Album Archive

  • Heftig, skitten og solid rock n roll fra Dirt Inc

    Heftig, skitten og solid rock n roll fra Dirt Inc

    Rockerne i Dirt Inc slipper «u-norsk» Rock n Roll debut mandag 11.November 2013.  Allerede i morgen, fredag 8. november, kan du ta turen innom Gamla Beat Bar (Oslo) for å få med deg slippfesten samt sikre deg et eksemplar av skiva på vinyl.

    Vokalisten i Dirt Inc, Lars Eriko, kan love et svært energisk liveshow med høy partystemning og drivende rock n roll!

    Vi gleder oss ;)


    Hvem er Dirt Inc?

    Gutta har spilt sammen siden 2010. Bandet er Oslo-basert bestående av de fem innflytterne:

    – Lars Eriko – vokal
    – Christoffer Wøien – Gitar
    – Torgeir Apalset – Gitar
    – Pål Magne Lillerovde – Bass
    – Stian Myhre – Trommer

    Utgivelseshistorikk:
    – Jenna Jameson, digital single 8.februar 2013 (Astma Records)
    – Selvtitulert debutalbum «Dirt Inc», 11.november 2013 (Astma digitalt, LP egen label)

     

    Fra presseskrivet:

    «Sannheten svir… veldig ofte», sier vokalist Lars Eriko . «Men du er nødt til å forholde deg til den for å komme noen vei
    videre. Vi kjører en motorvei som blir smalere for hver dag som går, der stadig flere ikke passer inn i modellen og
    havner utenfor. Det spiller ingen rolle om vi har rød-grønn eller blå-blå regjering, en kan ikke ha ubegrenset vekst på en
    begrenset planet. Albumet handler mye om nettopp dette.»

     

    Rockblogg om Dirt Inc.

    Den selvtitulerte skiva “Dirt Inc” er et solid stykke arbeide. Heftige uptempo riff, solid musikalsk samspill krydret med en overbevisende sterk vokal.
    Det er modig og gi ut plate i dag med lyd fra hardrockens storhetstid, men Dirt Inc boltrer seg lekent og ubeskjedent gjennom skiva. Tyngden fra hardrocken og drivet fra den klassiske rocken tar oss med på en feststemt reise gjennom 10 spor uten pustepause. Nesten.

    Albumet kan beskrives som en musikalsk flytur som vrir og vender seg fra den klassiske 70-talls rocken, innom 90-tallets skitne grunge før den krasj-lander i det nye tusenåret. Dette er rock n roll ala 2013: skitten, klassisk og forbannet som aldri før.

    Det er noe utypisk norsk over det hele og det kan nok være en av grunnene til at gutta i Dirt Inc har søkt inspirasjon fra blant annet stjerneprodusenten John Agnello (Madrugada, Turbonegro, Kurt Vile, Sonic Youth, Aerosmith, Twisted Sister og mange, mange fler)

    Plata er selvfinansiert og den geografiske innspillingsruta er lang. Fra Svenska Grammofonstudion Gøteborg, til Headgear Studios New York, Via Laidback Studio på Grønland i Oslo til en siste DIY innspillingssession på et værherjet grendehus i Nord-Norge sommeren 2013.

    Som vi sier der undertegnede kommer fra; «Plata e rett og slett fette nais!»
     
    Rockbloggs favoritter; Jenna Jameson, Back to the Dead, Sicko, Everything`s Fine.

     
    En smakebit fra skiva?

    Her kan du se musikkvideoen til singellåta Jenna Jameson

     

    Du finner Dirt inc her:
    Facebook
     Nettsted

     

    Full Story

  • The Temperance Movement – herlig bluesy rock!

    The Temperance Movement – herlig bluesy rock!

    the temperance movement

    Liker du Rival Sons? Liker du The Black Crows? Liker du heftige blues rytmer? Liker du eksplosiv og soulfull musikk som gjør det vanskelig å sitte stille? Da bør du sjekke ut britene i The Temperance Movement.

    16. september slapp The Temperance Movement sin første fullengder med samme navn. Skiva har 12 spor, hvorav fem av låtene utgjør EPen “Pride” (2012).

