Intervjuer Archive

  • Oslo Ess – hyller KJøtt og gjør 7 konserter på 7 dager

    Oslo Ess – hyller KJøtt og gjør 7 konserter på 7 dager

    Det ble dessverre ikke Spellmannspris på gutta i rockebandet Oslo Ess, men nå kan fansen på hjemmebane glede seg. Oslo Ess gjør nemlig 7 konserter på 7 dager.

    Pressemelding: Etter 2 utsolgte Rockefellershow i desember, og nylig Spellemannsnominasjon, kryper bandet tilbake til Oslos brune kroker. I månedsskiftet januar/februar spiller bandet hele 7 konserter på 7 dager i Tigerstaden. På denne runden blir det både akustiske og elektriske konserter og bandet skal spille både for de under og over atten år, for cowboyer på Youngstorget, punkere på Blitz og for studenter og for arbeidere. Dessuten tar bandet et helt spesielt tilbakeblikk på norsk punkrockhistorie på The Crossroad Club 4/2.

    Her kan du oppleve Oslo Ess:
    30.01: Palace Grill – Oslo
    31.01: Bonanza – Oslo
    01.02. Kristiania Bar – Oslo S
    02.02: Blindern – Oslo
    03.02: Blitz – Oslo (FRI ALDER)
    04.02: Crossroad club – Oslo (Oslo Ess spiller Kjøtt – En hyllest til Kjøtt)
    05.02: Last Train – Oslo

    Oslo Ess spiller Kjøtt – En hyllest til Kjøtt

    Kjøtt er ett av de viktigste banda i norsk musikkhistorie. Det snakkes hele tiden om ‘De 4 Store’ i norsk rock, men trolig hadde det ikke vært noe ‘De 4 Store’, hadde det ikke vært for nettopp Kjøtt.

    I ‘Morgenbladet Topp 100’-kåringen kom Kjøtts minialbum ‘Kjøtt’ fra 1980 helt opp på en 4. plass over de beste norske utgivelser, noensinne. Stemt frem av artistene selv. Det betyr rett og slett av svært mange artister i Norge har et meget sterkt forhold til Kjøtt, og dette mini-albumet spesielt. Tidligere kåringer både fra musikkjournalister og publikum viser det samme. Bandet Kjøtt er ett av de aller viktigste norske artistene noensinne.

    Dessverre gikk Helge Gaarder bort alt for tidlig, og med det vil det også være helt umulig å drømme om å gjenforene Kjøtt. Det skal allikevel ikke hindre oss i å markere Kjøtts status i norsk musikkliv. Vi velger å gjøre det, ved å arrangere en hyllest-konsert til ære for medlemmene i Kjøtt. De visste det helt sikkert ikke da, men Helge Gaarder, Michael Krohn, Erik Aasheim, Per Tro og Jørgen Rudi vil for all tid stå som merkenavn i norsk musikkhistorie. Til evig tid.

    Lørdag 4. februar, hyller vi Kjøtt, og mini-albumet spesielt. Vi valgte å spørre et band som på flere måter kan ha vært Kjøtt i 2012. Unge Oslo-gutter med masse energi, mye fandenivoldskhet, punkete, lekne, men samtidig mye mer; stor sans for gode melodier, kompromissløse, og et heidundrende, solid live-band; Oslo Ess.

    Oslo Ess ble rett og slett henrykte over å bli spurt, og følte det som en stor ære. Da takket Ja, uten betenkningstid! De øver nå inn hele albumet, og vi er overbeviste om at de gjør det med stor respekt for originalene. Ikke en blåkopi av originalene, men trolig som å høre et Kjøtt anno 2012.

    Oslo Ess er ett av Norges beste og mest spennende nya band, som allerede opplever stor suksess. Kun 1 album ute – Uleste Bøker og Utgått Sko – men solgte allikevel ut Rockefeller i desember. Altså i en måned der konserttilbudet i hovedstaden er enormt, så selger de alene ut Rockefeller. Det i seg selv er imponerende, og forteller alt om populariteten dette bandet allerede har oppnådd. De er også nominert til Spellemann for sitt debutalbum, i klassen Rock. Ved siden av artister som bl.a. Kaizers Orchestra og John Olav Nilsen & Gjengen.

    Oslo Ess blir kompet, som vil ha ny vokalist på hver låt. Hvem disse er, lar vi være spennende overraskelser foreløpig. Men alle kan bare glede seg!

    Vi kunne garantert ha valgt en større arena for denne hyllest-konserten, men vi valgte å gå for en intim og god klubbscene, nemlig intime Crossroads. Vi tenkte; «Heller tett og svært eksklusivt» En konsert for minnebøkene, for de spesielt interesserte. Kun 150 billetter, på Tigetnet.no: http://www.tigernet.no/shop/browsefull.php?fid=7

    Rockblogg gleder seg til konsert!

    En smakebit; Kjøtt
    [youtube 5k8RSDn77gU 630 450]

    En smakebit; Oslo Ess
    [youtube HSIbEqZDXI8 630 450]

    Full Story

  • ”Han høye med den blå polposen” – André Holstad

    ”Han høye med den blå polposen” – André Holstad

    Det er fredagskveld og de fleste barer på Grünerløkka begynner å fylles med øltørste og helgeklare mennesker. Jeg skal møte André Holstad, et noe ukjent navn for mange, spesielt utenfor Oslo. Likevel har han nådd langt siden han lastet opp sine første demolåter på NRK P3s Urørt i 2007. André Holstad har spilt for 8000 mennesker på Norwegian Wood. Han har fått platekontrakt med Universal og han slapp sin første singel; «Corporation» i mars 2011.

    Jeg hadde avtalt å møte denne unge, flotte og talentfulle mannen på et av Løkkas mange ”vannhull”. Det var kanskje litt i overkant optimistisk å tro at man kunne finne et egnet sted til intervju etter klokken ti en fredagskveld. Café 33 ble redningen!

    Foran oss på bordet ligger en blå polpose. Jeg spør André hva som er greia med posen? Andre smiler og sier at det hele er en smule komisk. Jeg hater å ha ting i lommene og jeg har ikke lyst til å gå rundt med veske. Posen har jeg brukt siden jeg var 17-18 år. Jeg jobbet på Arkaden og pleide å kjøpe vin av en gammel dame på vinmonopolet ved Oslo S. En gang jeg var innom for å handle sa hun plutselig; Jeg har lagt merke til at du alltid går rundt med den blå posen vår. Den skal dessverre ut av produksjon. Jeg har derfor spart disse til deg! Hun ga meg to pappesker med blå polposer! Jeg har 600-700 igjen. Posene har utrolig bra kvalitet og er faktisk den ultimale mannevesken, ler Holstad.

    Den blå polposen har blitt trendmerket mitt og jeg har ofte hørt folk forklare meg som ”han høye med den blå polposen!”

    André Holstad er så mye mer enn ”han høye med den blå polposen”. André lager melodiøs, mollstemt rock som mer enn gjerne får spilletid på iPod`en min. Fra å ha vært en singer/somgwriterartist har Holstad fått seg band og uttrykket i musikken har blitt mer rocka og skittent, noe som kler vokalen hans utrolig godt.

    Radiofavoritt og spillejobb på ”Wood”
    I 2007 lastet Holstad opp noen demolåter på NRK P3s Urørt og det tok ikke lang tid før Urørtredaksjonen kåret låta «Darling» til ukas Urørt.

    Hva tenkte du da? Jeg ble veldig overrakset. Jeg hadde slettes ikke sett for meg noe slikt. Samtidig var det selvsagt fryktelig gøy, smiler Holstad.
    På denne tiden var musikken bare en hobby. Jeg satte hjemme i leiligheten min og laget låter for moro skyld. Da jeg vant konkurransen om å få spille på Norwegian Wood, ble alt plutselig litt mer alvorlig. Jeg måtte på kort tid skaffe meg et band, ler André. Det gikk heldigvis akkurat.

    Band og verdens beste gitarist
    Siden Norwegian Wood har André Holstad blant annet spilt på Hovefestivalen, John Dee, Blå, Garage og Parkteateret. Tirsdag, 7. juni, spiller han på Café Mono i Oslo.

    Er du en dreven liveartist? Jeg er dritnervøs før jeg går på scena og jeg mangler alltid en gitarist før hver konsert vi skal spille.
    Er det vanskelig å finne gode musikere til et band? Det er mange gode musikere i Norge. Det kommer heller an på hva man ønsker seg. Det finnes utallige ”gitarrunkere” som teknisk sett er fantastiske. Men så er det litt slik; har man lyst på han som spiller alt klinisk rent eller han som er litt dårligere, men alt han spiller er kult? Det har vært en lang prosess å samle et band.
    Men du er fornøyd med bandet du har nå? Ja, jeg er fornøyd! André trekker spesielt frem gitaristen Trond Mjøen. Han er verdens beste gitarist, skryter Holstad. Han er rett og slett et unikum. Han spiller med sjel og er teknisk kjempedyktig. På musikkens dag i Oslo i fjor sommer manglet jeg en ekstra gitarist. Det resulterte i at Mjøen måtte spille for to. Jeg ble helt satt ut av det han presterte under den konserten at jeg til og med glemte refrenget på en låt! Jeg husker jeg tenkte; å fy faen!

    Paperboy, studio og Anders Møller
    Du har et tett samarbeid med Anders Møller, som er et kjent fra blant annet Euroboys, Kåre & the Cavemen, My Midnight Creeps og plateaktuelle Kitchie Kitche Ki Me O
    Hvordan startet dette samarbeidet? Andre Holstad ler litt. Det er faktisk en noe morsom historie!
    Jeg var 16 år og hadde fått min første jobb i en helgeavis som het Banketten. Den var drevet av ”Vinni” (Paperboys), Jarle (ex Paperboys), Peter Peters, søsteren til Vinni og kjæresten til Peter. Jeg var ”paperboy”, bestselgeren i avisa. Vi leide hele lokalet hvor Revolver (Oslo) er i dag. Vi kalte stedet for «Luftslottet». Jeg sluttet på skolen og noen år senere begynte jeg å lage låter. Jeg viste låtene mine til Vinni, som viste de videre til Anders Møller. Anders syntes låtene var bra og var hypp på å jobbe videre med meg. Jeg ble dritflau, og visste ikke hva jeg skulle si. Jeg hadde ingen anelse om hvem denne Anders Møller var. Jeg fortalte Møller at jeg egentlig ikke var helt fornøyd med låtene. Møller svarte tilbake; Er du ikke fornøyd med låtene dine, så får du jobbe mer og komme tilbake når du er fornøyd! Det gikk et par år til – jeg vant urørt og Vinni maste på meg at jeg måtte komme meg i studio. Han dro meg opp til Anders Møller, og denne gangen sa jeg ja til et samarbeid.

    Fra Gospel – HipHop til Counting Crows
    Hvilke musikalske forbilder har du og hvordan oppsto interessen? Jeg hører på veldig mye forskjellig. Gode eksempler er Elliot Smith, Jeff Buckley, Ryan Adams og Rocky Ericssen. Jeg kommer ikke fra noe typisk musikalsk hjem. Pappa var narkoman før jeg ble født. Da han kuttet ut dopet, kuttet han også ut det gamle livet hvor musikk var en stor ingrediens. Pappa ble pastor og predikant. Musikken jeg primært husker fra barndommen er derfor gospelmusikk. Jeg vokste videre opp på Holmlia hvor HipHop, skating og tagging var ting som preget miljøet. Seriøst musikkinteressert, ble jeg ikke før jeg var rundt 18 år.

    Jeg husker enda den gangen jeg fikk gåsehud av en låt. Jeg tenkte: ”Fy faen. Dersom jeg klarer å lage én låt som kan gi noen den samme følelsen som jeg har nå!” Det ble den ultimale drømmen. Jeg dro hjem til pappa. Fant gitaren jeg fikk i konfirmasjonsgave og begynte å lage musikk.
    Husker du hvilken låt det var som ga deg gåsehud? Ja! Det er kanskje litt flaut å si det, men det var en låt fra filmen «Cruel Intentions». Låta het «Colour Blind» og bandet het Counting Crows. Jeg kjøpte albumet og følte meg snytt. Jeg syntes resten av plata inneholdt Country-drit. Det var liksom ikke musikken en ”tagger” skulle høre på. Men så lot jeg plata stå på og plutselig begynte jeg å like resten også, forteller Holstad.

    Ydmyk og med begge bena godt plassert på bakken
    Hva syns du om alt som har hendt det siste året? Det er i grunn litt uvirkelig alt som har hendt og jeg klarer ikke helt å ta det innover meg. Antagelig burde jeg hoppe, sprette og være gira. Jeg har sluppet singel og fått platekontrakt. Jeg tror nesten at folk rundt meg er mer gira enn det jeg er, forklarer Holstad. Er det slik du er som person? Ja, jeg tror det. Ting jeg har opplevd i livet og jobben min har nok vært med på å forme meg slik, forteller han videre. Andre Holstad jobber på Gaustad, et sykehus som behandler mennesker med alvorlige psykiske lidelser. I jobben min så opplever jeg veldig mye rart som vanlige mennesker ikke opplever. Det er derfor nødvendig å ha en viss distanse til ting
    Man kan ikke lene seg tilbake og forvente at alt skal gå av seg selv. Det krever hardt arbeid selv om man har fått platekontrakt. Jeg har sett alt for mange som har blitt alt for høye på seg selv. Jeg har hengt med musikere lenge før jeg begynte med musikk selv. Jeg har stått og sett på hvordan andre artister mister seg selv og alt rundt. Det er ikke meg. Man kommer aldri til å høre meg si; Vet du ikke hvem jeg er!

