlere fra utsiden enn det oppleves fra innsiden. De er jo ikke så skumle disse ”gubbene”, ler Birgitte. Jeg vil jo tro at for ei flink jente så er det kanskje ingen steder det faktisk er så lett å komme seg inn, som i nettopp denne bransjen. Dette fordi det faktisk er manko på jenter og jenter er ønsket til bransjen. Man må våge og man må stå på, men man bør også ha «tykk hud». Du må faktisk tåle å bli upopulær. Som jente så får man kanskje et stempel som «bitchy» om man er veldig ambisiøs. Kanskje dette skremmer mange jenter fra bransjen?

Hvordan går du frem for å finne nye stemmer til bladet ditt?
– Det er todelt. Noen kontakter meg eller jeg kontakter mennesker jeg har lagt merke til på blogg eller som jeg kjenner fra før og som jeg har sett skrive i andre sammenhenger.

Hvorfor skriver du ikke mer selv?
– Grunnen til at jeg ikke har skrevet så mye selv er at jeg i fjor sjonglerte en masteroppgave samtidig. Da var det så mye dataskriving at jeg rett og slett ikke orket mer, så akkurat dette har en enkel forklaring. Nå tar det seg opp!

Jeg spør Birgitte om det er mye å gjøre for tiden.
– Vi er akkurat ferdig med et blad, så nå er det ganske rolig. Bladet kommer ut rett etter påske, forteller Mandelid.

Hvem er Birgitte Mandelid – fortell litt om bakgrunnen din og hva er din sterkeste side som musikkskribent?
– Jeg er 31 år og flyttet fra Tromsø da jeg var 20. Siden da, har jeg skrevet om musikk. Jeg begynte i det små. Jeg skrev noen år for gratismagasiner med kort levetid som jeg nå faktisk ikke husker hva heter. Jeg fikk videre jobb som frilanse musikkanmelder i Dagbladet. Der var jeg i 4 år. I slutten av den perioden jobbet jeg også parallelt for Øya. I fjor tok jeg meg et friår hvor jeg jobbet på masteroppgaven min. Nå er jeg tilbake med Fan og Øya!

– Jeg er mer detaljfiksert enn mange andre. Om det er en styrke eller svakhet, vet jeg ikke, ler Birgitte. Jeg har utrolig mye kunnskap om utrulig meningsløse ting – men som for meg er veldig artig! Jeg liker å grave meg inn i materialet og finne ut mest mulig.

Du er redaktør for Fan Fanzine; som er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Bladet distribueres på utvalgte scener, utesteder og butikker i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Tromsø, Kristiansand og Bodø. Hvordan er det å jobbe med et slikt konsept hvor dugnadsånden står i fokus?
– Det er veldig gøy, men også utfordrende å jobbe med Fan. Det er mange flinke folk som har lyst til å bidra, men så lenge man ikke kan tilby noe – så har man jo heller ingen måte å sanksjonere noen på dersom de ikke leverer til avtalt tid. Dette med å få det til å gå opp – alt det praktiske, kan være litt utfordrende. Men helhetlig så er det utrolig gøy.

– Vi har faste deadlines, så vi er jo litt ”usatt” dersom noen har glemt det de har lovet eller blitt syk. Da er det lite man får gjort. Jeg har i prinsippet ingen problemer med å fylle magasinet – men det er klart, dersom saker ikke kommer den dagen de skulle ha vært levert, og når man i tillegg har satt av spalteplass, kan det bli litt stress. Da blir det å hive seg rundt og finne frem noe annet vi kan bruke.

Hvor mange skriver?
– Vi er ca 10-20 som skriver i hvert nummer – men alt i alt er det mellom femti og seksti som har vært innom. Det er mange som skriver veldig små ting.

I mai feirer Fan ett år. Øya er ansvarlig utgiver, men blander seg ikke redaksjonelt – noe som Birgitte synes er behagelig.

Hvordan er det å gi ut et papirmagasin i disse internett – tider hvor sosiale medier tar mer og mer plass?
– Det er nettopp grunnen til at vi ville gjøre dette på papir! Sosiale medier tar mer og mer plass, men Fan er ikke en motreaksjon, som mange tror, for det er jo veldig mange av de som skriver for oss som har blogger og jobber på nett. Det er kanskje litt stormannsgalt å ville beholde avisformatet, men det er nettopp dette vi synes er bra og ikke minst fint. Det er varig, noe man kan ta med seg i veska, noe man kan sitte å bla i mens man venter på noen.

Hva er den største utfordringen man møter som musikkjournalist?
– Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Jeg var anmelder i mange år og er nå veldig glad for at jeg ikke er det lengre. Ikke fordi jeg syntes at det var forferdelig og fælt, men rett og slett det at man blir litt «nei-menneske». Man skal liksom alltid finne feil, i stedet for å fokusere på det gode. Det finnes mange ujevne plater som kanskje hadde vært fantastiske om man ”skippet” et par spor. Som anmelder må man også fokusere på de to som er dårlig. Akkurat det å alltid være så kritisk, synes jeg var utfordrende. Så – all honnør til dere som er anmeldere!