    Det var en tilfeldighet at jeg kom over London/Glasgow-bandet. Rival Sons hadde lagt ut lenke til The Temperance Movement på sin Facebook-side. Så, når Rival Sons anbefaler, må man jo sjekke greia. The Temperance Movement viser seg til å være svært så talentfulle. De spiller rett og slett strålende energisk og bluesy rock n roll. Det er omtrent like rått og ærlig som det kan forblitt.

    Hver låt på skiva har sjel og er fullstappet med følelser og energi. Vokalist Phil Campbell “bjeffer” lidenskapelig nesten perfekte låter. Her er det mye “passion” ute og går! Luke Potashnick og Paul Sayer er til tider rå på gitar.  Bandet overrasker ved å kaste uventede akkorder rundt her og der, som i  “Know for sure” og i den storslåtte “Pride”, en nydelig og nedstrippa blues ballade, som det virkelig trøkker av på slutten.

    Hva kan man si? Har du 52 minutter til overs? Sett deg godt til rette og lytt deg gjennom “The Temperance Movement”.  Og har du enda mer tid til overs og har lyst til å oppleve bandet live? Da trenger du ikke vente lenge. 16. oktober er datoen. Sted: Crossroad Club i Oslo!

    Legg det inn i kalenderen din på facebook med det samme: https://www.facebook.com/events/430823550365231/?fref=ts

    Du finner The Temperance Movement her:
    Facebook
    WIMP
    Hjemmeside

    The Temperance Movement om skiva:

    Beste låt: Midnight Black

    Full Story

  • Platedebutant Erik Lukashaugen har satt vakre toner til skogens dikter – Hans Børli

    Platedebutant Erik Lukashaugen har satt vakre toner til skogens dikter – Hans Børli

    En varm og stemningsfull plate som kler kjølige vinterkvelder med fyr i peisen og et glass rødt å varme seg på.  Dette er rett og slett en strålende debut av et ubeskrevet blad i det norske viselandskapet, hvor Stein Torleif Bjella har regjert de siste årene. Se opp, Bjella! Se opp vise-elskere! Erik Lukashaugen kan bli den nye, folkekjære visekongen!

    2. februar slapp visesanger Erik Lukashaugen sitt første album – Av en sliters Memoarer. Albumet består av 13 sterke låter som er musikalsk tolkning av Hans Børlis dikt. Lukashaugen har allerede mottatt strålende kritikker, og det er vel fortjent.

    Albumet gir et innblikk i livet til den folkekjære tømmerhoggeren og lyrikeren Børli. Temaer som går igjen er levende skildringer av barsk natur og en brutal kamp for tilværelsen som skogsarbeider, men også lysglimt i form av stolthet og ærbødighet overfor de samme tingene. Erik Lukashaugen har selv komponert og produsert musikken som bl.a. er inspirert av norsk folkevisetradisjon. Med røtter fra Finnskogen, ikke langt fra Børlis hjemsted, er Erik en ærlig og troverdig formidler av dikterens tekster.

    Jeg var så heldig å få albumet før jul og jeg har allerede rukket å bli veldig glad i både tekstene og melodiene. Hans Børli, var for meg, en noe ukjent dikter. Lukashaugen har med sine tolkninger fått mine øyne opp for Børlis vakre og beskrivende tekster. Diktene i seg selv er vakker poesi og det er helt sikkert mange som har et tett og nært forhold til Børlis teskter. Å sette toner til disse,  kan nok være en noe farlig sti å begi seg ut på.  Men, det er bare å ta av seg hatten. Erik Lukashaugen har mesterlig klart dette kunststykket. Ikke bare er plata godt produsert, den er har også et vakkert illustrert omslag hvor alle dikt er på trykk.   
      
    Det er ikke så ofte, at jeg etter bare én gjennomhøring, kan lene meg tilbake. Smile og tenke; “Dette er bra. Dette er faktisk veldig bra!” Dette var likevel  følelsen jeg satte igjen med etter å ha hørt plata for første gang. 

    Førstesporet, “Fløtervise”, er en fengende liten sak. Allerede etter første gjennomlytt, nynner man med på “sjong fi fi fei, sjong dudeli dei!” Den er rett og slett veldig enkel å like.
    “Skogen synger” er rett og slett nydelig. Tristvakker, er et ord jeg har brukt noen ganger om låter som er vakker på en vemodig måte. Dette er en slik låt. En annen låt som er verd å nevne er tittelsporet, “Av en sliters memoarer.” Den forteller om slitet det må ha vært å være skogsarbeider på tiden Børli levde. Likevel, beskriver den også  det å finne gleden i alt det vakre skogen har å by på. 
     