    Ambisjoner og veien videre
    Hvilke ambisjoner har du?
    Jeg vil egentlig bare lage god musikk. I tillegg har det blitt veldig selvterapeutisk å lage musikk. Det er nok én av grunnene til at jeg lager depressiv og mollstemt musikk. Det er viktig å få tømt seg. De fleste av de som legges inn på Gaustad har ikke fått gjort nettopp dette og da blir man kanskje litt gal? Musikken er en fantastisk måte å få ut dritten på, forteller Holstad. Skriver du best når du selv er nedstemt? Ja, kommer det spontant fra André. Når jeg er i godt humør, gjør jeg andre gøyale ting. De gode låtene kommer når jeg sitter alene i mørket om natta. Jeg elsker natten. Det er som å kaste opp. Du føler deg ikke noe bra, så kommer det ei låt ut av det, og så føler man seg mye bedre etterpå. Jeg er en av få i vennekretsen min som kan bli skikkelig gira av å høre trist musikk.

    Kan du fortelle litt om låta «Coporation»? Den handler om at man er lei en person man har tilbrakt veldig mye tid sammen med og er hypp på å komme seg vekk! Vi har nettopp laget en musikkvideo til låten. Den er veldig mørk og dyster! Sjekk selv:

    Når kommer plata? Det er jo ei litt mørk skive og da passer det egentlig bedre å slippe den til høsten. Det er mulig det kommer et par singler til før den tid. Hvorfor skal vi kjøpe musikken din? Det må jo være fordi dere liker den. Drømmen min er jo selvsagt å kunne tjene nok på musikken slik at jeg kan ta meg fri én uke i måneden for å lage enda mer bra musikk.

    Noen spår at du er norsk rocks fremtid. Er du det? Dere får vente og se, smiler André Holstad.

    Er du i Oslo, tirsdag 7. juni? Ta turen til Café Mono og sjekk ut “han høye med den blå polposen” :-)

    Her finner du André Holstad:
    Facebook
    Twitter

    Full Story

  • Sivert Høyem; «Nå er det fokus på stemmen. Det er jo sanger jeg er»

    Sivert Høyem; «Nå er det fokus på stemmen. Det er jo sanger jeg er»

    Klokka er to på ettermiddagen. Det er fredag og Grünerløkka bader i sol. Jeg finner The Nighthawk Diner og går inn. Det er som å reise noen tiår tilbake i tid. Interiør, servitriser og meny er en tro kopi av et typisk American-diner sted fra femtitallet. Jeg tenker litt på Tom Waits og lurer på om stedet er inspirert av Nighthawk at The Diner plata. Jeg lar tankene ligge ubesvart og finner et ledig bord som egner seg til å intervjue en av Norges fremste og beste mannlige artister – Sivert Høyem.

    Sivert Høyem har vært hjemme en ukes tid etter avsluttet Europaturné. Åtte land, nitten konserter på tjuefire dager er unnagjort. Imponerende! Her hjemme i Norge er Sivert Høyem et ”hot” navn om dagen. TV-aksjonslåta «Prisoner Of The Road» ligger på førsteplass på VG-lista og for noen dager siden ble det offentliggjort at Høyem er en av artistene som skal opptre under årets Nobels Fredspriskonsert – ledet av den amerikanske skuespilleren Denzel Washington. Mye ser ut til å ha lyktes for den høyreiste, flotte karen fra nord. Han har en stemmeprakt som få kan skryte på seg og som berører, rører og inspirerer mange i både inn- og utland.

    Kaffe, pai og Europa
    Vi bestiller kaffe og amerikansk pai med vaniljeis av ei søt jente i femtitallskjole. Jeg benytter anledningen til å spørre Sivert om han har kommet seg etter noen hektiske uker i Europa.

    – Det er ganske sivilisert på veien for tiden, smiler Høyem, men de siste jobbene vi gjorde nå på slutten var ganske rått løp. Vi gjorde åtte konserter på rad – eller egentlig elleve, om vi tar vekk en lang reisedag imellom. Dette er hardt for stemmen. Det er ganske krevende det jeg gjør på scenen. Samtidig, når man er i Europa, så må man bare kjøre på. Klage kan man gjøre når man kommer hjem, ler Sivert.

    Hvordan har mottagelsen i Europa vært?
    – Mottagelsen har vært fantastisk bra. I England starter vi jo helt på ”skrætsj”! Jeg var der med Madrugada på begynnelsen av 2000-tallet, men vi gjorde aldri en ordentlig jobb der, forteller Sivert.

    Er det i England du først og fremst ønsker å satse fremover?
     – Det er et sted jeg selvsagt ønsker å få et bedre fotfeste. Først og fremst går jobben ut på å få litt anmeldelser og oppmerksomhet rundt plata. Får du en omtale i Mojo, Q, Classic Rock eller Cut, leses dette over hele verden. Samtidig ser jeg ingen grunn til at jeg ikke skal satse. Det er for dumt å overse England. Engelskmenn er kanskje det mest musikkinteresserte folkeslaget i verden, mener Høyem som har stor tro på at de også vil like hans musikk.
    – Vi gjorde en fantastisk konsert i London, noe av det beste vi har prestert så langt i år. Det var veldig gøy og føltes litt som en triumf. Var det et sted vi ønsket å levere optimalt, så var det nettopp i London, forklarer Høyem.

    Føler du at Norge har blitt for lite for deg?
    – Nei, kommer det spontant, men det er viktig å komme seg ut. Norge er for lite på den måten at jeg ikke kan turnere så mye som jeg ønsker uten at folk blir lei av meg, ler Høyem, så det er faktisk veldig greit å komme seg ut i verden slik at folk her hjemme i Norge kan slippe litt unna.

    I Belgia varmet du opp for Tom McRae på selveste Ancienne Belgique, en scene som har gjestet store navn opp gjennom årene. I bloggen din nevner du selv navn som Jaques Brel og Francoise Hardy. Når du besøker en scene, filosoferer du ofte over historien og menneskene som har stått der før deg?
    – Ja, det er noe jeg gjør. Jeg tror det har noe å si, smiler Høyem. Den følelsen man får når man er på historisk grunn, spiller faktisk en rolle.

    Jeg har lest at den kvinnelige artisten du har mest lyst til å synge en duett med er Francoise Hardy. Hvorfor?
    – Jeg har totalt forelsket meg i hennes musikk. Jeg er også opptatt av europeisk popmusikk som ikke nødvendigvis er engelsk. Jeg liker den europeiske vrien på pop/rock og franskmenn har en helt egen måte å gjøre dette på. Den er dramatisk – nesten filmatisk, forklarer Høyem.

    Hvilken sang skulle dere ha sunget?
    – Jeg må skrive en låt, smiler Høyem og forsøke å få til et samarbeid på et eller annet vis.

    Noe sier meg at Sivert Høyem får drømmen sin oppfylt og det lukter suksess allerede!

    Tilbakeblikk
    Det er nå litt over et år siden du ga ut første soloalbum etter at Madrugada ble oppløst. Du har reist rundt i hele Norge – konserter og festivaler. Du har vært to ganger på turné i utlandet. Hvordan vil du oppsummere det siste året?
    – Jeg liker veldig godt dit jeg har kommet nå, sier Sivert etter litt betenkningstid, før han fortsetter; – Det var selvfølgelig fantastisk med all den flotte mottagelsen jeg fikk når plata kom og turneen etterpå. Vi har gjort rundt 100 jobber siden den gang! Det har rett og slett vært et veldig, veldig bra år.

    Ingen spesielle høydepunkt?
    – Jeg er veldig glad og stolt over det som har skjedd nå i høst med låta «Prisoner Of The Road». Det var noe som kom ut av det blå, som har blitt veldig bra og som har betydd noe, fortsetter han.

    Prisoner Of The Road
    Du har samarbeidet med en rekke andre artister og gjort låter til inntekt for diverse veldedighet. Du var med på låta “Venn”  i 2005 – et artistsamarbeid til inntekt for tsunamiofrene.
    I 2008 bidro du og Cato Salsa (som bandet The Hyler Twins) med låta “The Cool Song” på minneplata til ære for den norske låtskriveren Saint Thomas som døde i 2007. Inntektene gikk i sin helhet til Saint Thomas’ Minnefond, som ble opprettet i samarbeid med Rådet for psykisk helse.
    18. oktober i år kom samleplata “Hjertestups”, et samarbeidsprosjekt mellom en rekke norske artister til inntekt og honnør for stilftelsen Tyrili (rusbehandlingssenter). Her gjør du en cover av Lou Reed`s «How do you think it feels». Får du mange slike henvendelser og hva betyr det for deg å være med på slike prosjekter?
    – Jeg får mange henvendelser og det er ikke alt man kan svare ja til. Saken er nesten alltid god, så det er ikke det som er utfordringen. Om jeg skal si ja, må jeg rett og slett ha tid til å gjøre noe ordentlig.

    Fortell om TV-askjonslåta «Prisoner Of The Road»
    – Jeg ble kontaktet av Erik Poppe. Han ville at jeg skulle synge ei Johnny Cash låt. Flyktninghjelpen er jo en tung, seriøs og bra organisasjon og da jeg hørte at det var i forbindelse med TV-askjonen, visste jeg at det kom til å bety noe. Jeg ønsket derfor å bidra, men jeg hadde lyst til å gjøre det ordentlig. Jeg ville lage ei aksjonslåt som jeg slapp å være flau over i ettertid. Jeg visste at Poppe kom til å lage en fantastisk video til låta, men det var viktig for meg at musikken skulle holde mål og at det skulle være rørende i seg selv. Poppe var en utrolig inspirerende fyr å jobbe med og det engasjementet han hadde, smittet raskt over på meg, forklarer Høyem.

    Ny retning
    «Prisoner Of The Road» har fått veldig mye rosende omtale og det virker som om du har nådd ut med budskapet til veldig mange. Er dette ei av de beste låtene du har skrevet?
     – Det vet jeg ikke, men det er et stykke musikk som jeg står hundre prosent inne for og som er brukt i en sammenheng som gjør det enda større. Dette er uansett en musikalsk retning som jeg har lyst til å gjøre mer av. Den er mer vokalbasert enn musikken du finner på Moon Landing.

    Du har selv sagt at du ønsker å lage musikk hvor du legger mer vekt på vokalen, hva legger du i dette?
    – Det jeg mener er at det skal være mer plass til å synge ordentlig. På Moon Landing var jeg mer opptatt av å spille gitar enn å synge. Jeg tror jeg var på en spesiell ”trip” akkurat når vi gjorde den musikken, ler Høyem.

    Ny låt – Long Slow Distance
    På Europaturneen spilte dere en helt ny låt; «Long Slow Distance». Hva kan du fortelle om denne?
    – Låta er et resultat av veldig mye prating og filosofering mellom Cato og meg. I en periode hørte vi mye på black metal og norsk metal. Vi tenkte en del på hvordan man kunne la seg inspirere av dette. «Long Slow Distance» ble resultatet og er en slags svartmetalpop-låt med croonervokal på toppen. Vi har allerede spilt inn en Demo så den dukker nok opp snart, forteller Høyem. Han røper samtidig at låta vil bli spilt på Rockefeller til uka!

    Når kan vi forvente oss ny plate?
    – Jeg håper en gang i løpet av 2011. Jeg har noe materiale klart. Jeg har dessverre ikke fått skrevet så mye som jeg skulle ønske det siste året. Det har vært veldig hektisk.

    Er det nye ting som inspirerer deg nå kontra Moon Landing?
    – Ja, jeg forsøker å tenke litt nytt. Jeg er som sagt veldig opptatt av at vokalen skal være enda mer i sentrum. Da blir det en ny innfallsvinkel. På Moon Landing var det nyere amerikansk sørstatsrock som My Morning Jacket og en del 70tallsrock  jeg lot meg innspirere av. Da havner man raskt et sted der vokalen blir litt borte. Moon Landing var stadionrock og det har jeg ikke lyst til å fortsette med, forklarer Sivert, selv om han vil poengtere at han er fornøyd med plata. Jeg har lyst til å være sanger, smiler Sivert, det er det viktigste, men det skal fremdeles være rock.  

    Men enda mørkere?
    Sivert ler og sier at det virker som om mørkere er et magisk ord for mange når deg gjelder ham.
    – Det virker som om det er “mørkere” folk vil ha av meg, men ja, veien videre vil ha et mørkere og dystrere uttrykk. Musikken vil være mer introvert og eksperimentell.

    Bandet
    Det er ingen tvil om at du har fått med deg en gjeng med dyktige musikere, både på Moon Landing og LIVE. Er dette en gjeng du kommer til å fortsette å samarbeide med?
    – Ja, absolutt! Jeg er veldig fornøyd med bandet jeg har nå. Vi trives veldig bra i lag og samarbeider godt. Sivert trekker frem Cato ”Salsa” Thomassen (gitar) og Børge Fjordheim (trommer) som han mener er to av de beste i Norge på det de gjør.

    Blir det noe bandnavn?
    – Nei, det er Sivert Høyem for alle pengene! Vi får se om de kanskje får seg et “backingband-navn” etter hvert, smiler Høyem.

    Hva skjer med Hyler Twins?
    Sivert smiler og svarer litt hemmelighetsfullt at Hyler Twins eksisterer i beste velgående. – Vi har jo et fantastisk bandnavn! Vi får se når det blir tid til å gjøre noe her. Dette er et duoprosjekt mellom Cato Thomassen og meg. Noe vil skje, men jeg vet ikke helt når.

    Sivert Høyem på Rockefeller onsdag 11. november
    Hva kan vi forvente oss på Rockefeller?
    – Det har skjedd mye i løpet av året i måten vi uttrykker oss på. Konserten på Rockefeller gir nok en liten pekepinn på retningen vi ønsker å fortsette i. Det vil nok være en annerledes ”vibe” på Rockefeller enn det var tidligere i år på f. eks Sentrum Scene. Alt fra hvilke låter fra Moon Landing vi velger å spille, hvilke Madrugadalåter vi gjør og måten vi spiller på.

