Intervjuer Archive

Morten Ståle Nilsen ble for noen uker siden utfordret av Egon Holstad i rockbloggs intervjustafett. Morten, som er en sporty fyr, tok utfordringen på strak hånd.

Morten Ståle Nilsen har skrevet om musikk i 25 år og har bred erfaring fra flere medieroller. Han har vært redaktør for magasinet BEAT og dommer i Idol. Mange husker ham nok også som aktør i radioprogrammet «Et Norge i krig” som gikk på P3 i 2004 og TV-programmet «De syv dødssyndene” som gikk på TV2 i 2007. Morten jobber nå som journalist i VG, hvor han skriver om musikk og film.

Egon Holstad mener du er Norges beste musikkjournalist og det må da være en hyggelig tilbakemelding å få. Han sendte derfor stafettpinnen videre til deg og stilte følgende spørsmål; Mener du virkelig at Donkeyboy gav ut to av de fem beste låtene – i verden – i 2009, eller var du en Narrepelle som drev gjøn med oss da du skrev det i VG i desember?
Ja, det var hyggelig av Egon å si. Jeg må dog umiddelbart anføre at jeg nok kjenner ham litt for godt til at jeg kan tillate meg å sveve av gårde på rosa skyer her. Jeg velger å holde egoet mitt i sjakk med å gjenta «han er inhabil, han er inhabil».
Jeg var dessuten ikke Narrepelle i forhold til Donkeyboy. Jeg velger å angripe listene over «Årets beste album» og «Årets beste låter» fra litt forskjellige vinkler i desember (jeg hater for øvrig å lage dem, da jeg i utgangspunktet mener at lister er et dypt utilfredstillende utgangspunkt for å si noe om musikk). Når det gjelder «Årets låter», mener jeg det er naturlig at dette er popsanger – sanger som kan spilles på radioen uten at jeg slår av. I så måte eide Donkeyboy 2009, i kraft av to glimrende, uimotståelige singler. Jeg har ikke en gang hørt albumet deres. Tror ikke jeg trenger å høre det heller. Men når jeg om et par år skal tenke tilbake på 2009, kommer jeg til å tenke på Donkeyboys to store slagere. Derfor mener jeg at det ville vært galt av meg å ikke ha dem med på listen.

Om du skal beskrive deg selv med få ord, hvem er Morten Ståle Nilsen – og hva er din sterkeste egenskap som musikkjournalist?
Nei, huff – det får andre ta seg av, eventuelt blankt avslå. Men noe av de viktigste jeg selv føler at jeg gjør, overfor meg selv, både som musikk- og filmkritiker, er å – så langt det er mulig – ikke lese andre kritikeres, eh, kritikker før jeg selv har skrevet mine egne. I den grad man i det hele tatt har originale tanker, er det større sjanse for at de kommer til orde da. «Tenke sjæl og mene», som Trond Viggo sang. Jeg har i overveiende grad sluttet å lese film- og musikkblader, da «hype» rundt filmer og artister får meg til å gå lei av produktene før jeg selv får utsatt meg for dem. Jeg ser dessuten ingen egentlig verdi i å være «først» med noe som helst. Det er ikke min jobb å sørge for at artister selger plater. Min jobb er å skrive om hva disse platene vekker, om noe, i meg.

Hva er musikk for deg – og spesielt fenomenet rock`n`roll?
En smarting, jeg vet dessverre ikke hvem det var, sa en gang at «musikk er den kunstformen som ligger lengst fra sannheten, men nærmest sjelen». Heller ikke det er noen helt presis beskrivelse av hva som eventuelt gjør musikken «annerledes» enn andre uttrykk (kan ikke et maleri eller en roman også ligge «langt fra sannheten, men nært sjelen», kanskje?). Men faktum er i alle fall at jeg opplever musikken, når det er på sitt anselig ypperste, som den mest transporterende av alle kunstformer. For å si det på enklere vis er det vel bare å fastslå livet hadde vært en haug med drit uten den.

I 2003 var du dommer for Norges første Idolrunde. Kurt Nilsen vant, og har hatt stor suksess etter dette. Har du noen ganger vært redd for at din deltagelse i Idol skulle gi deg et stempel som useriøs eller føler du at dette har hatt en utelukkende positiv effekt på videre karriere?
Nei, det har jeg ikke vært redd for. Jeg har skrevet om musikk i (dette gjør det meg nesten kvalm å skrive) 25 år, i alt fra stensilerte fanziner jeg selv ga ut på lokalt plan, via misjonerende musikkaviser og til Norges største tabloidavis. Dersom noen ønsker å vektlegge de månedene jeg satt på TV i «Idol», er de hjertelig velkomne til det. Ingen fortalte meg hva jeg skulle mene der heller, og jeg er tilbøyelig til å være enig i min «Idol«-avløser Thomas Strzelecki i at «kred er for 20-åringer». Når det gjelder effekten av dette TV-programmet (som jeg i større grad anser for å ha noe med TV-underholdning å gjøre, enn musikk) føler jeg ikke at det har hatt noe å si for meg i det hele tatt – verken positivt eller negativt. At noen synes at dette er fryktelig alvorlig, gir meg imidlertid en viss tilfredsstillelse. Det er alltid meningsfullt å irritere selvhøytidelige fundamentalister.