    Jeg synes det må nevnes, avslutningsvis, at Lukashaugen har en vokal som kler visesjangeren godt. Og med den, lokker han lytteren med på en stemningsfull vandring i skogen. En vandring i fotsporene til Hans Børli.

    Well done, Erik!

    Du finner Erik Lukashaugen her:
    Hjemmeside
    Facebook

    I dag, fredag 8. februar, kan du se og høre Erik Lukashaugen utenfor Platekompaniet på byporten i Oslo. Ta turen innom, om du har mulighet, og få med deg et signert eksemplar av skiva hans. Denne plata er verd hver eneste krone!
    Om du ikke har mulighet til å få med deg denne mini-konserten, så finner du konsertoversikt på Facebook-siden til Lukashaugen.

     

    Rating 5

     

    Full Story

  • Vi anmelder: Kjell Reianes – Aldri for seint

    Vi anmelder: Kjell Reianes – Aldri for seint

     Fredag den 13. januar slapp Kjell Reianes i en alder av 61, debutskiva ”Aldri for seint”.  Dette er ei helstøpt, iørefallende og velprodusert plate som oser av varme og nærhet. 

    Å lytte til Aldri for seint er en ekte og nær opplevelse.  For meg er dette alfa omega når jeg hører på musikk i denne sjangeren (visepop/viserock). Ei god vise skal få meg til å lytte. Ei god vise skal fortelle en historie. En historie som vekker nyskjerrigheten, som får meg til å smile – ja, som til og med får meg til å gråte. Reianes klarer å skape disse følensene i meg. Han gir meg denne opplevelsen som bare en håndfull andre artister i samme sjanger har klart før ham, eksempelvis Stein Torleif Bjella og Kari Bremnes.

    Av livserfaring kommer det gode tekster! På kav Stavangerdialekt synger Reianes om alt fra de små nære ting til de store temaene i livet; kjærlighet og sorg, liv og død. Humor har også fått plass i noen av  tekstene – noe som  gjør skiva både  lun og underholdende.

    Plata er spilt inn i Morten Abels`studio i Stavanger og Kjell har hatt med seg noen dyktige og erfarne musikere. Janove Ottesen (Kaizers) spiller pumpeorgel, piano, blokkfløyte, gitar og perk.  Børge Fjordheim (Morten Abel, Cloroform, Sivert Høyem) trakterer mesterlig trommer og perk. John Lilja gir skiva en herlig sound med kontrabass, munnspill, mandolin og klokkespill.

    Albumet er produsert av Janove Ottesen og lyd er det Børge Fjordheim som har hatt ansvaret for. Kudos til både Ottesen og Fjordheim som har gjort en strålende jobb.

    Jeg har hatt skiva ei stund og jeg har hørt på den mye. I bilen. På jobb. Hjemme. Jeg har spilt den såpass mye at åtteåringen i heimen synger ”Gje meg ein sjangspå tilgjort Stavangerdialekt. “Gje meg ein sjangs” er førstesporet på albumet, men låta ble sluppet som singel allerede i oktober. En fantastisk låt som sikkert mange kan kjenne seg igjen i. (Hør den litt lenger ned i bloggposten)

    “Hjertemedisin” er en låt med mye følelser. Vi har vel mange vært der? Gangene vi har forsøkt å varme oss på et glass vin eller tre. Jeg har på kort tid blitt veldig glad i teksten – kanskje spesielt refrenget, sikkert fordi den er gjenkjennelig;  “Før i tiå var hjertene små og uskyldige uden et sår. Nå e di fodle av sprekker og merker fra tiå som går”. Vakkert, ikke sant?

    “Ein Goe Dag” er en artig låt hvor vi kan høre både klokkespel, mandolin og pumporgel. Låta får frem smilet, ja,  jeg blir faktisk glad når jeg hører den. Det er ei sånn “trampe takten med foten” låt. 

    Albumet består av 10 låter. Det er vanskelig å trekke frem en favoritt – jeg liker samtlige 10 låter – men må jeg, så blir det Gje meg ein sjangs!