    Sparrow and The Workshop
    Som oppvarmingsband har Sivert fått skottene «Sparrow and The Workshop» til Norge. Dette er en skotsk trio som også var med på deler av Europaturnéen. Høyem anbefaler alle til å møte opp tidlig på Rockefeller for å få med seg dette bandet, som han selv har blitt stor fan av på kort tid. Ryktene forteller at «Sparrow and The Workshop» er veldig gode LIVE!

    Big Dipper – signering og minikonsert
    Hele solo-katalogen til Høyem, inkludert “Prisoner Of The Road”, er nå å finne på vinyl. Bare noen timer før konserten på Rockefeller blir det derfor signering og en kort akustisk konsert med Høyem på Big Dipper (Torggata 16) i Oslo. Klokkeslett: 19:00

    Jeg takker Siver Høyem for at han tok seg tid til å møte meg og ser virkelig frem til årets siste Høyem-konsert på Rockefeller. Rockblogg stiller dessuten med fotograf, så stikk gjerne innom rockblogg.no ”dagenderpå” for en titt! Enn så lenge, kos dere med denne liveinnspillingen av Prisoner Of The Road, filmet i Italia.

    Sivert Høyem. Prisoner of the road from SGRANG on Vimeo.

    Full Story

  • Rockblogg møtte Erik og Joakim i Pony The Pirate

    Rockblogg møtte Erik og Joakim i Pony The Pirate

    Det er onsdag 30. juni og Hovefestivalens andre dag. Sola steker. Det er varmt og god stemning. Jeg har avtalt å møte Pony The Pirate på Hove Camping som ligger litt utenfor selve festivalområdet. Jeg trasker i vei og møter Erik Nerheim, bandets saksofonist i resepsjonsområdet. Han følger meg til et stille område helt nede ved sjøen hvor det står parkert en bobil. Vokalist Joakim Johannessen kommer ut og vi setter oss ned i skyggen ved siden av bobilen.

    –Vi fant ut at det holdt med oss to. Det kan bli litt for mange om alle åtte i bandet stiller opp samtidig til intervju, smiler Joakim

    Fortell litt hvem Pony The Pirate er?
    - Det er et familieprosjekt som består av veldig mange medlemmer som lever for å spre piratbudskapet, ler Joakim. Vi startet prosjektet høsten 2007.  Alle flyttet til Oslo høsten 2008 for å jobbe med bandet og etter det gikk det veldig fort . Vi var på mange måter veldig heldige, forteller Joakim.

    Hvorfor navnet Pony The Pirate?
    - Vi liker både ponnier og pirater, så derfor ble det enkelt. Det er egentlig ingen dyptliggende betydning. Vi syntes det klang bra, og så har navnet hengt med meg en stund. Jeg spilte i et tulleband som var forgangeren til Side Brok, og da hadde jeg det pseudonymet, forteller Joakim.

    Dere er et stort band på hele åtte medlemmer. Hvordan jobber dere egentlig? Hvordan er arbeidsfordelingen?
    – Det er Joakim som har hovedansvaret når det gjelder det kunstneriske, forteller Erik. Det er han som i utgangspunktet lager låtene. Så tester vi låtene sammen alle sammen. Resultatet til slutt blir kanskje noe annet enn hva Joakim hadde tenkt i utgangspunktet, smiler Erik.

    – Strengt tatt så arrangerer vi mye sammen, forklarer Joakim. Det er alltid en utfordring når man er åtte stykker. Det er ikke alltid like åpent for idéer, ler han, fordi ting må jo gå fremover.

    – Vi jobber ganske mye sammen til å være så mange. Vi øver to ganger i uken, legger Erik til.

    Hva inspirerer dere? Har dere noen felles preferanser innen musikk?
    - Når det gjelder musikk så spriker det veldig blant oss. Alt fra Erik som er klassisk saksofonist til de som spiller jazz i et annet band. Jeg har bakgrunn fra punk og hardcore og noen har aldri spilt i band. Vi inspireres av alt fra metall til klassisk. Hva som blir dratt inn i bandet er på en måte den lidenskapen alle har for det vi driver med.  Intetsigende sliten rock er på en måte marerittet, ler Joakim. Det er bare tull og tøys.  Vi lager musikk som alle står inne for, legger Erik til.

    Før dere vant Urørtfinalen i 2009 var dere et relativt ukjent band. Det har skjedd mye på kort tid. Kan dere fortelle litt om hvordan det siste året har vært?
    - Det har vært ekstremt hektisk det siste året. Først var det ut på en turné rett etter Urørtfinalen og så var det å begynne på festivalsommeren 2009 – samtidig som vi forsøkte å lage ei plate innimellom der igjen. Det var helt absurd hektisk fra vi vant Urørt til september. Da fikk min kone (som også er med i bandet; Elin Johannessen Red.adm.) og jeg barn og vi fikk en liten permisjon frem til januar 2010, forteller Joakim. I vår har vi fokusert på plata vi slapp i januar etterfulgt av to måneder med konserter, forklarer gutta.

    – Nå har vi begynt å planlegge neste plate og øve litt på nye låter. Mye materiale er klart og vi har testet et par av de nye låtene live – noe som er veldig spennende, forteller Joakim. Det nye materialet er kanskje litt annerledes. Vi ønsker jo å utvikle oss, forklarer Erik videre.

    – Vi har også vært i Tyskland, hvor vi spilte på c/o pop som er en bransjefestival i Köln og vi har også vært på Euorosonic i Nederland. Vi ønsker jo gjerne å slippe plate i Europa og det er noe vi jobber aktivt med om dagen, forteller Erik.

    Hva betyr gode/dårlige kritikker for dere?
    – Alles motivasjon vil nok kanskje være å ikke bry seg. Med vår plate så var det en del gode anmeldelser og så var det noen som var litt mer blandet. Vi fikk litt av det meste. Fra treere til femmere, så folk mente veldig mye forskjellig. Men det er kanskje det som er bra fordi det beviser at det er veldig subjektivt for hvem som liker det vi gjør og klarer å se originaliteten og kreativiteten i det, forklarer Joakim.

    –  Man kan jo være så ”kåkki” å si at anmeldelser ikke betyr så veldig mye, rett og slett fordi vi vet at det vi gjør er bra, legger Erik til.

    Joakim mener at god musikkjournalistikk er en mangelvare i norsk musikkbransje og forklarer dette på følgende måte; – Jeg reagerer veldig sterkt på hvordan nye norske band som kommer med plate blir slaktet i aviser som VG og Dagbladet – eller Se&Hør som han betegner avisene for. Band som skal forsøke å komme seg opp og frem møter de tynneste slaktene i disse avisene. Du kan heller skrive en god anmeldelse og legge frem hva som er styrken og svakheten med musikken – men det å trille en ener eller toer er helt absurd. Om du skal slakte ei plate så skal du gjøre det sinnsykt nøye og du skal være grundig, mener en engasjert Joakim.

    Jeg har sett dere live to ganger og jeg synes dere leverer et forrykende godt liveshow – hvordan forbereder Pony The Pirate seg før en liveopptreden?
    – Sist gang vi hadde konsert var plutselig Joakim borte. Jeg fant en dør inn til et lite kott og der inne i mørket sto Joakim og varmet opp, ler Erik.

     – Jeg foretrekker å være alene når jeg varmer opp, forklarer Joakim. Noen har det slik at uansett hva de gjør, så klarer de ikke å synge surt. Jeg er ikke en av de, ler Joakim. Andre i bandet kan sitte å drikke øl helt til vi går på scenen. Det er veldig forskjellig hvordan vi lader opp til en konsert, forklarer Joakim.

    Hvordan er turnélivet til Pony The Pirate? Er det familieidyll eller blir dere litt lei av hverandre og må ha litt tid for dere selv?
    - Vi er mange og det kan bli intenst når vi sitter ni stykker trykket sammen i en Ford Transit i åtte timer, forteller Erik – men jeg tror vi er ganske flinke til å koble ut. Fordelen med å være så mange er at du faktisk kan unngå en person i flere måneder, ler Joakim.

    Fredag så åpner dere siste festivaldag på Hovesenen her på Hovefestivalen og samme kveld står Arcade Fire, et band som dere har blitt sammenlignet med ved flere tilfeller. Hvordan blir konserten på fredag – hva kan vi forvente oss?
    - Det blir en spesiell konsert – rett og slett fordi vi har med oss en del strykere i tillegg. Erik har utarrangert musikken vår – noe som han er veldig flink på, forteller Joakim. Det blir litt annerledes og spennende, smiler guttene.

    Så Hovefolk, finn frem til Hovescena i morgen klokken 17 om dere vil oppleve Pony The Pirate med strykere! Rockblogg skal, skal du?


    Erik Nerheim og Joakim Johannessen                                                                                      Foto: Elin Mariel Dahl

    Full Story

  • Navigators rocket Teltscenen

    Navigators rocket Teltscenen

    Navigators er for tiden et av Norges beste rockeband og har hatt stor suksess med debutskiva ”The Straight and Narrow”. De har en lang Norgesturne bak seg og skal spille festivaler i hele sommer. VG-lista topp 20 har også fått med seg Navigators på sin Norgesturne. Vokalist Trond Andreassen er hyppig omtalt som en av norsk rocks`store stemmer og jeg kan ikke annet enn å si meg enig! Det er sjeldent jeg får frysninger, men i går under Navigators konsert på Teltscenen her på Hovefestivalen, skjedde nettopp dette.

    Det var litt glissent i teltet noen minutter før Navigators gikk på, men da åpningslåta, Rose`s Bed, strømmet utover festivalområdet, strømmet det også på med publikum. Helt fullt var det ikke, men det hadde nok mye med at Paramore spilte på Hovescenen samtidig. 

    De som hadde funnet veien til Teltscenen fikk likevel oppleve et stødig og tent band som ikke sparte på kruttet.

    De leverte 12 sterke låter og en av disse var en helt ny låt – When you love to Hate. Fjerdelåta; Port of Amsterdam, er opprinnelig en Jacques Brel-låt, og Navigators, med Andreassen i front – gjorde en nydelig versjon av denne. Rett etter Amsterdam ble det allsang i teltet. Wall Of Stone er tydelig en favoritt hos mange – også den yngre garde.

    Høydepunkter; Port of Amsterdam, Wall of Stone, Just Another Fool og Keep My Eyes On The Road

    Rating 5

    Rett fra Teltscenen til intervju med rockblogg
    Etter konserten møtte gutta i Navigators mannssterke opp backstage for et avtalt intervju med rockblogg – det setter vi veldig stor pris på. Vi gikk ned til stranda bak Hovescenen – et idyllisk og flott sted og da gjorde det virkelig ingenting at det begynte å regne noen dråper.

    Dere har vært på veien lenge nå og har en travel sommer i vente – hvordan har mottagelsen vært?
    – Det har vært jevnt over bra og vi er veldig fornøyde.

    Hva har vært høydepunktet så langt?
    – En liten rockekonsert i Nordre Odal har helt klart vært høydepunktet. Vi trodde det skulle være en åpen scene, en typisk festivalscene, men det viste seg at festivalscenen var inne på en MC-klubb. Det var veldig intimt, ja, rett og slett en magisk konsert. Vi hadde sagflis i håret etterpå. Vi fant live-tingen vår der og da, som vi har tatt med oss videre til større scener, forklarer Trond Andreassen.

    Dere har nettopp gått av Teltscenen her på Hovefestivalen – og jeg må spørre dere; Hva synes dere selv om kveldens konsert?
    – Fantastisk, kommer det spontant fra Trond og det nikkes enig fra resten av gutta. Vi er veldig fornøyde og føler vi leverte vårt beste. Vi var overasket over å få den responsen vi fikk. Det er moro når folk jubler i låtene. Vi skjønte fort at det var god stemning ute blant publikum. 

    Hva trives dere best med – intime innendørskonserter eller utendørskonserter?
    – Vi er vel mest glad i å spille innendørs, men det er en bra utfordring å fylle store scener. Rådhusplassen var utrolig moro, forteller Christoffer Schou, Navigators gitarist.

    Hvordan er turnélivet til Navigators – blir dere litt lei hverandre?
    – Absolutt ikke. Vi har ikke hatt en krangel enda. Vi har veldig bra kjemi i dette bandet, forklarer Andreassen. Jeg har aldri sett et band med så god stemning – skyter tangentmann Svenn Poppe inn. Vi gleder oss til å se hverandre. Vi savner hverandre når vi ikke spiller sammen, smiler Andreassen. 

    Dere har fått gode kritikker for debutskiva ”The Straight And Narrow” – hvor vi i rockblogg ga dere en sterk femmer. Hva betyr gode kritikker for dere?
    Det er kjempegøy å lese gode kritikker. Det er inspirerende. Vi leser kritikker uansett om de er gode eller dårlige. Noen ganger så må man rett og slett forsøke å være litt konstruktiv og ta seg sammen. Vi tar til oss dårlig kritikk – men vi har enda ikke fått noe ufortjent dårlig kritikk. 

    Trond, hvordan føles det å være omtalt som en av Norges største rockestemmer?
    Trond smiler – Jo, det er jo selvfølgelig en ære det. Jeg kan ikke si noe annet. 

    Personlig så synes jeg dere gjør en fantastisk versjon av Jacques Brels låt; Port Of Amsterdam. Hva fikk dere til å covre akkurat denne låta?
    - Det er en låt jeg har hatt lyst til å ha covret lenge, forklarer Andreassen. Jeg hadde egentlig planer om å gjøre noe solo før vi startet Navigators. Jeg hadde allerede valgt ut den låta til et eventuelt soloprosjekt, men så ble vi et band, og vi fant ut at vi ville ta den med. Jeg digger Jacques Brel – og har likt ham helt siden jeg gikk på ungdomsskolen, forteller Andreassen. 