Er du opptatt av det som rører seg innenfor norsk musikk? Hva synes du om nivået på norsk musikk kontra annet?
– Ja, jeg må jo følge med. Både på grunn av Fan og Øya. Nivået på norsk musikk blir jo bare bedre og bedre. Det har nok også en sammenheng med mengden av musikk som blir gitt ut.

Hvor ligger din preferanse innenfor musikk?
– Jeg skal være så kjedelig å si at jeg liker det aller meste. Det virker veldig feigt, men jeg har gått gjennom mange faser og nå er jeg åpent for alt. Det vil si at jeg er ekstremt tollerent. I løpet av ungdommen var jeg veldig opptatt av pop. Så gikk det litt over til «hardcore», deretter elektronisk musikk. Om jeg skal vektlegge noe, så vil det nok være pop.

Din beste konsertopplevelse – fortell gjerne hvorfor – om det i det hele tatt er mulig
– Det må være Princekonsert i London. Det er nok ikke den beste konserten jeg har vært på når det kommer til musikalsk kvalitet, men opplevelsen var helt syk! For noen år siden dro jeg alene til London bare for å se Prince. Jeg dro dit for en natt og dro hjem dagen etterpå. Prince er nok min favorittartist, så det var utrolig gøy!

Anbefal ei plate som er et must å ha i samlingen sin og begrunn gjerne hvorfor.
– Da vil jeg trekke frem Talking Heads` plate «Remain In Light». Den blander ting som egentlig står helt fra hverandre. Den er dansbar men den er også ettertenksom. Den er funky men den er også rocka. Den får meg opp av stolen, smiler Birgitte.

Rockblogg.no er en helt ny musikkportal – som ønsker å fremme rock`n`roll og de artistene vi mener fortjener publisitet – hva synes du om nettportaler som rockblogg.no?
– Jeg synes det er et bra tilskudd men utfordringen må jo være å klare å eksponere seg i forhold til at det er så sinnsykt mye der ute. Det er viktig at man klarer å finne en egen stemme. Jeg leser mer blogg enn musikkmagasiner, for det er ingen tvil om at det har snudd. Man oppdager ofte nye blogger på slump. Det har mye med tilfeldigheter å gjøre.

Som fersk musikkskribent har jeg mye å lære, og gode råd på veien tar man gjerne med seg. Har du noen gode råd på lager ?
– Det å klare å se hva som funker og hva som ikke funker, er viktig. På det språklige er det viktig å være tydelig og når det gjelder innhold, må man rett og slett forsøke å ikke være kjedelig. Det er mye musikkjournalistikk som er veldig grundig, men som likevel er kjedelig. Det å være litt mer skamløs og god på oppfølgingsspørsmål, er en bra ting. Man blir aldri et orakel, det er alltid rom for forbedringer.

Dersom du var meg – hvilket spørsmål ville du ha spurt Birgitte Mandelid?
Birgitte ler – oi, det var vanskelig! Det må kanskje bli noe slikt som; Hvorfor ble det aldri noe større av deg? Jeg hadde så mange ambisjoner som tjueåring. Alt skulle bli større og bedre.

Har du hele tiden hatt lyst til å skrive om musikk?
– Ja, kommer det kjapt fra Birgitte – og film skyter hun fort inn. Det er film jeg har skrevet masteroppgave om, forklarer hun videre. Jeg har alltid likt å skrive, og musikk har alltid vært min hovedinteresse fra tidlig ungdom. Det ble derfor naturlig å skrive om musikk. Det har vært en lang serie med tilfeldigheter, hvor det ene har ført til det andre – og her er jeg i dag!

Rockblogg.no har startet en stafett, hvor vi vil snakke med/intervjue musikkskribenter (på samme måte som vi har gjort her med deg). Du ble utfordret av Bernt Erik Pedersen, men nå er det din tur til å bestemme hvilken musikkskribent/journalist vi skal intervjue neste gang. Du får også muligheten til å stille ham/henne et spørsmål. Så, Birgitte, hvilken musikkskribent/musikkjournalist i Norge mener du fortjener denne stafettpinnen og hvilket spørsmål ønsker du å stille ham/henne?
– Jeg vil sende stafettpinnen videre til Thomas Talseth, Norges hyppigste slakter, ler Birgitte. Jeg vil rett og slett spørre ham om dette med å slakte musikk. Om han kvier seg eller synes det er gøy? Om han tenker på konsekvenser? Jeg må innrømme at han er ganske underholdende, men det kan jo kanskje være harde ting å ta for enkelte. Helt til slutt, vil jeg spørre Thomas Talseth; Hva er ditt beste slakt?

Jeg takker Birgitte Mandelid for at hun tok seg tid til å møte meg og håper at Thomas Talseth tar i mot stafettpinnen.

Om Elin Mariel Dahl

Ansvarlig redaktør og eier av rockblogg.no. Jeg er ei skriveglad og musikkinteressert jente fra Narvik, bosatt i Oslo. Jeg jobber med sosiale medier i mitt daglige virke. Bloggen er hobbyen på si.