    Betraktninger helt til slutt:
    “Jøss”, var det første jeg tenkte da jeg leste promo-skrivet hvor det stod; “Kjell har vært låtskriver hele livet og laget hundrevis av låter som han har holdt godt gjemt for allmennheten i over 40 år!” Jeg har selv en far som ga ut sin første bok etter å ha passert seksti og vel så det. Reianes har titulert skiva det både min far tenkte for noen år siden og det jeg tenker nå; Det er faktisk aldri for sent. Så husk det, drømmere der ute.  Ikke gi opp drømmene selv om åra går!
    Kjell Reianes er et levende bevis på at man kan platedebutere i godt voksen alder og i tillegg gjøre det med bravur!

    Kjøp skiva!

    Singellåta; Gje meg ein sjangs  – hva synes du?

    [youtube 4aMqck2IA4s 630 450]

    Rating 5

    Du finner Kjell Reianes her:
    Facebook
    Wimp

    Full Story

  • Foo Fighters er endelig tilbake!

    Foo Fighters er endelig tilbake!

    Denne uken var det release på Foo Fighters syvende studioalbum.

    I god tid før albumslipp har Foo-fansen fått sine smakbiter om hva de kan forvente seg. I januar fikk de høre litt av låten «Bridge Burning». I februar kom første musikkvideo ut, «White Limo», hvor de hadde med seg legendariske Lemmy fra Motörhead. Etter et par andre smakebiter fra bandet, var det tydelig at Foo Fighters hadde tatt et steg tilbake fra katastrofelåten «Wheels», som var med i Greatest Hits albumet.

    «Wasting Light»
    År: 2011
    Band: Foo Fighters
    Plateselskap: RCA Records (Sony Music)
    Sjanger: Post-grunge/ Alternativ Rock

    Man setter platen inn i spilleren, trykker på første spor, og endelig får man høre mer enn 30 sekunder av «Bridge Burning». ‘These are my famous last words’, er Dave Grohls’ skrikende start på «Wasting Light». Jeg kjenner det igjen, følelsen er god, er Foo Fighters virkelig tilbake? Forventnigene bygger seg mer og mer opp.

    Jeg lander på tredje spor, «Dear Rosemary», den fanget meg med den deilige introen. Den kommer til å bli en publikumsfavoritt, for jeg vil synge med. ‘Truth aint gonna change the way you lie’, det er så godt skrevet!
    «Arlandria» er låten som har blitt mest spilt. Den viser at Foo Fighters gjør store konserter. Det er akkurat det denne låten er laget for. Mennesker som kommer til å synge i kor ‘You are not me, Arlandria, Arlandria!’. Det blir en glede å synge med, på den kommende Europaturnèen denne sommeren.
    Albumet blir avsluttet med «Walk». Det varmer hjertet å høre Grohl synge ‘I never wanna die, never wanna leave, never say goodbye‘, det er akkurat det man har lyst å høre på slutten av et flott album.

    «Wasting Light» er en god comebackalbum. Den er variert. Den er lett å høre, som gjør den lett å like. Den hardeste låten, «White Limo» redder albumet. Det er den eneste låten som har røff i seg, som har det gamle Foo Fighers. Mens «These Days» er den låten som er mest irriterende. Uansett hvor mange ganger jeg hører på den, så kan jeg ikke få meg til å like den. Den burde ha blitt utelukka fra albumet.
    Med en hard låt og en meget irriterende låt, vil jeg si at Foo Fighters har laget et godt album. Det er tydelig at de fleste av låtene er laget for å bli spilt live. Og Foo Fighters viser sin beste side av seg selv på en scene.

    Full Story

  • Lady Moscow – Things To Do In Lehre

    Lady Moscow – Things To Do In Lehre

    Trenger vi egentlig en ny Tom Waits?

    Hm, når jeg tenker meg om er jo det et fullkomment idiotisk spørsmål. Selvsagt gjør vi det! Eller, ikke en ny. Han vi har er jo fortsatt grisebra og har forhåpentligvis langt igjen til datostemplingen. Vi kunne derimot ha god bruk for artister med samme evne til å gå egne veier og konstruere sin helt egne umiskjennelige sound. Problemet er bare at Lady Moscow legger seg så tett opptil sin helt at istedenfor å gå egne veier velger de heller den langt tryggere løsningen det er å heller ta på seg Waits-hatten og etterligne hans sound.