    Hva er planene til Navigators videre? Har dere lyst til å satse utenlands?
    – Ja det er klart vi har det. I første omgang tar vi festivaler og konserter i Norge, og så vil vi kanskje sikte oss litt utover, forteller Trond. – Vi har masse nytt materiale som vi gjerne skulle ha jobbet med, forklarer Poppe, før Andreassen fortsetter; Jeg skulle ønske vi kunne ta oss fri et halvt år for vi sugne på å komme oss i studio og spille inn ny plate.

    Jeg takker Navigators for at de tok seg tid til å møte oss!

    Full Story

  • Det jeg skriver er mellom meg og leseren – ikke mellom meg og artisten

    Det jeg skriver er mellom meg og leseren – ikke mellom meg og artisten

    ”Det er utrolig viktig å finne de musikkjournalister man kan identifisere seg med. De man deler smak og preferanser med og ikke minst blir underholdt av. Alle musikkjournalister er ikke for alle folk. Vi driver ikke med objektiv sannhet selv om det skal føles slik for den som leser. Det er viktig at man finner sin ledestjerne.” (Thomas Talseth)

    Vi har kommet frem til femte runde i rockbloggs intervjustafett og Birgitte Mandelid sendte stafettpinnen videre til Thomas Talseth som er musikkanmelder og rampelysjournalist i VG. Han er også VGs faste MGP-kommentator.

    Jeg befinner meg i bakgården til Dattera til Hagen. Det er torsdag ettermiddag og jeg er omringet av sommervarme, øltørste mennesker. God stemning tenker jeg og finner meg et ledig bord. Litt over klokken seks kommer Thomas ruslende inn i bakgården og jeg vinker ham i min retning. Vi håndhilser og enes straks om å ta en øl. ”Når en musikkjournalist skal intervjue en annen, så er det klart at det må drikkes øl”, smiler Thomas – og jeg kunne ikke ha vært mer enig. Thomas tar frem en pakke Lucky mens vi småprater og venter på at servitøren skal komme med drikken. Jeg benytter anledningen til å bli litt bedre kjent med Thomas og ber han fortelle meg litt om sin bakgrunn og hvorfor han ønsker å bruke sine journalistiske ferdigheter på musikk.

    Den spede start
    - Jeg var lidenskapelig opptatt av musikk fra barnsben av. Det finnes bilder av meg hvor jeg står med badmintonracket som jeg brukte til gitar og en liten statuett av Jomfru Maria som mikrofon. Jeg ble tidlig opptatt av å ha plater – primært kassetter, som det var på den tiden. Jeg hadde en far som var så omtenksom å være en oppegående platesamler på den tiden. Han var flink til å tape LP`ene han kjøpte og sendte disse på kassetter til meg, forteller Talseth.

    En kassett skulle få mye å si for Talseths smak og preferanser senere i livet. På A-siden var andreskiva til Duran Duran – Rio – en “stone cold classic”, ifølge Thomas, og B-siden inneholdt en like stor klassiker; ABC – The Lexicon of Love.

    Thomas har også en mer kredibel fortid innen Hip Hop enn de fleste andre. Dette sørget hans storebror, som var veldig opptatt av Hip Hop og Break Dance, for i 1984 i forbindelse med filmen Beat Street.

    – Han var veldig flink til å skaffe musikk og opptak fra radio. Jeg husker blant annet Jellybeanversjonen av The Mexican og alt med Grandmaster Flash og litt mindre kredibelt, men veldig morsomt; Rock Steady Crew.

    Vendepunktet
    - Da jeg var 13-14 år fant min far ut at han ikke orket å bry seg om den elektriske gitaren han hadde. Jeg overtok den og begynte å jamme litt. Det store bandet på den tiden var Guns N` Roses. Etter å ha stått og klimpret i et par uker skjønte jeg hvor lang tid det ville ta meg å kunne gjennomføre riffet til ”Sweet Child o’Mine” på en tilfredsstillende måte. Jeg fikk en visjon om at jeg i årevis kom til å høre meg selv spille dårlig, være frustrert, og kanskje likevel, når jeg nådde mitt potensial i den andre enden av tunnelen, så var det ikke sikkert at det var så store ting som lå og ventet der. Så jeg tenkte; dette dropper jeg! Jeg fortsatte med å høre mye på musikk og lese mye om musikk.

    Yan Friis – min Buddy på trykk
    - Musikkjournalistikken fikk jeg litt inn via min stesøster som abonnerte på ”Det Nye”, et ukeblad som var beregnet på både gutter og jenter på den tiden. Der var Yan Friis, som nå jobber sammen med Finn Bjelke i (Herreavdelingen) NRK P1, musikkskribent. Han skrev jævlig bra om musikk! Superengasjerende. Han var på en måte ”My Guy”.

    Jeg bodde på ”bøgda” og var stor Princefan. Det var ikke mange av mine venner som hadde den samme overbevisningen, med et hederlig unntak – den peneste og smarteste jenta i klassen. Det husker jeg godt. Skulle man først ha en alliert, så var det fett at det var henne, smiler Thomas.

    – Yan Friis ga alltid full terningscore på Princeplatene – og jeg tenkte ”Herlig, jeg har i hvert fall faglig støtte for dette”. Allerede da var det utrolig viktig for meg å lese hva en musikkjournalist som jeg delte smak med mente. Så kom den rystende dagen i 1989 da Friis hadde anmeldt Prince sin nye plate som var soundtracket til Batmanfilmen. Det var i tekst en fenomenal anmeldelse, men på toppen stod det bare tre stjerner – og ikke seks!! Dette kunne da umulig stemme, tenkte jeg. Det var som å ha mistet en alliert – en som fortsatt støttet meg i ord, men ikke i praksis. Jeg ringte Det Nye og ba om å få snakke med Yan Friis – og det fikk jeg. Jeg spurte ham rett ut om hva som var greia med karakteren til Princeanmeldelsen. Da kunne han heldigvis bekrefte at den treeren var en trykkfeil. Det skulle være seks! Jeg var så lettet. Han var fortsatt min ”Buddy” på trykk, forteller Talseth, før han skyter inn:

    – Jeg må si at det var en trist dag i norsk pressehistorie da Det Nye på begynnelsen av nittitallet la om til å bli et rent jenteblad og musikkskriveriene gradvis ble borte. Yan Friis er en av de beste musikkjournalister Norge har hatt!

    16 år som musikkjournalist
    Thomas Talseth har vært profesjonell musikkskribent i 16 år. Hans karriere begynte tidlig da han som nittenåring fikk et års engasjement i lokalavisa ”Tidens Krav” i Kristiansund. Der bidro han sterkt til avisasmusikksider. Året etter flyttet han til Oslo for å avtjene siviltjenesten og brukte samtidig all ledig tid på å skrive for diverse musikkpresse. PULS, Planetarium C og SPIRIT, hvor han fikk jobb som redaksjonssjef sommeren 1997. Etter 3 år som redaksjonssjef i SPIRIT, tok han over som redaktør. I 2006 begynte Talseth i VG.

    Birgitte Mandelid omtalte deg som ”Norges hyppigste slakter”. Hva synes du om det?
    - Jeg må innrømme at jeg stusset litt over å bli omtalt som Norges hyppigste slakter, for i år har jeg knapt slaktet noen. Jeg ga en toer til den nye Hole-plata for litt siden – og tenkte; ”Gud, det var godt å få gitt en dårlig karakter igjen!”. Om jeg ikke er Norges hyppigste slakter, så går det nok heller litt på det at noen av platene jeg har slaktet har kommet fra ganske tabloidvennlige artister. Det er ikke veldig modig eller banebrytende å slakte en singel med Linni Meister. Men man skal jo tross alt være ærlig og jeg hadde ikke noe annet valg enn å gi terningkast en. Jeg tror at når du gjør slakt på medievennlige folk og at det i tillegg blir mye sitert, så kan det feste seg et inntrykk av at jeg er en voldsom slakter – men jeg har nok flere terningkastfirere og -femmere på samvittigheten enn enere og toere, forklarer Talseth.

    Kvier du deg eller synes du det er gøy å slakte ei plate?
    - Det kommer an på plata. Uansett om det er slakt eller en positiv anmeldelse, så handler det om hvor sikker jeg er på det jeg skal skrive. Om jeg har klare idèer om hva jeg mener og om jeg har fått formulert dem godt nok. Det viktigste er å lage en god tekst. Dersom jeg ikke er hundre prosent sikker på hva jeg mener, selv om jeg pleier å være det i de aller fleste tilfeller, kan det være at jeg kvier meg litt. Å slakte dårlige plater er ikke noe jeg gruer meg til, det må sies. Kanskje spesielt om det er plater man tror vil bli godt mottatt eller er konstruert for å lure mange mennesker. Når man skjønner at dette er en plate som gir seg ut for å være noe, men egentlig bare er ræl, kan det føles viktig å skjære gjennom litt.

    Hva er ditt beste plateslakt?
    - Jeg fikk en del oppmerksomhet da jeg anmeldte plata til Iram Haq. Jeg vet ikke om den er den ”beste slakten”, men det er den jeg husker best fra senere tid. Jeg er veldig fornøyd med teksten i anmeldelsen der. Enkelte mener at den var for hard, men når det kommer til dette med å skrive underholdende og sørge for at det blir morsomt lesestoff, så var teksten god. Det er en sakelig, men også morsom anmeldelse. Den beskriver godt hvordan plata låter – og den låter helt forferdelig! Så kan noen hevde at det er å skyte småspurv med kanon, men dette var også en tabloid sak. Iram Haq er en kjent person fra før. Vi hadde aldri brukt så mye plass på en ukjent debutant. Som skuespiller har hun nærmest et merkevarenavn å beskytte. Når hun platedebuterer i tillegg, legger hun hodet på blokka. Det er en hinsides amatørmessig plate. Jeg fikk en viss inspirasjon og det var enkelt å skrive noe morsomt om den – det var nok litt den ”onde latteren” som slo til, forteller Thomas.

    – Når du leser anmeldelsen så står det ingenting stygt om Iram Haq som person der, for mitt inntrykk av henne er at hun er kul, smart og snill. Hun gir et positivt inntrykk. Jeg synes ikke det er trivelig at hun må oppleve å bli sablet ned på denne måten, men jeg kan ikke ta hensyn til personen bak. Min jobb er å formidle til leseren kvaliteten på et produkt som noen vil at de skal bruke sin tid og sine penger på. Jeg opplever en plateanmeldelse som en sak mellom meg og leserne – ikke mellom meg og artisten!

    Tenker du noen ganger over konsekvenser?
    - Jeg vil jo at plater jeg gir en god karakter skal selge og jeg vil at ei plate jeg gir dårlig karakter ikke skal selge. Rett og slett fordi jeg ønsker at flest mulig gode plater skal nå ut til folket! Jeg er misjonær i min jobb. Mitt ønske er å påvirke smak i riktig retning – slik jeg opplever den. Om konsekvensen er at jeg får viljen min, er det helt topp! Det er det beste du kan oppnå. Du blir musikkjournalist fordi du ønsker å påvirke folk i din retning, fordi din retning selvfølgelig er den rette, sier Thomas og smiler.

    Du mener ingen artister tåler kritikk, hvordan tar du selv offentlig kritikk?
    - Jeg takler det ikke jeg heller, tror jeg – ler Thomas. Jeg skal ikke heve meg opp på en pidestall hvor jeg sier at jeg er noe bedre enn andre, i så måte. Jeg er i hvert fall såpass ærlig nå at jeg kan si til deg at jeg ikke liker kritikk – spesielt når jeg føler den er uberettiget. Jeg mener ikke at min karriere er prikkfri eller at jeg ikke har skrevet eller gjort ting som er kritikkverdig. Jeg innrømmer at det finnes kritikk der ute som jeg på en ok dag kan være villig til å være lydhør overfor.

    – De aller fleste artister sier; “jeg tåler kritikk, MEN…” Ikke si at du tåler kritikk i første halvdel av setningen, for  å motsi deg selv i andre halvdel. Om du skal stå for det, så sier du; Jeg tåler kritikk – punktum. Eller svarer på kritikken på en måte som tilsier at du tåler den!

    Hva er den største utfordringen man møter som musikkjournalist?
    - Det som er viktig i VG og som kan være en utfordring innimellom, er at man skal kommunisere til et bredt publikum. Å skrive om musikk på en måte som både fenger spesielt interesserte og folk flest, kan være en utfordring. Det er fryktelig lett å bli intern og bruke uttrykk, ord og vendinger som kun er for de innvidde.

    Hvilke egenskaper bør man ha for å bli en god musikkjournalist?
    - Du må høre mye musikk. Du må skjønne mye musikk. Du må lese mye om musikk og du må skjønne hvordan du skriver om musikk, kommer det spontant fra Talseth. Du må ha formidlingsevne og formidlingsglede. Du må være morsom, informativ og være like ”catchy” som musikken du hører på. Mange nøyer seg med å konstatere fakta, men man skal også underholde. Leseren skal ikke måtte behøve å ha hørt plata før man leser om den – tvert i mot. Det skal helst være morsommere å lese om den, enn å høre på den! Uansett hvor lunken plata er så er det din plikt å sørge for at anmeldelsen ikke blir det. Du skal lage lesestoff. Underholdningsverdien er ekstremt viktig, forklarer han videre.