Er det noen omtaler/anmeldelser du har gjort som du har angret på i ettertid? Gitt ufortjent god/dårlig kritikk?
Angrer generelt mest på å ha gitt ting for gode kritikker/høye karakterer. Men ett ferskt unntak rinner meg i hu, og det er jeg ganske lei meg for: Stein Torleif Bjellas «Heidersmenn», en av de sterkeste og mest originale norske viseplatene i nyere tid, burde definitivt fått fem, og ikke fire, øyne på terningen av meg i VG i fjor. Jeg er veldig opptatt av at det ikke skal gå inflasjon i min egen karakterutdeling, og mener dessuten at en firer kan være en mer enn god karakter. Men der tok jeg ganske enkelt feil. Ellers er det jo absolutt en og annen slem formulering man kan angre på. Uten at jeg kan si at dette frarøver meg altfor mye nattesøvn. «Kritikere skal dø venneløse», heter det jo.

Hvilke artister bør vi holde øynene åpne for i 2010?
Det er jeg ikke godt nok orientert til å kunne uttale meg om på noen meningsfull måte, dessverre.

Musikkfestivaler har blitt en stor “happening” her i Norge og det kan være vanskelig å holde seg oppdatert i mangfoldet, samt bestemme seg for hva man bør få med seg. Nå lanseres headlinere på rad og rekke. Senest i dag ble det offentliggjort at Them Crooked Vultures kommer til Hove. Er Norge et stort nok land til å huse så mange festivaler eller burde man tenke litt annerledes – har du noen tanker rundt dette? Når vi først er inne på festivaler – hvilken festival/konsert mener du man bør få med seg i år?
Festivalene er blitt flere overalt – dette er ikke et fenomen som begrenser seg til Norge. Det dreier seg om tilbud og etterspørsel, og hadde ikke etterspørselen vært der, ville ikke festivalene ha funnet sted. Markedet for livemusikk har økt, kanskje er 2010 året da denne trenden snur seg. Jeg tror de festivalene som klarer å rendyrke det litt unike kommer til å komme best ut fra det. Utrofaste konsertgjengere vil trolig nøye seg med å se legender som Neil Young eller Madonna én gang. Men dersom man, som på Øya festivalen i år, klarer å stable et litt «one of a kind»-program på beina – med Iggy & The Stooges som spiller «Raw Power», Pavement som gjenforenes og Motorpsycho som spiller et av norsk rocks viktigste album, «Timothy’s Monster», i sin helhet – så kommer de over gjennomsnittlig interesserte til å fortsette å komme. Personlig er jeg for gammel og komfortavhengig til å reise så særlig på festivaler. Så jeg nøyer meg nok med de kan jeg sykle til (og ikke minst fra). Som for eksempel Øya.

Anbefal ei plate som er et must å ha i samlingen sin – begrunn gjerne.
Kanskje kan jeg benytte anledningen til å nok en gang beklage Bjella-fireren mi, og anbefale den? Den kom nylig på vinyl, til og med. Den angrende anmelder kjøpte den selv nå sist lørdag. Vinyl er koselig.

Rockblogg.no er en helt ny musikkportal – som ønsker å fremme rock`n`roll og de artistene vi mener fortjener publisitet – hva synes du om nettportaler som rockblogg.no?
Jeg ønsker alle arenaer for diskusjon rundt musikken velkomne. Synes egentlig det er litt trist at det ikke er flere, og savner epoken da ballade.no evnet å sparke i gang debatter.

Som fersk musikkskribent har jeg mye å lære, og gode råd på veien tar man gjerne med seg. Har du noen gode råd på lager – og dersom du var meg – hvilket spørsmål ville du ha spurt Morten Ståle Nilsen?
Hva gjelder råd, vil jeg nok en gang vise til Trond Viggo. Det gjelder å ikke være redd for å skille seg ut, ikke være redd for noe som kan oppfattes som «rart», stole på egne instinkter – selv når de kan virke «gale». Et annet godt tips er vel å ikke bli på fornavn/kjent med (for mange) artister. Da begrenser man sin egen frihet. Mitt spørsmål til Morten Ståle Nilsen ville ha vært: «Når skal du skygge banen, og la yngre folk slippe til?».

Rockblogg.no har startet en stafett, hvor vi vil snakke med/intervjue musikkskribenter (på samme måte som vi har gjort her med deg). Du ble utfordret av Egon Holstad, men nå er det din tur til å bestemme hvilken musikkskribent/journalist vi skal intervjue neste gang. Du får også muligheten til å stille ham/henne ett spørsmål.

Så Morten, hvilken musikkskribent/musikkjournalist i Norge mener du fortjener denne stafettpinnen og hvilket spørsmål ønsker du å stille ham/henne?
Ønsker å gi pinnen videre til Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen, den musikkskribenten i Norge jeg synes er flinkest til å beskrive hvordan musikken høres ut (utvilsomt det mest vriene for alle som skriver om musikk) og gripe fatt i talende detaljer ved det ytre rundt en artist/et band.
Og et spørsmål til ham: Jeg er tilårskommen nok til å huske to tidligere «norsk rock på norsk»-debattbølger. Den første var da trønderrockerne, med Åge i spissen, gjorde et stort nummer av viktigheten av å synge på morsmålet mot slutten av 1970/begynnelsen av 1980-tallet. Den andre kom i kjølvannet av «de fire store» på midten av 1980-tallet, hvorpå det i en stund etterpå nærmest ble vanskelig for artister som sang på engelsk å få platekontrakt/bli spilt på radioen. Hvorfor måtte dette spøkelset fra fortiden ut av skapet igjen bare fordi Dagsavisen likte noen plater med norske tekster i 2009?

Rockblogg takker Morten Ståle Nilsen for intervjuet og håper Bernt Erik Pedersen tar utfordringen!

Full Story