    Men, og dette er et stort men, betyr dette at Lady Moscow er et annenrangs band? Nei, det gjør vel egentlig ikke det. Det betyr heller at Lady Moscow kanskje burde gå videre i platesamlinga si, og la gamle Tom Waits få være i fred en stund. Konsentrere seg om å lage bedre låter. Ikke noe sted viser de dette tydeligere enn på M.S. Ann Marie. Her virker det som om de guffer ekstra på med Waits-taktene for å dekke over en slett melodi og en lite interessant tekst. Ei låt som ikke bidrar til noe annet enn å forsterke inntrykket av Lady Moscow som et band som er litt for lite opptatt av å skape sin egen greie.

    Hæ? Vent nå litt. Lager de ikke bra låter? Tja, joa. Hver for seg er det ikke så ille. Det er flere låter her som er ganske bra. De to første sporene på plata (Melvin Newton (Captain Cutthroat) og Killing Time) har begge noe ved seg som tiltaler meg. Den beste låta er likevel Don’t Look Back med sine solide drypp av kledelig sørstatsgotikk og countryhooks. Innimellom finner vi også hint av Wunderkammer. Særlig er det Obsessed som gir meg assosiasjoner til det beste sigøynerrockbandet Rogaland har fostret. Problemet er ikke at de ikke kan lage gode nok låter. Problemet er heller at de ikke har laget nok av dem denne gangen.

    Lady Moscow viser seg på Things To Do In Lehre som et band som ikke behersker albumformatet. De har rett og slett ikke nok skikkelig bra låter til å samle dem på et album. De makter ikke å ta med seg den voldsomme og uforutsigbare spenningen som kjennetegner bandets konserter. Live er Lady Moscow forrykende energiske, på plate er de dessverre tamme og nesten forutsigbare.

    Beste låter: Killing Time, Don’t Look Back, Obsessed
    Nei huff, hopp over disse: Sold My Soul, M.S. Ann Marie, Less Kool-Aid

    Full Story

  • Dunderhonning fører den nordnorske musikkbølgen videre

    Dunderhonning fører den nordnorske musikkbølgen videre

    27. september slipper Harstad-bandet Dunderhonning ut sin første fullengder; «Sakte ut av Fokus». Plata er fengende, melodiøs og er av den energiske, indierock-typen med tøffe og bråkete gitarriff. Den er også sårbar, drømmende og varm.

    Bandet startet allerede i 2005 og i 2007 ga Dunderhonning ut mini-albumet; «Ka du vente på?» De fikk gode anmeldelser og ble omtalt som et ”friskt pust” i norsk rock. Siden da har guttene jobbet med nytt materiale og spilt konserter, blant annet to stykker under by;Larm i 2009.

    Dansbar? Ja, absolutt! Jeg får veldig lyst til å røre på meg når jeg hører på låter som åpningssporet «Manifest», som handler om det å stå opp for seg selv. Flott låt, flott tekst! Dansbar er også «Ikkje ta mæ med» med tøffe gitarpartier som bryter låta på en positiv måte.

    Tredjesporet; «Knallrøde leppe og blåfrosne ord» er en av mine favoritter på plata. Det er virkelig en fantastisk tittel på ei låt som lyrisk også er knallbra. Jeg blir så glad når jeg hører låter med velskrevne tekster og artister som våger å leke med ord og metaforer! Bare les her; ”Vi kan velge å møtes på midten mellom knallrøde leppe og blåfrosne ord, eller spre oss som råte i treverk, og snuble i sprekka og trø opp noen spor” Herlig! Kudos til band og låtskriver Ståle Fossum.

    «Ny aveny»; forteller om å følge drømmer og fortsatt ha tro på at de kan oppfylles. Denne låta er ei av to som også er å finne på dobbeltsingelen Dunderhonning ga ut i august.

    Som nordlending er jeg veldig glad for at det virkelig er blomstringstider i det nordnorske musikkmiljøet. Moddi og Kråkesølv er kjente navn for de fleste og fellesnevneren er låter på klingende nordnorsk.

    Det eneste minus på «Sakte ut av Fokus» må være at låtene er en smule lik i lydbilde. Jeg klarer ikke helt å sitte igjen med en melodi som jeg husker bedre enn de andre. Dette trekker litt ned i min omtale, men tekstmessig er dette ei solid plate som det er verd å investere både tid og penger på. 11 spor fylt med mange språkmessige detaljer.

    Gled deg til mandag. Da kan du lene deg tilbake og nyte «Sakte ut av fokus». Akkurat som jeg gjør i skrivende stund!