    Er det noen omtaler/anmeldelser du har gjort som du har angret på i ettertid? Gitt ufortjent god eller dårlig kritikk?
    - I voksen alder fant jeg ut at det er lov å skifte mening, og man må være voksen nok til å innrømme det. Det er som regel små nyanser fordi jeg tar meg som oftest god tid når jeg skal anmelde musikk. Det er sjelden jeg bommer, for å si det slik.
    Jeg husker jeg var på en paneldebatt på Gamla – i kjølvann av Iram Haq-saken, hvor jeg fikk spørsmål om hvor mange ganger jeg hører på ei plate før jeg anmelder. Jeg svarte; i snitt fire-fem ganger. Det kom en vantro latter fra salen. Da ble jeg en smule irritert, for jeg bruker virkelig mye tid på å høre på musikk, dårlig så vel som god. Jeg har stolthet og profesjonalitet overfor det jeg driver med, forklarer Talseth.

    Har du eksempel på noen anmeldelse du angrer på?
    Jeg kan nevne et eksempel hvor jeg faktisk korrigerte meg selv på trykk. Så lenge jeg har anledning til det og det passer inn, så vil jeg gjerne korrigere meg om det viser seg at jeg har tatt feil. Den siste plata til Ane Brun – Changing of the Seasons – er et mesterverk. Ei av de beste norske platene noen sinne. Den ga jeg fem – jeg burde ha gitt seks. Jeg angret i det jeg åpnet avisa og så femmeren. Dette var feil. Til min store sorg hadde Anders Grønneberg i Dagbladet gitt seks. Og han hadde rett! Heldigvis, var jeg i Trondheim for å anmelde Ane Bruns turnèstart en uke etterpå. Konserten ga jeg terningkast seks – og jeg fikk også presisert at jeg var en vantro hund som bare hadde gitt plata en femmer.

    Anbefal ei plate som er et must å ha i platesamlingen sin og begrunn gjerne hvorfor.
    - Jeg vil slå et slag for skiva ”Ocean Rain” med Echo & Bunnymen fra 1984. Den er ikke undervurdert, fordi anmeldelsene som finnes av skiva er sterkt rosende. Men den er underkjent. Det folk i Norge kanskje ikke er klar over, er at det tidlig på åttitallet var ”krig” i UK. Det var U2-fansen på den ene siden og Echofansen på den andre. U2 oppnådde verdensherredømme, Echo greide det ikke. Det var feil band som vant, mener Thomas – til tross for at han samtidig påpeker at han liker U2.

    Musikken på Ocean Rain er veldig harmonisk og de har brukt strykeorkester på hele plata. Trommisen bruker visper på samtlige låter og trøkket på plata er fra strykerne som ligger i bunn. Det er rett og slett utrolig vakker musikk som er akkurat passe ”arty”. Veldig omfavnende. Echo hadde virkemidler som sarkasme og ironi, noe U2 ikke en gang skjønte. Dette er virkelig ei plate som aller bør eie og som alle kan like.

    [youtube n9hGWaCBb0Q 630 450]

    En god musikkskribent leser mye om musikk
    Thomas spør meg om han kan få lov til å anbefale noen bøker i samme slengen, og påpeker nok en gang viktigheten om å lese mye om musikk.

    – Garry Mulholland har gitt ut to bøker som jeg kan anbefale på det sterkeste til alle som liker å lese om musikk. Den første, This is uncool, handler om hans 500 favorittsingler fra punk til i dag, altså fra 1976 og utover. Oppfølgeren, Fear of music, handler om de 261 beste albumene. Dette er virkelig god lesing. Jeg brukte disse bøkene som handlelister. Hans smak og preferanser var så lik min at omtrent alle plater han hadde omtalt i boka, som jeg ikke hadde hørt eller kjøpt tidligere, var bare å skaffe seg med en gang. Og det barske språket, med utsagn som “how off would you like me to fuck?” – hysterisk. Flere steder i bøkene setter Mulholland ord på ting du har følt og tenkt, men som du aldri selv har klart formulere. Dette er overlegen lesning, forteller Thomas

    – Jeg vil også anbefale svenske Andres Lokkos antologier. Han må vel være den beste musikkjournalisten i Skandinavia gjennom alle tider, vil jeg påstå. De 20 første årene av hans virke er gitt ut i to bøker, og den ene dekker fra 1989 til 1998 og den andre fra 1999 til 2009. Disse er nettopp kommet ut og heter henholdsvis, Andres og Lokko. Spesielt den første er så utrolig bra at man får tårer i øynene av å lese den. Den er så morsom og han har så peiling og han har så forståelse for sin egen musikklidenskap. Han har dessuten en fantastisk evne til å formidle, samt en så liten respekt for det han ikke liker, og så stor respekt for det han elsker. Han har alt en musikkjournalist kan, skal og bør ha, forklarer Talseth.

    Rockblogg.no er en helt ny musikkportal/blogg – som ønsker å fremme rock`n`roll og de artistene vi mener fortjener publisitet – hva synes du om nettportaler som rockblogg.no?
    - I Norge har vi ikke sett den store musikkbloggen enda og jeg venter litt på at den virkelig viktige musikkbloggen skal komme. En som har påvirkningskraft, en stor ”following” og som fylles opp med så mye stoff at man er nødt til å gå inn på siden hver dag for å sjekke. Dette krever ressurser. Du skal være ekstremt ivrig som privatperson for å klare å fylle en blogg med så mye lesestoff som den trenger. Folk er kravstore og alene klarer man det neppe. Jeg håper selvsagt på at den skal komme, og kanskje det blir rockblogg?

    Som fersk musikkskribent har jeg mye å lære, og gode råd på veien tar man gjerne med seg. Har du noen gode råd på lager?
    - Du må høre mye musikk og lese masse om musikk. Du må skrive med det samme engasjementet som musikken får deg til å føle. I beste fall klarer du å bli musikkens forlengende arm. At du er uttrykket som tar musikken på kornet. Om man klarer det, så er det optimal musikkjournalistikk. Den beste musikkjournalistikken for meg er kanskje bedre lesestoff enn plata som omtales er lyttestoff.

    Rockblogg.no har startet en stafett, hvor vi vil snakke med/intervjue musikkskribenter (på samme måte som vi har gjort her med deg). Du ble utfordret av Birgitte Mandelid, men nå er det din tur til å bestemme hvilken musikkskribent/journalist vi skal intervjue neste gang. Du får også muligheten til å stille ham/henne ett spørsmål.

    Så Thomas, hvilken musikkskribent/musikkjournalist i Norge mener du fortjener denne stafettpinnen og hvilket spørsmål ønsker du å stille ham/henne?
    - Jeg har tenkt litt på det, men det må bli Anne Gunn Halvorsen, for da er du garantert å få et morsomt intervju, smiler Thomas. Hun er veldig dyktig – og det har hun vært siden hun begynte å skrive for meg i SPIRIT da hun var 15 år. Jeg vil påpeke at hun er så flink at det ville ha blitt noe av henne uansett, men siden jeg fikk anledningen til å ”oppdage” henne og få henne på trykk, så vil jeg gjerne grabbe til meg mest mulig av æren for at hun kom frem i offentligheten, forteller en stolt Talseth.

    – Jeg vil gjerne spørre Anne Gunn om hvordan det føles å bli hypet, og hvordan hun har tenkt å følge opp. Når den ikke alltid like menneskevennlige Thomas Seltzer har henne på Trygdekontoret flere ganger og omtaler henne som Norges skarpeste unge penn, er det jo for hype å regne. Og apropos hype må jeg høre med henne om hun fortsatt står inne for den noe ivrige Grizzly Bear-anmeldelsen sin, ler Thomas.

    Da er stafettpinnen sendt videre, og så håper jeg at Anne Gunn Halvorsen, som for tiden vikarierer som utgavesjef i Magasinet i Dagbladet, tar i mot staffettpinnen.

    Jeg takker Thomas Talseth for et veldig hyggelig møte. Det ble en lang og interessant samtale på to timer – og jeg skulle gjerne ha delt mye mer, men i respekt til leserne av rockblogg – så måtte jeg dessverre kutte ut deler av intervjuet.

    Full Story

  • Birgitte Mandelid – “All honnør til de som anmelder plater”

    Birgitte Mandelid – “All honnør til de som anmelder plater”

    Vi er kommet til fjerde runde i rockbloggs intervjustafett – hvor fellesnevneren til intervjuobjektene er musikkjournalistikk. Jeg møtte Birgitte Mandelid rett før påske. Vi hadde avtalt å møtes på Egertorget. ”Jeg har på meg sorte klær”, var meldingen jeg fikk på mail fra Birgitte. Da jeg sto og ventet, så var det nesten bare svartkledde folk rundt meg, og jeg tenkte; “dette blir ikke lett”. Jeg tok feil. Mot meg kom ei blid jente og jo da, det var Birgitte Mandelid. På klingende tromsødialekt presenterte hun seg og vi tuslet litt på måfå før vi fant oss et ledig bord blant fredagstørste mennesker inne på ”Tre Brødre”.

    Bernt Erik Pedersen, som sendte stafettpinnen til Birgitte Mandelid, mener hun er redaktør for Norges beste musikkmagasin på papir – Fan Fanzine. Han mener at magasinet har bygd seg opp til å bli et godt og interessant blad i løpet av et års tid. Bernt Erik hadde flere spørsmål til Birgitte;

    Hvorfor er det ikke flere jenter som skriver om musikk?
    - Dette er et spørsmål jeg har fått mange ganger og det er et viktig spørsmål. Jeg føler likevel det er litt kontraproduktivt å hele tiden stille det, fordi det fokuseres på hvorfor det ikke er så mange jenter. Man kan jo egentlig bare fokusere på seg selv, men jeg føler at det aldri har vært vanskelig å komme inn i miljøet som jente. Det er bedre å fokusere på de jentene som faktisk skriver – for det er jo en del.

    Hvordan skal vi få brutt opp denne gutteklubben – mannsdominansen i musikkjournalistikken?
    - Dersom man fokuserer på de positive sidene så ufarliggjør man det litt. Det virker kanskje skumlere fra utsiden enn det oppleves fra innsiden. De er jo ikke så skumle disse ”gubbene”, ler Birgitte. Jeg vil jo tro at for ei flink jente så er det kanskje ingen steder det faktisk er så lett å komme seg inn, som i nettopp denne bransjen. Dette fordi det faktisk er manko på jenter og jenter er ønsket til bransjen. Man må våge og man må stå på, men man bør også ha “tykk hud”. Du må faktisk tåle å bli upopulær. Som jente så får man kanskje et stempel som “bitchy” om man er veldig ambisiøs. Kanskje dette skremmer mange jenter fra bransjen?

    Hvordan går du frem for å finne nye stemmer til bladet ditt?
    - Det er todelt. Noen kontakter meg eller jeg kontakter mennesker jeg har lagt merke til på blogg eller som jeg kjenner fra før og som jeg har sett skrive i andre sammenhenger.

    Hvorfor skriver du ikke mer selv?
    - Grunnen til at jeg ikke har skrevet så mye selv er at jeg i fjor sjonglerte en masteroppgave samtidig. Da var det så mye dataskriving at jeg rett og slett ikke orket mer, så akkurat dette har en enkel forklaring. Nå tar det seg opp!

    Jeg spør Birgitte om det er mye å gjøre for tiden.
    – Vi er akkurat ferdig med et blad, så nå er det ganske rolig. Bladet kommer ut rett etter påske, forteller Mandelid.

    Hvem er Birgitte Mandelid – fortell litt om bakgrunnen din og hva er din sterkeste side som musikkskribent?
    - Jeg er 31 år og flyttet fra Tromsø da jeg var 20. Siden da, har jeg skrevet om musikk. Jeg begynte i det små. Jeg skrev noen år for gratismagasiner med kort levetid som jeg nå faktisk ikke husker hva heter. Jeg fikk videre jobb som frilanse musikkanmelder i Dagbladet. Der var jeg i 4 år. I slutten av den perioden jobbet jeg også parallelt for Øya. I fjor tok jeg meg et friår hvor jeg jobbet på masteroppgaven min. Nå er jeg tilbake med Fan og Øya!

    – Jeg er mer detaljfiksert enn mange andre. Om det er en styrke eller svakhet, vet jeg ikke, ler Birgitte. Jeg har utrolig mye kunnskap om utrulig meningsløse ting – men som for meg er veldig artig! Jeg liker å grave meg inn i materialet og finne ut mest mulig.

    Du er redaktør for Fan Fanzine; som er et gratismagasin om musikk, av og for fans. Bladet distribueres på utvalgte scener, utesteder og butikker i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Tromsø, Kristiansand og Bodø. Hvordan er det å jobbe med et slikt konsept hvor dugnadsånden står i fokus?
    - Det er veldig gøy, men også utfordrende å jobbe med Fan. Det er mange flinke folk som har lyst til å bidra, men så lenge man ikke kan tilby noe – så har man jo heller ingen måte å sanksjonere noen på dersom de ikke leverer til avtalt tid. Dette med å få det til å gå opp – alt det praktiske, kan være litt utfordrende. Men helhetlig så er det utrolig gøy.

    – Vi har faste deadlines, så vi er jo litt ”usatt” dersom noen har glemt det de har lovet eller blitt syk. Da er det lite man får gjort. Jeg har i prinsippet ingen problemer med å fylle magasinet – men det er klart, dersom saker ikke kommer den dagen de skulle ha vært levert, og når man i tillegg har satt av spalteplass, kan det bli litt stress. Da blir det å hive seg rundt og finne frem noe annet vi kan bruke.

    Hvor mange skriver?
    - Vi er ca 10-20 som skriver i hvert nummer – men alt i alt er det mellom femti og seksti som har vært innom. Det er mange som skriver veldig små ting.

    I mai feirer Fan ett år. Øya er ansvarlig utgiver, men blander seg ikke redaksjonelt – noe som Birgitte synes er behagelig.