    Bor du i Oslo og har lyst til å oppleve Dunderhonning live? Da kan du få med deg slippfesten på John Dee den 6.oktober!

    Rating 5

     

     

     

    Fakta:

    Dunderhonning består av:
    Ståle Fossheim: vokal, gitar, keyboard
    Tore Bakkland: gitar
    Geir Bendiksen: bassgitar
    Mikal Madsen: trommer

    Du finner Dunderhonning på:
    Facebook
    Myspace

    Full Story

  • The Brigade – Dead Man`s Gold

    The Brigade – Dead Man`s Gold

    I går, mandag 30. august, slapp Stavangerbandet The Brigade sitt debutalbum; «Dead Man`s Gold. Jeg fikk nyss i bandet for en uke siden og har hørt mye på plata som kom i posten rett før helga. Dette er bra. Dette er virkelig bra. Mørk rock`n roll som sklir rett inn i sjela og fester seg. Melankolsk og skittent. Perfekt musikk på kalde høstkvelder hvor brennende stearinlys gir musikken riktig stemning.

    The Brigade er et relativt nytt band, men samtlige i bandet har mange års fartstid i ulike band fra Stavangerområdet (Hellorado, Flying Shoes, The Stonefish Brigade, Getaway People). Gjengen sadlet opp i 2009 og nå er de altså klare med debutalbumet. Skiva er produsert av Janove Ottesen (Kaizers Orchestra) og mikset av Ynge Sæthre.

    På «Dead Man`s Gold» finner vi musikalske ingredienser som rock, country, folk, americane og southern gothick. I presseskrivet som fulgte plata står det følgende; Tekstene reflekterer et misantropisk miljø der religion og alkohol er grunnpilarene i de skitne livene de beskriver. Det er mørkt, det er skittent, det er syndfullt. The Brigade lokker deg inn i mørket og sparker deg ut igjen i lyset.

    Musikken til The Brigade ligger i samme gate som flere av mine personlige favorittartister/band. Man kan høre tydelige referanser til Nick Cave i låter som «Italian Curse» og «Right In Front Of You». I den noe mer lystige «Don`t Be Afraid To Touch The Ground»blir man dratt inn i en deilig låt som kan minne mye om The Doors. Den mørke, behaglige vokalen til Morten Fiskå kan noen ganger minne om Sivert Høyem og jeg får Madrugada – assosiasjoner når jeg hører på låter som «We All Fall Down»og «She Wouldn`t Let Me Drown»

    Til tross for disse sammenligningene, så har The Brigade skapt sitt eget uttrykk og har et flott særpreg. Dette er en solid debut av mannfolk som har vært i gamet lenge. 10 sterke låter på et velprodusert album.  Jeg digger musikken. Jeg digger skiva.

    Det er bare en ting å si; Løp og kjøp – dette er musikk for høstkalde sjeler!

    I kveld spiller The Brigade på Last Train i Oslo. Har du mulighet, så kan jeg virkelig anbefale å ta turen innom!

    Rating 5

    Under finner du musikkvideoen til singellåta; We All Fall Down – Enjoy!


    Lineup:
    • Morten Fiskå: vokal
    • Kim Nesse: gitar, mandolin, banjo
    • Jon Eirik Steinstø: orgel, piano
    • Dag Sindre Vagle: gitar
    • Hans Wassvik: bass
    • Espen Noreger: trommer

    Full Story

  • Madrugada: Industrial Silence Deluxe Edition – et mesterverk!

    Madrugada: Industrial Silence Deluxe Edition – et mesterverk!

    Madrugada er ikke død og begravet selv om bandet er oppløst. Madrugada lever videre i musikken og to og et halvt år etter den aller siste Madrugada plata  får vi nå servert en lekker Deluxe Edition av debutplata til bandet – «Industrial Silence», som ble utgitt i 1999. Plata nådde en sensasjonell førsteplass på VG-lista og bandet ble omtalt som norsk rocks redningsmenn.

    Madrugadas «Industrial Silence», er kanskje den plata jeg har spilt mest i løpet av de siste ti årene. Jeg blir aldri lei av å høre på sanger som «Vocal», «Higher», «Shine», «Strange Colour Blue» eller «Quite Emotional». Jeg kunne sikkert ha ramset opp samtlige låter på plata for den er spekket med kvalitetslåter og melankolsk stemning, samt denne egne Madrugadasounden som jeg har blitt så inderlig glad i. Roberts gitarsignatur, Frodes bassteknikk, kombinert med Høyems fantastiske stemme, har gitt meg gåsehud mer enn én gang! Jeg vil våge å påstå at «Industrial Silence» er ei av de beste norske rockeplatene som er utgitt i nyere tid.

    Da jeg tidlig i vinter fikk nyss i at det var planlagt en reutgivelse av Madrugadas album, samt u-utgitt materiale, ble jeg veldig glad og ikke minst, utrolig spent.

    A Walk down Memory Line
    I 1993 forlot Sivert Høyem fra Kleiva (Sortland) sitt coverlåtband til fordel for et annet band i nabobygda Stokmarknes. Det nye bandet bestod av Frode Jacobsen, Jon Lauvland Pettersen og Marius Johansen. Det var på Rock Mot Rus (Andenes) at bandet møtte Robert Burås for første gang. Robert var fra Vassdalen/Bjerkvik – et par timers biltur fra Stokmarknes og var gitarist i bandet Walk hvor Vidar Vang var vokalist. I 1995 møtte Jackobsen Burås på Evenes flyplass og Robert spurte om han fikk være med i bandet som da het Abbey`s Adoption. Jackobsen sa ja på vegne av resten av bandet og samtlige flyttet til Oslo samme år. Marius Johansen måtte slutte i bandet på grunn av sykdom og resten ble bandet som noen år senere skulle bli kjent som Madrugada.                                                                                                         

    Strange Colour Blue
    Låta «Strange Colour Blue» ble gjennombruddet for guttene i måten de ønsket å uttrykke seg på. Med denne låten hadde de funnet oppskriften, men det hadde tatt lang tid å komme dit. Ordene «Industrial Silence», som ble tittelen på første plate, stammer fra låta «Strange Colour Blue»; “Oh, everybody`s sleeping now, in Industrial Silence…”
    Låta satte stemningen for albumet som også skulle bli kjent som plata med den spesielle Madrugadasounden – det mørke og melankolske lydbildet – som siden har fulgt Madrugada gjennom samtlige album.

    I 1997 spilte bandet inn en Demo som inneholdt låtene «Shine», «This Old House» og «Hush Sleep Tonight». Sist nevnte låt er en nydelig ballade som glir rett inn i mengden av fantastiske Madrugadalåter – nå utgitt for første gang på bonusplata som følger Industrial Silence Deluxe Edition.

    Abbey`s Adoption ble til Madrugada
    I 1998 skrev de kontrakt med Virgin Norge og  det eneste de trengte var en annet navn enn Abbey`s Adoption. Frode Jacobsen, som på den tiden drev Paragrafen i Oslo, spurte forfatter Øystein Wingaard Wolf om han hadde noen forslag til bandnavn. Svaret ble Madrugada, som var et av forfatterens favorittord. Etter en liten runde i bandet ble navnet endret til det spanske ordet Madrugada – som på norsk betyr timen før soloppgang. Et mer passende navn finnes neppe.

    Et møte på Evenes flyplass
    Sommeren 1999 møtte jeg Madrugada på Evenes flyplass, samme sted hvor Frode og Robert hadde møttes 4 år tidligere. Jeg skulle hjem på sommerferie og så plutselig et kjent ansikt i folkemengden. Robert Burås smilte fra øre til øre og lot resten av bandet lempe utstyr mens han ivrig fortlate meg alt som hadde skjedd de siste årene. Vi gikk samme årstrinn på Gymnaset i Narvik og vi hadde ikke sett hverandre siden vi var rødruss i 1994. Jeg husker enda Roberts entusiasme og hvor lykkelig og spent han var da han fortalte om plata som snart skulle komme og om turen til USA hvor de hadde produsert plata «Industrial Silence».

    På en måte ble dette et vendepunkt i mitt “musikalske” liv, for da plata kom i september samme år, var jeg solgt. Siden da har Madrugada vært mitt hjerte nærmest og det er kanskje det bandet jeg har fulgt lengst, opp gjennom tidene.