    Hvordan er det å gi ut et papirmagasin i disse internett – tider hvor sosiale medier tar mer og mer plass?
    - Det er nettopp grunnen til at vi ville gjøre dette på papir! Sosiale medier tar mer og mer plass, men Fan er ikke en motreaksjon, som mange tror, for det er jo veldig mange av de som skriver for oss som har blogger og jobber på nett. Det er kanskje litt stormannsgalt å ville beholde avisformatet, men det er nettopp dette vi synes er bra og ikke minst fint. Det er varig, noe man kan ta med seg i veska, noe man kan sitte å bla i mens man venter på noen.

    Hva er den største utfordringen man møter som musikkjournalist?
    - Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Jeg var anmelder i mange år og er nå veldig glad for at jeg ikke er det lengre. Ikke fordi jeg syntes at det var forferdelig og fælt, men rett og slett det at man blir litt “nei-menneske”. Man skal liksom alltid finne feil, i stedet for å fokusere på det gode. Det finnes mange ujevne plater som kanskje hadde vært fantastiske om man ”skippet” et par spor. Som anmelder må man også fokusere på de to som er dårlig. Akkurat det å alltid være så kritisk, synes jeg var utfordrende. Så – all honnør til dere som er anmeldere!

    Er du opptatt av det som rører seg innenfor norsk musikk? Hva synes du om nivået på norsk musikk kontra annet?
    - Ja, jeg må jo følge med. Både på grunn av Fan og Øya. Nivået på norsk musikk blir jo bare bedre og bedre. Det har nok også en sammenheng med mengden av musikk som blir gitt ut.

    Hvor ligger din preferanse innenfor musikk?
    – Jeg skal være så kjedelig å si at jeg liker det aller meste. Det virker veldig feigt, men jeg har gått gjennom mange faser og nå er jeg åpent for alt. Det vil si at jeg er ekstremt tollerent. I løpet av ungdommen var jeg veldig opptatt av pop. Så gikk det litt over til “hardcore”, deretter elektronisk musikk. Om jeg skal vektlegge noe, så vil det nok være pop.

    Din beste konsertopplevelse – fortell gjerne hvorfor – om det i det hele tatt er mulig
    – Det må være Princekonsert i London. Det er nok ikke den beste konserten jeg har vært på når det kommer til musikalsk kvalitet, men opplevelsen var helt syk! For noen år siden dro jeg alene til London bare for å se Prince. Jeg dro dit for en natt og dro hjem dagen etterpå. Prince er nok min favorittartist, så det var utrolig gøy!

    Anbefal ei plate som er et must å ha i samlingen sin og begrunn gjerne hvorfor.
    - Da vil jeg trekke frem Talking Heads` plate “Remain In Light”. Den blander ting som egentlig står helt fra hverandre. Den er dansbar men den er også ettertenksom. Den er funky men den er også rocka. Den får meg opp av stolen, smiler Birgitte.

    Rockblogg.no er en helt ny musikkportal – som ønsker å fremme rock`n`roll og de artistene vi mener fortjener publisitet – hva synes du om nettportaler som rockblogg.no?
    – Jeg synes det er et bra tilskudd men utfordringen må jo være å klare å eksponere seg i forhold til at det er så sinnsykt mye der ute. Det er viktig at man klarer å finne en egen stemme. Jeg leser mer blogg enn musikkmagasiner, for det er ingen tvil om at det har snudd. Man oppdager ofte nye blogger på slump. Det har mye med tilfeldigheter å gjøre.

    Som fersk musikkskribent har jeg mye å lære, og gode råd på veien tar man gjerne med seg. Har du noen gode råd på lager ?
    - Det å klare å se hva som funker og hva som ikke funker, er viktig. På det språklige er det viktig å være tydelig og når det gjelder innhold, må man rett og slett forsøke å ikke være kjedelig. Det er mye musikkjournalistikk som er veldig grundig, men som likevel er kjedelig. Det å være litt mer skamløs og god på oppfølgingsspørsmål, er en bra ting. Man blir aldri et orakel, det er alltid rom for forbedringer.

    Dersom du var meg – hvilket spørsmål ville du ha spurt Birgitte Mandelid?
    Birgitte ler – oi, det var vanskelig! Det må kanskje bli noe slikt som; Hvorfor ble det aldri noe større av deg? Jeg hadde så mange ambisjoner som tjueåring. Alt skulle bli større og bedre.

    Har du hele tiden hatt lyst til å skrive om musikk?
    - Ja, kommer det kjapt fra Birgitte – og film skyter hun fort inn. Det er film jeg har skrevet masteroppgave om, forklarer hun videre. Jeg har alltid likt å skrive, og musikk har alltid vært min hovedinteresse fra tidlig ungdom. Det ble derfor naturlig å skrive om musikk. Det har vært en lang serie med tilfeldigheter, hvor det ene har ført til det andre – og her er jeg i dag!

    Rockblogg.no har startet en stafett, hvor vi vil snakke med/intervjue musikkskribenter (på samme måte som vi har gjort her med deg). Du ble utfordret av Bernt Erik Pedersen, men nå er det din tur til å bestemme hvilken musikkskribent/journalist vi skal intervjue neste gang. Du får også muligheten til å stille ham/henne et spørsmål. Så, Birgitte, hvilken musikkskribent/musikkjournalist i Norge mener du fortjener denne stafettpinnen og hvilket spørsmål ønsker du å stille ham/henne?
    – Jeg vil sende stafettpinnen videre til Thomas Talseth, Norges hyppigste slakter, ler Birgitte. Jeg vil rett og slett spørre ham om dette med å slakte musikk. Om han kvier seg eller synes det er gøy? Om han tenker på konsekvenser? Jeg må innrømme at han er ganske underholdende, men det kan jo kanskje være harde ting å ta for enkelte. Helt til slutt, vil jeg spørre Thomas Talseth; Hva er ditt beste slakt?

    Jeg takker Birgitte Mandelid for at hun tok seg tid til å møte meg og håper at Thomas Talseth tar i mot stafettpinnen.

    Full Story

  • Wild Water; «Ingen kan ta oss på at musikken vår er kjedelig»

    Wild Water; «Ingen kan ta oss på at musikken vår er kjedelig»

    Jeg befinner meg på Cafè Sara, som ligger rett over Kulturkirken Jakob, øst for Akerselva i Oslo. Det er 13 år siden sist jeg var på Cafè Sara – en varm sommerkveld sammen med min kusine. Vi drakk øl og spilte Backgammon. Stedet får frem gode minner og jeg tenker at det brune ved stedet kler både meg og gutta som slentrer inn døra nøyaktig klokken fem om ettermiddagen. De går rett til baren. Jeg vinker og ”joiner” de. “Vi må ha en øl – det er jo tross alt torsdag”, smiler Olav Verpe – vokalisten i Wild Water.

    Vi setter oss innerst i et hjørne, Verpe, gitarist Daniel Brinch og jeg. Trommis og lillebror, Harald Verpe, hadde ikke anledning, men to tredjedeler av bandet er mer enn nok til å få samtalen i gang.

    Å nå drømmen krever hardt arbeid
    Jeg og Daniel har spilt sammen siden vi var 14-15 og nå er vi 23 år. Vi gikk på ungdomskolen sammen og begynte i band allerede da. Da gjorde vi som alle andre og begynte å spille punk. Vi spilte mange konserter og skjønte veldig tidlig at vi kom til å fortsette med dette. Men når du er tenåring, så er det jo bare en drøm. Siden da har vi jobbet, jobbet og jobbet. Vi har hatt forskjellige samarbeidspartnere men vi fant til slutt ut at det beste for oss var å gjøre vår helt egen greie og bare håpet at det var nok, forteller Verpe.

    Det er tydelig at gutta hadde og fremdeles har en drøm som de ønsker å følge, selv om dette fører til “tomme lommer” og hardt arbeid. Å komme videre, bli akseptert og tatt for å være ekte er viktig for Wild Water.

    Vi har sett at hardt arbeid er det som funker. Vi har gitt ut plater og folk liker det. Når du jobber med kunst så påvirker alle i bandet resultatet. Jeg skriver tekst og Daniel legger melodi på – men det er jo til syvende og sist et samarbeid. Noen ganger kan jeg legge melodi på. For oss er alt like viktig. Ofte kan man høre at melodi og tekst er det viktigste, men for oss er basstromma like viktig og hadde vi byttet ut noen medlemmer, så hadde det ikke blitt det samme.

    Tekst før melodi eller melodi før tekst?
    Olav ler litt før han utbryter; Det er som “hvem kom først – høna eller egget” spørsmål. Dette varierer. Jeg har mange tekster liggende. Jeg kan høre en melodi som Daniel har laget, eller det kan være en atmosfære hvor jeg tenker; det hadde passet til denne teksten eller dette budskapet. Vi er ikke opptatt av å lage tekster som er veldig utolkbare – ”spaca” greier. Det kan være fett nok det, men vi er mer opptatt av å skrive hverdagspoesi.

    Gutta synes det er vanskelig å svare på spørsmålet om hvor de befinner seg i det musikalske landskap. – Vi skriver musikk, og så er det opp til slike som deg å definere hva slags musikk det er. Det kan variere fra låt til låt, forklarer Brinch. Vi forsøker å dra låtene så langt som mulig uten at det slutter å bli Wild-låter, skyter Verpe inn. De som hører på plata, No Legacy, vil høre dette. Ingen kan ta oss på at det er kjedelig! Låtene ligner ikke på hverandre. Dette er en veldig viktig ting for oss. Det verste vi vet er at vi har to låter som ligner på hverandre. Da kaster vi den ene!

    Hvorfor EP-format?
    Det er helt bevisst at vi gir ut en EP. Vi hadde uten problemer klart å fylle en hel plate, men av respekt for lytterne, er det smartere å gi ut en EP og bruke tid på å bearbeide seks låter til for å få et helt album.

    Det er kun ett år siden Wild Water ga ut albumet “The Great View”, så det er ingen tvil om at gutta er produktive.

    Å spille LIVE er viktig.
    Vår arbeidsdag består gjerne av 16 timer med øving og studioarbeid. Det er det vi lever for, det er dette vi lever av. Det å spille LIVE er veldig viktig for oss. Låtene former seg når vi spiller LIVE. Når vi ser at noen går og kjøper øl eller blir uengasjerte – så vet vi at vi kan kaste låta. Vi har planer om å slippe ei fullformat plate med 11-12 låter, men vi kan ikke si når vi gjør det. Det er rett og slett avhengig av når vi er klare. Plutselig så sitter den.

    Musikk inspirerer
    Det er vanskelig å si hva som inspirerer meg, men jeg hører mye på musikk. Heller det enn å se på TV, forklarer Brinch. For meg er det veldig viktig og stor inspirasjon. Jeg hører på alt fra Otis Reding til Clash.
    Jeg føler at all musikk som er hundre prosent ektefølt appellerer til meg. Det kan være alt fra den mest stømlinjende popmusikken. Dersom vokalisten mener det han formidler, så funker det for meg. Da kan jeg få frysninger, forklarer Verpen, som innrømmer at han er mest opptatt av tekster. Låter med gode tekster, kan jeg falle fort for. Det er veldig interessant det med inspirasjon – for man vet aldri helt når det kommer, mener Brinch. Vi satt plutselig helt fast. Da pakket vi sammen sakene og dro til en hytte med båndopptaker og håpet at det bare skulle komme. Og det gjorde det også – heldigvis.

    Som et eksempel drar gutta frem låta “Sunset in Spain” som ble laget og spilt inn på tre-fire timer i Sverige hvor innspillingen foregikk. Det er viktig for Wild Water å spille inn all musikken sin LIVE. De er ikke en og en inne i studio – men de er der som samlet band og spiller alt inn samtidig. De spiller altså ikke inn på metronom, men helt levende. De er opptatt av de nyansene som oppstår – og det at noen spiller feil, kan bli noe som resulterer i noe magisk.

    Hva gjør dere utenom musikk?
    Ikke mye, ler Verpe. Men vi har bygd opp et musikktilbud for barn og unge i Groruddalen (Tveita) i samarbeid med bydel Alna, Oslo kommune. Vi får kommunale midler for å gi disse nesten gratis musikktimer. 20 kroner i året koster det barn og ungdom å komme dit. Dette handler om at vi ble plukket opp veldig tidlig selv. Vi fikk en god avtale med Oslo kommune om øvingslokaler og det har slått oss hvor viktig det har vært for oss, ikke bare musikalsk, men også som mennesker. Det har bidratt til vår utvikling, og vi tenkte at vi må kunne gi noe tilbake. Vi bruker det vi har lært, det vi kan best og lærer dette videre. Det gir ikke mye penger i lomma, men mye heller det, enn å sitte på PUB å spille coverlåter hvor ingen bryr seg. Det er ikke inspirasjon. Det å jobbe med barn og ungdom er inspirasjon.

    Er det viktig for dere å være et bra forbilde for barn og ungdom i “Dalen”?
    Ja, kommer det spontant fra begge gutta. Låta “Children Look At Me”, handler akkurat om dette. Det er en samfunnssatire – for vi er jo egentlig ikke gode forbilder. Vi har ikke utdannelse – vi har bare levd drømmen vår. Vi drikker kanskje litt for mye øl, men til tross for dette, så appellerer vi til ungdommen. De trives rundt oss. Samtidig så ser jeg at dersom man har lyst til å forandre verden, og ikke er politiker, så er det bra å begynne med ungdommen i nærmiljøet – det er de som er fremtiden, forteller Verpe.