    Et samleklenodium
    Industrial Silence Deluxe Edition er virkelig et mesterverk og et samleklenodium for Madrugadafans verden rundt. 18 bonuslåter (4 som aldri har vært gitt ut før), samt samtlige låter fra den opprinnelige plata – bare nå i enda bedre kvalitet! Sivert Høyem har også annonsert via sin Faceboksiden, at det er planlagt å gjøre en reutgivelse av samtlige Madrugadaplater. Dette er fantastiske nyheter for oss som liker Madrugada! Jeg gleder meg allerede til neste Deluxe Edition!

    Tracklist:
    CD 1:
    1. Vocal
    2. Beautyproof
    3. Shine
    4. Higher
    5. Sirens
    6. Strange Colour Blue
    7. This Old House
    8. Electric
    9. Salt
    10.Belladonna
    11.Norwegian Hammerworks Corp.
    12.Quite Emotional
    13.Terraplane

    CD 2:
    1. Wheelchair
    2. Move
    3. Sweet Simone (Demo)
    4. Strange Color Blue (Alternative Version)
    5. Highway 2.000.000
    6. Oceanliner
    7. The Riverbed
    8. Tonight I Have No Words For You
    9. 1990
    10.I’m Life’s Wonderful Way Of Letting You Down
    11.Bill Skins Fifth
    12.Mother Of Earth
    13.Legends And Bones ( From “The Shit City Sessioins”)
    14.Step Into My Mirror ( From “The Shit City Sessioins”)
    15.Hush Sleep Tonight (1996 Demo)
    16.Shine (1996 Demo)
    17.I’m In Love With You
    18.This Must Be The Song That Will Pay My Bills (demo)

    Full Story

  • Moth Circus snart ute med debutalbum

    Moth Circus snart ute med debutalbum

    Stavangerbandet Moth Circus er snart ute med debutalbumet «Sideshow Sweetheart».

    For en drøy uke siden fikk jeg en stor, hvit konvolutt i posten. Det var ikke en helt vanlig a4-konvolutt, denne hadde nemlig et øye som stakk ut og det stirret tilbake på meg. Noe som gjorde meg mer ivrig i å åpne den. I promopakken til «Sidehow Sweetheart» kom det med en liten bit aluminiumsfolie og instrukser til hvordan folien skulle brettes og plasseres på hodet. Dette skulle hindre romvesener og andre regeringseater i å ta kontroll over hjernen min. Dessverre så mislykket jeg, så nå sitter jeg i frykt, siden hjernen er i fare for å bli kontrollert av andre vesener. Med det i tankene så var det bare å sette albumet i spilleren og trykke på play…

    «Sideshow Sweetheart»
    År: 2010
    Band: Moth Circus
    Plateselskap: Rocksector Records
    Sjanger: Rock

    Med første spor «Dreamland» så er det i gang. ‘She prayes to God, but she also likes to cheat‘, fantastisk tekst, jeg digger det! Og her fra gikk det oppover. Moth Circus spiller fantastisk, deilig rock som man føler på kroppen når man hører på sanger som «M.I.A.», «Carousel» og «Godgiven Right» som er min favoritt fra albumet. Melodiene har råe riff med nydelige gitarsoloer. De rolige låtene som «Hello. Welcome. Sorry.» og «Chole Carlson» gir albumet en flott varisjon. Den røffe vokalen sammen med den kvinnelige skaper en fin balanse i låtene. Albumet avsluttes med det flotte refrenget i «Porter» og en remastered versjon av «Death Living». En flott avlsutning på et imponerende album.

    Jeg vet ikke hvor det kommer fra men jeg får en liten The Hellacopters-vibbe av melodiene. Jeg liker det, nei, jeg elsker det! Moth Circus må være et av de mest kreative bandene jeg vet om, spesielt etter den flotte promopakken jeg fikk. Etter å ha hørt gjennom «Sideshow Sweetheart» en del ganger, så er jeg ikke lenger redd for at hjernen min blir kontrollert av utenomjordiske vesener. For om mulig, så får den lille hjernen min dele dette herlige albumet med de som da tar kontroll over den.

    Juni er måneden for rock til å stråle i Stavanger. Sammen med nytt album fra Purified In Blood, debut fra Kvelertak og Moth Circus’ «Sideshow Sweetheart» så kan man egentlig ikke ønske seg mer.

    Løp å kjøp «Sideshow Sweetheart» 28.juni! Det er rett og slett et herlig album med deilig rock!

    Moth Circus –
    Hjemmeside, Facebook, Myspace

    Rating 5

    Full Story

Side 1 av 212