    Dere er selv unge – er det vanskelig å være ”straight” rockemusiker i dag?
    Nei – det er en rockemyte. Folk har sin egen måte å takle motgang på. Vi takler det på vår måte, så må andre få lov til å takle det på deres måte. Musikken, det å uttrykke seg, er nok i seg selv for oss. Vi har ikke behov – eller mulighet. Vi jobber 16 tomer i døgnet, skyter Brinch inn. Jeg tror media har mer skyld i alle dopskandaler enn det som virkelig er realiteten.

    Fortell litt om den siste EP`en – hvorfor har dere kalt den for No Legacy?
    Det er ganske enkelt. Første plata vår het “The Great View”. Det var en formidling av vårt syn på verden. Den handlet mye om lidenskap og kjærlighet og den var kanskje litt naiv. Vi var yngre og hadde troen på fred i verden, ler Olav. Jeg håper vi enda har toen på det, men det viktigste for oss nå var å skrive en mer personlig plate som forteller om våre liv. “No Legacy” er veldig angstfylt. Den handler rett og slett om det å ha motgang og frykt for å ikke strekke til. En frykt for å ikke ha en arv å sende videre – at det vi gjør er bortkastet. Er det noen som bryr seg – kommer dette til å bety noe for noen? Derfor er det så latterlig viktig for oss å få feedback fra fans. Da blir temaet motbevist – vi har faktisk en arv, forklarer Verpe.

    Ut i fra min tolkning av tekstene, så opplever jeg dere som samfunnsengasjerte, men dere har også et religiøst budskap i noen av tekstene. Fortell hva som ligger bak dette.
    Jeg legger ikke skjul på at jeg er bruker en del av de religiøse refleksjonene som en slags maling – male bilder i tekstene. Det er samtidig ingen forkynnelse inne i bildet. Det handler bare om at livet er så mye mer enn det man kan ta og føle på. Følelser som kjærlighet og hat som vi baserer livene våre rundt – og ikke minst døden og hva som er meningen med livet. Jeg har brukt mye av livet mitt til å forske på dette. Man blir veldig samfunnsengasjert og synsende når man driver med musikk. Jeg har ingen Masteroppgave å skrive eller forske rundt, da er det naturlig å forske på det åndelige. Vi har lyst å formidle at det finnes godt og vondt, men det er en mening bak begge deler, forklarer Verpe.

    Hvorfor skal folk kjøpe plata?
    Den er bra, smiler Brinch og Verpe nikker enig! Folk skal kjøpe plata fordi vi gjør akkurat det vi vil! Dersom folk er keen på å få en ektefølt opplevelse og høre lidenskap! Vi elsker det vi driver med – og det gjenspeiler musikken vår. Den er tvers igjennom ekte – og det ligger hardt arbeid bak!

    Ambisjonene til Wild Water er store. De mener selv at de er verdens største band om 10år. Jeg hadde ikke drevet på med musikk dersom jeg ikke hadde hatt den ambisjonen og troen på at det er mulig, forklarer Verpe.
    Den dagen vi ikke klarer å utfordre oss selv, er det over, avslutter Brinch.


    Full Story

  • Rockblogg intervjuer: The Dirtydogs

    Rockblogg intervjuer: The Dirtydogs

    Det norske rockebandet The Dirtydogs er svært aktuelle om dagen med plateslipp mandag 12. april og releasekonsert på Garage i Oslo torsdag 8. april. Bandet har sine røtter i Sandefjord, men per dags dato er de å anse som et Oslo-band og 2010 er året de virkelig har tenkt til å satse for fullt.

    Lineup:
    Kid (vokal, gitar)
    Anders Bøe (gitar)
    Chris Jacobs (trommer)
    Kristian Flåten (bass)
    Nabben (synth)

    Rockblogg møtte alle sammen på et av Oslos brunere vannhull vest for Akerselva, et steinkast unna øvingslokalet på Alexander Kiellands Plass. Vi hadde en lang og hyggelig prat om bandet, den ferske plata, hvordan det er å være rockeband på vei opp i musikknorge og hva som skjer fremover.

    Hvem og hva slags band er The Dirtydogs?
    - Det er Anders, Chris, Kristian og meg, Kid som sammen har skapt fundamentet for The Dirtydogs og den musikken vi spiller i dag. Vi er et band som alltid har laget den musikken vi ønsker å høre på radioen sjøl. Det er musikk som den vi selv elsker og er inspirert av og musikk vi har lyst til å formidle videre til andre. Nå har vi laget en plate, kalt Bedtime For Jokers, og er virkelig klare for å utfordre oss selv og satse videre. Nå om dagen prøver vi å snevre inn stilen vår enda mer, vi har fått med Nabben på synth og beveger oss litt mer mot pop. Men Bedtime For Jokers er en rockeplate, det er det ikke noe tvil om. Du kan kalle det indierock, vi har lyst til å være indierock. Hele pakka vår er veldig indie egentlig.

    Gutta flirer litt og Kid føyer til at bandet prøver å ikke ta seg selv så veldig seriøst.

    Når og hvordan startet historien om The Dirtydogs?
    - Vi har holdt på dritlenge. Hvis vi skal ta det helt fra begynnelsen må vi tilbake til Sandefjord i 1995 da Anders Bøe startet et band som het Blaze sammen med den gamle bassisten vår Lasse og en annen kar. I 1998 ble Chris med, og i 1999 dro han med seg Kid, som ikke kunne spille i det hele tatt, men hadde jævlig kul sveis. Så ut som Liam Gallagher på håret, så da var det greit. Vi spilte sammen til 2002 da plutselig alle flyttet til hver sin kant av landet og bandet ble lagt totalt på is i noen år. I 2004 fant vi sammen igjen under nytt navn: Lasse and the Dirtydogs, inspirert av Kåre and the Cavemen som vi var ganske fan av. I 2005 ga vi ut EP’en Sticks And Stones som ble ganske populær og blant annet ble spilt masse på P3. Det var faktisk Anders Møller fra nettopp Kåre and the Cavemen / Euroboys som produserte denne EP’en.

    -Så sluttet Lasse, som var den eneste som ikke bodde i Oslo på den tiden og da ble vi som var igjen veldig målrettet siden hele det resterende bandet nå var samlet på ett og samme sted. Vi annonserte etter en ny bassist, og det er her den egentlige starten på The Dirtydogs er, da Kristian ble med på bass i 2006. Siden da har vi jobbet mot det målet vi nå har nådd, å gi ut vår egen plate.

    For mandag 12. april kommer dere jo med debutplata, Bedtime For Jokers, kan dere fortelle litt om den?
    – Vi har som sagt spilt sammen relativt lenge nå, og denne plata er på en måte en samling av det beste vi har laget de siste fem årene. Selve prosessen med å lage denne plata har holdt på siden Sticks And Stones EP’en, og aller helst skulle vi kanskje gitt ut plate i kjølvannet av den, da vi hadde veldig mye positiv buzz omkring oss. Dessverre hadde vi på denne tiden et management som funket veldig dårlig for oss. De kom med mye tomme løfter og det ble alt for mye venting. Til slutt bestemte vi oss for å klare oss sjøl, vi sparte opp egne penger og startet vårt eget plateselskap; Some Might Say Records og kom oss omsider i studio. I ettertid er vi bare glade for at det ble som det ble og er sikre på at plata vi har laget nå er mye bedre enn plata vi dengang kunne laget.

    Hva med selve låtene, hvor i det norske musikklandskapet befinner The Dirtydogs seg?
    - På Tranen!

    Geografisk riktig, men hvis vi snakker mer musikalsk?
    - Typisk sånn Loddefjordmusikk. Neida, vi kan ikke akkurat slenge oss på Bergensbølgen. Det er ingen andre som lager den musikk vi lager nå. Ikke i Norge ihvertfall, føler vi selv da. Vi er på en måte utfordrere til den norske rocken. Det er litt farlig å si kanskje, men det er bedre å ta litt hardt i enn å være beskjedne. Musikken vår er u-norsk. Som en veldig ålreit fyr skrev om oss etter å ha hørt plata, “The Dirtydogs står finpusset og bredbent over Atlanteren med én fot plantet i Oasis sitt England og den andre i Ryan Adams sitt Amerika“. Det synes vi var veldig bra sagt, både hyggelig og noe vi er helt enig i. Vi har en del inspirasjon fra Sverige også, Kent og Håkan Hellström har for eksempel vært ganske direkte inspirasjon til plata. Svensk rock er generelt bedre enn norsk.

    Skulle dere heller ønske dere var svenske?
    - Ja, hehe. Hadde bare den svenske krona vært sterke så hadde vi flytta til Gøteborg sånn *knips*.

    Dere er jo et indieband i ordets rette forstand, plata gis ut på deres eget selskap og dere er deres egne managere. Kan dere fortelle litt om dette og hvorfor dere har valgt  å gjøre det sånn?
    - Det var omtrent den eneste muligheten å gjøre det på. Man skulle tro det er umulig å få platekontrakt i Norge hvis du ikke heter Donkeyboy eller er singer-songwriter jente, så vi ga ut plata på vårt eget plateselskap istedet. Vi er platedirektører alle mann og det innebærer forferdelig mye jobbing, men det er gøy. Alt fra låtskriving til regnskap til å gå ned på Platekompaniet med plater må man ordne sjøl, men man lærer veldig mye av det og. Ved å gjøre det på denne måten tror vi at vi har fått et ekstra sterkt eierforhold til det vi driver med. Dette er vårt, det er vår greie og det er det ingen som kan ta fra oss, det er en veldig deilig følelse.

    – Siden vi ikke bare har vårt eget plateselskap, men også er våre egne managere har vi også en stor og viktig jobb med å skaffe oss spillejobber. Booking er kanskje det mest slitsomme av alt, ikke bare er det hardt å få spillejobbene, men det er vanskelig å få en ålreit deal også. Vi forventer jo ikke å bli rike med det første, vi vil helst bare spille og bli hørt vi, men å gå i null i det minste hadde vært fint. Sånn med tanke på å bli hørt er det enklere å være indie nå enn før, med internett og sosiale medier er det lettere å gjøre seg selv tilgjengelig. Men siden det også er mange fler om beinet har det blitt vanskeligere å bli lagt merke til i mengden. Mange klager over utviklingen med piratkopiering og sånn, men det bryr vi oss ingenting om. Det viktigste for oss er at folk hører på The Dirtydogs. Hvordan de gjør det, om det er på Myspace, lastet ned fra nettet eller ved å kjøpe plata er egentlig ikke så viktig. Men for all del, vi vil jo selvfølgelig at de som vil høre plata kjøper den istedet for å gå på Piratebay.

    Hvor går veien videre fremover?
    - Nå må vi skaffe oss masse spillejobber, spesielt på festivaler, noe som er like vanskelig hvert jævla år. Frem mot sommeren blir det mye å gjøre på businessdelen av bandet, vi må jo bare sette i gang med å sende mailer, ringe rundt og prate med folk. Vi føler at det kan bli litt enklere nå som vi har gitt ut en plate, sammenliknet med tidligere år. Vi har liksom mer tyngde nå. Vi vil vise at vi er et band som har tenkt til å satse, vi er i gang og nå begynner det å skje ting!

    – Etter festivalsesongen er vi fullt bestemt på å sette i gang prosessen med plate nummer to. Vi håper å komme i gang til høsten, men igjen er det penga det går på. Det mangler ikke på vilje eller låtmateriale, det kommer til å komme en til plate, men om det blir til vinteren eller neste vår kommer an på økonomien. Vi sitter ikke bare og venter på at pengene skal strømme inn fra spillejobber heller, alle i bandet har jobb og sparer litt hele tiden. Det er hardt.

    Chris illustrerer:

    – Jeg jobber 100 % som lærer, 100 % som artist i The Dirtydogs, og 100 % som Platedirektør i Some Might Say Records. Jeg jobber 300 %. Også har jeg samboer i tillegg! Og det går veldig bra, det må du få med!

    Hva er det beste som kan skje bandet nå?
    -Det beste som kan skje nå er at vi får en bra spillejobb, til en ålreit tid, på en stor festival som Øya, Slottsfjell eller Way Out West i Gøteborg. Dette er festivalene vi selv synes er best, og de er drevet av dyktige folk som har fått til store ting på kort tid, så det hadde vært veldig kult å være med på en eller flere av disse.

    -I tillegg til festivalgigs er noe av det beste som kan skje nå å få musikken vår spilt på landsdekkende radio til sommeren. Singelen vår “Pirate Love” går jo på Radio Tango i disse dager, hvis vi i tillegg hadde fått den spilt på P3 hadde veldig mye vært gjort. Vi håper også å få til en musikkvideo i løpet av nærmeste fremtid. Kjetil Gudem som har fotografert oss før skal forhåpentligvis hjelpe oss med dette. Her er det egentlig bare oss selv det står på, vi må ta oss tid og sette i gang.

    Torsdag 8. april feirer dere plateslippet med konsert på Garage her i Oslo. Hvem bør komme, og hva vil de få oppleve?
    - Alle som liker et band som brenner for musikken og det de driver med bør komme på Garage denne kvelden. Det blir en konsert med 5 gutter som elsker å stå på scenen – det er det beste vi vet! Vi synes det er moro enten det er 20 eller 200 i salen. Vi har ikke spilt konsert i Oslo på snart to måneder, så vi gleder oss skikkelig! I mellomtiden har vi øvd masse og formen er dritbra! Det blir også litt ekstra snacks denne konserten, blant annet kan vi røpe at det vil dukke opp et par gjesteartister, men hvem får bli en overraskelse.

    Rockblogg takker The Dirtydogs for intervjuet og ønsker dem lykke til med releasekonserten på Garage på torsdag og den kommende festivalsommeren!

    Takker også for en kopi av det rykende ferske albumet deres, Bedtime For Jokers, som vi har tenkt til å gi bort i en konkurranse:

    Hva er det egentlige navnet til Nabben, bandets nyeste medlem?

    Send svaret til mats.flaaten@rockblogg.no for å bli med i trekningen. Husk å inkludere navnet ditt og adressen din i mailen. Vinneren kåres mandag 12. april, samme dag som plata kommer i butikken og får plata tilsendt i posten fortere en svint!

    The Dirtydogs releasekonsert på Garage torsdag 8. april kl 21:00. CC: 50,- ID: 20 år
    Event på Facebook

    Program på Garageoslo.no

    The Dirtydogs på nett:
    Bandets hjemmeside
    Myspace
    Facebook
    Urørt
    Livecity
    Twitter

    Full Story

  • «Det er et sunt klima for norsk musikk»

    «Det er et sunt klima for norsk musikk»

    «Hvis man ikke lengre er nysgjerrig på hva som skjuler seg bak neste platecover så må man finne seg noe annet å gjøre.» (Bernt Erik Pedersen, Dagsavisen)

    Vi er på tredje runde i rockbloggs intervjustafett og den som har fått pinnen nå er kulturjournalist Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen, hvor han forøvrig har jobbet i 14 år. Her har han blant annet ansvaret for avisens musikksider. Bernt Erik ble utfordret av Morten Ståle Nilsen i VG og ville gjerne møte rockblogg for et intervju. Jeg møtte Bernt Erik i lokalene til Dagsavisen og vi slo av en prat over en kopp kaffe i avisens eget bibliotek.   

    Morten Ståle Nilsen mener du er den musikkskribenten i Norge som er flinkest til å beskrive hvordan musikk høres ut og gripe fatt i talende detaljer ved det ytre rundt en artist/et band. Han sendte derfor stafettpinnen videre til deg og hadde følgende spørsmål; Jeg er tilårskommen nok til å huske to tidligere «norsk rock på norsk»-debattbølger. Den første var da trønderrockerne, med Åge i spissen, gjorde et stort nummer av viktigheten av å synge på morsmålet mot slutten av 1970/begynnelsen av 1980-tallet. Den andre kom i kjølvannet av «de fire store» på midten av 1980-tallet, hvorpå det i en stund etterpå nærmest ble vanskelig for artister som sang på engelsk å få platekontrakt/bli spilt på radioen. Hvorfor måtte dette spøkelset fra fortiden ut av skapet igjen bare fordi Dagsavisen likte noen plater med norske tekster i 2009?
    - Dette er ikke et spøkelse fra fortiden og det startet ikke fordi vi likte noen norske plater med norske tekster i 2009. Tvert i mot, så hadde det vært en flodbølge med klønete tekster på «vissvass» engelsk i flere år og rundt 2007 så ble vi så lei av det at vi tenkte at det måtte komme en motreaksjon mot dette – for slike ting går gjerne i bølge. Det førte til at vi aktiv gikk ut for å se etter norske band som sang på norsk. Vi fant noen og trakk disse frem. Vi begynte å presentere dette som en slags greie eller bølge og vi merket etter hvert at dette hadde resonans der ute – det var faktisk ikke noe vi bare hadde funnet på. Unge folk hadde igjen tatt i bruk morsmålet. Dersom man bare finner på en bølge eller en bevegelse, kommer man veldig kort. Vi så at det faktisk var en bevegelse der ute.

    Kan du nevne noen eksempler som bygger opp under dette – var det for eksempel John Olav Nilsen & Gjengen?
    - Det viste seg at John Olav Nilsen var det fremste eksemplet og vi var de første som kjørte ham frem på bred basis som en ny, interessant norsk stemme. Vi krysset fingrene litt og skrev i ingressen: «Han er mannen som skal redde norsk rock». Det viste seg at vi fikk rett! Nå får han til og med stor presseoppmerksomhet og rosende omtale i Danmark og Robyn fikk gåsehud da hun hørte John Olav Nilsen opptre under Spellemannsprisen. Så Morten Ståle; dette er ikke noe vi har funnet på. Vi skildret virkeligheten – det kunne jo kanskje være noe for VG!?

    Som Morten Ståle sier; du er flinkest til å beskrive hvordan musikk høres ut og gripe fatt i talende detaljer ved det ytre rundt en artist/et band. Er dette noe du anser som din sterkeste side som musikkskribent?
    - Jeg har ikke tenkt på det slik. Jeg tror min styrke er at jeg har et journalistisk blikk på ting. Jeg begynte med journalistikk før jeg begynte med musikkjournalistikk. Jeg skjønte noen journalistiske mekanismer som jeg igjen brukte på musikkinteressen min. Dette påvirker min skrivemåte. Det kan ofte være mer interessant å beskrive enn å bedømme! Det viktigste er å finne ut om det er noe interessant å si om bandet/plata.

    Kan du fortelle litt om bakgrunnen til at du ønsket/endte opp med å skrive om musikk?
    - Bakgrunnen til at jeg ønsket å skrive om musikk oppstod ut i fra at musikkavisene/musikkpressen var et slags vindu ut mot den store verden. Jeg leste det jeg kom over av musikkstoff og tenkte; dette kan jeg også gjøre! Jeg har også noe jeg har lyst til å si om musikk. Jeg har folk jeg har lyst til å intervjue og saker jeg ønsker å presentere. Dette kan jeg gjøre like bra som alle andre!

    Som Morten Ståle Nilsen nevnte i sitt intervju, er det lurt å ikke bli på fornavn med for mange artister og at det heter ”kritikere skal dø venneløs”. Hva er dine tanker rundt dette og hva er den største utfordringen man møter som musikkjournalist?
    - Det er en sånn tøff og kul ting å si. Jeg har mange gode venner, men nesten ingen av dem er i musikkbransjen. Jeg er på hils med veldig mange i musikkmiljøet, fordi jeg har intervjuet eller anmeldt de. Jeg har de vennene jeg trenger, uten at jeg må gjøre meg til venns med de jeg skriver om. Det er viktig å ha en kritisk distanse til det miljøet man skal dekke, uansett om det er musikk, fotball eller politikk for den sags skyld. Det er ikke spesielt vanskelig å unngå ha venner i musikkmiljøet. Jeg liker å forholde meg profesjonelt til de jeg skal skrive om og det tror jeg at artister og bransjefolk forstår og setter pris på.

    – Største utfordring? Det er utrolig mye musikk der ute som man må forholde seg til. Før var det en knapphet på bra musikk. Nå er det et vanvittig overflod av god musikk, og det gjør det nesten vanskeligere å skille mellom hva som er bra og hva som er dårlig. Samtidig så gjør dette jobben uendelig mer interessant nå, enn for 10-15 år siden. Det kan også være vanskeligere å opprettholde entusiasmen i møte med dagens bunke på 10-20 plater og lydfiler, men hvis man ikke lengre er nysgjerrig på hva som skjuler seg bak neste platecover, så må man finne seg noe annet å gjøre.

    Er det noen omtaler/anmeldelser du har gitt ufortjent god/dårlig kritikk?
    - Dette er ikke hjerneforskning akkurat, for dette er subjektive bedømmelser som kan endre seg over tid. Om noe, har jeg nok vært for snill. Jeg angrer mer på det. Egentlig burde jeg ha vært strengere. Alle kritikere burde være strengere! Noen få plater innser man er bedre enn hva man mente da anmeldelsen ble gjort. Flere har nevn Bjella. Jeg oppdaget det samme med «The Little Hands of Asphalt». Det tok meg over et år å skjønne styrken i Sjur Lysheims låtskriverkunnskaper. Grunnen til det, var nok  at vi var litt for opphengt i den norsk på norsk greia vår!

    Mange mener at musikkåret 2010 har åpnet veldig bra her hjemme i Norge. Hva mener du om nivået på norsk musikk?
    - Nivået er definitivt blitt bedre de siste ti årene og de siste to årene har det vært mange sterke utgivelser her i Norge. Hittil i år, så er det kanskje først og fremst «Shining».  Det er også enkelte Major labels artister som har gjort det bra, noe som kanskje ikke jeg personlig mener har vært kunstneriske høydepunkter. Det er et sunt klima for norsk musikk. Det at det finnes ressurser slik at artister får gitt ut musikken sin og får operere på et såpass høyt profesjonelt nivå, er hyggelig for både artistene og publikum.

    Har du noen eksempel på gode utgivelser i år?
    - «Shining» og «Youth Pictures Of Florence Henderson» er to ekempler, og så har kanskje «Motorpsycho» gitt ut sin beste plate noen gang. Det er oppmuntrende å se at det går an å holde på et helt liv i norsk rock og stadig fornye seg. Det er ikke mange band i Norge eller internasjonalt som klarer å toppe karrieren på sitt 16. album!

    Når vi først er inne på norsk musikk, så virker det som at Platekompaniet satser sterkt på dette. De har lansert WiMP, en konkurrerende musikkstreamingstjeneste til Spotify og nå har de også lansert JUBA, en nettbutikk for usignerte artister. Har du noen tanker rundt dette?
    - Jeg har problemer med å se det store poenget med JUBA tjenesten. Dette fordi man kan finne den samme musikken gratis på Myspace/hjemmesider eller andre nettsteder. WiMP er derimot en bra tjeneste og det blir spennende å se hvordan de kan hevde seg i forhold til Spotify. Jeg er ikke spesielt imponert over merkevarenavnene Platekompaniet har valgt for disse tjenesten; WiMP og JUBA. Det låter ikke akkurat kult og tøft. Uansett – så må de ha lykke til!

    For noen uker siden så ble det annonsert at Lydverket gikk en usikker fremtid i møte. Det har vært mye skriving i media og støtten/oppslutningen rundt dette har vært enorm. Dagsavisen publiserte en artikkel den 16. mars som omhandlet dette og skrev at hovedgrunnen til omleggingen var at Lydverket ikke trakk unge nok seere. Hva er din personlige mening rundt dette – trenger Lydverket en ”ny drakt”?
    - Jeg synes at Lydverket har klart å bygge seg opp til å bli det viktigste kraftfeltet man har hatt for norsk musikkjournalistikk på flere år. Dette er en sak jeg dekker og kan derfor ikke mene for mye.

    Hva om jeg vinkler det litt annerledes. Dersom du skulle ha laget et musikkprogram på TV – hvordan program hadde det blitt?
    Da hadde jeg laget et program der to gretne, gamle gubber satt og filosoferte over popmusikk. Dette programmet kunne gjerne ha gått sent på kvelden. Noe ala Studiopop i Sverige. Jeg savner den gode samtalen rundt popmusikken, den som gjerne oppstår sent på kvelden når man sitter på bar – men uten alkohol, selvfølgelig.

    Anbefal ei plate som er et must å ha i samlingen sin – begrunn gjerne.
    – Alle bør en gang i livet ha fått høre singelen; “Strings Of Life” med «Rhythim Is Rhythim», som er et alias for tekno-pioneren Derrick May. I det siste har jeg også hørt mye på den nye plata til «Serena Maneesh».

    Rockblogg.no er en helt ny musikkportal – som ønsker å fremme rock`n`roll og de artistene vi mener fortjener publisitet – hva synes du om nettportaler som rockblogg.no?
    Jeg synes det er veldig bra at det dukker opp stadig flere nettsteder som handler om musikk, men jeg synes mange flere kunne ha vært spisset innenfor en sjanger, en ideologi, en estetikk. I den engelskspråklige nettverden så har “bloggosfæren” fått en stor innflytelse fordi det er mange bloggere der ute, og når de trekker i samme retning så kan det få en voldsom effekt; plutselig er «Vampire Weekend» nummer en på billboard-lista. De norske nettstedene og bloggere har ikke hatt den samme påvirkningskraften fordi det har vært for få og de har vært for spredt. De er rett og slett ikke bra eller interessante nok, men det kan jo bare gå en vei. Jo flere som engasjerer seg og skriver på nettet jo større innflytelse vil man få. I dag er det en veldig lav terskel for å begynne, på godt og vondt. For å klare å jobbe seg inn og få en posisjon i musikkpressen, så må man bevise en del ting; At man kan noe, har interessante synspunkter, at man kan skrive og man må bevise at man er engasjert. Nå er det litt slik ; “making it up as you go along” – man skaper seg sin egen posisjon mens man holder på. Jeg savner bloggere som har et ståsted og en tanke bak. Noen som vil noe og er tydelige! Det er lurt å gjøre ting som ikke andre gjør, slik som denne intervjustafetten som bare finnes på rockblogg. Slike ting kan skape besøk og interesse.

    Rockblogg.no har startet en stafett, hvor vi vil snakke med/intervjue musikkskribenter (på samme måte som vi har gjort her med deg). Du ble utfordret av Morten Ståle Nilsen, men nå er det din tur til å bestemme hvilken musikkskribent/journalist vi skal intervjue neste gang. Du får også muligheten til å stille ham/henne et spørsmål. Så, Bernt Erik Pedersen, hvilken musikkskribent/musikkjournalist i Norge mener du fortjener denne stafettpinnen og hvilket spørsmål ønsker du å stille ham/henne?
    - Jeg vil sende stafettpinnen videre til Birgitte Mandelid, redaktør for Norges beste musikkmagasin på papir – Fan Fanzine (Ansvarlig utgiver er Øyafestivalen). Dette gratismagasinet har bygd seg opp til å bli et godt og interessant blad i løpet av et års tid. Jeg har følgende spørsmål til Birgitte; Hvorfor er det ikke flere jenter som skriver om musikk? Hvordan skal vi få brutt opp denne gutteklubben mannsdominansen i musikkjournalistikken? Hvordan går du frem for å finne nye stemmer til bladet ditt og hvorfor skriver du ikke mer selv?

    Rockblogg.no takker Bernt Erik Pedersen for en hyggelig samtale og gode svar. Stafettpinnen er sendt videre og jeg håper Birgitte Mandelid tar utfordringen!

    Full Story

Side 1 av 212