Følg oss på Facebook
Rockblogg.no on Facebook-
SISTE 5 INNLEGG
PLATEANMELDELSER
SISTE KOMMENTARER
- Lannie Diefendorf til:
Wild Water – No Legacy
How have you make this web site? This look amazing and are so well setup, I tried myself...
(10 kommentarer)
Catharine Rosello til:
Birgitte Mandelid – “All honnør til de som anmelder plater”
Howdy! Cool piece of writing! I have...
(4 kommentarer)
Sterling Napa Valley Cabernet Sauvignon til:
Megadeth, Norway Rock Festival (bilder)
I want to start a weblog but would like to own the...
(1 kommentarer)
Alexander Kvist til:
Vi anmelder: Alien Ken – Son Extraordinary
Jeg kan godt lide at du ikke skriver for lange anmeldelser, men korte...
(1 kommentarer)
ikkotrader review til:
Sebastian Bach, Norway Rock Festival (bilder)
It’s actually a cool and helpful piece of information. I am glad...
(2 kommentarer)
Nico til:
Foo Fighters er endelig tilbake!
Bra skrevet om det siste albumet, men jeg er ikke enig at These days skulle vært utelatt fra...
(1 kommentarer)
ROCKBLOGG ANBEFALER
- Berekvam.com
- Gitarnoter.com
- Musikkbloggen.no
- Mark Knopfler Fanklubb Norge
- No Deal Music
- INDIeREKTE
- norskmusikk.org
Ta kontakt for ønske om linkbytte, og det vil bli vurdert fortløpende.ANNONSE
Who's Online
- 0 members
- 5 guests
Online Plugin made by VLC Media Player
Anmeldelser Archive
-
Moth Circus snart ute med debutalbum
Posted on 04.06.2010 | 1 CommentStavangerbandet Moth Circus er snart ute med debutalbumet «Sideshow Sweetheart».
For en drøy uke siden fikk jeg en stor, hvit konvolutt i posten. Det var ikke en helt vanlig a4-konvolutt, denne hadde nemlig et øye som stakk ut og det stirret tilbake på meg. Noe som gjorde meg mer ivrig i å åpne den. I promopakken til «Sidehow Sweetheart» kom det med en liten bit aluminiumsfolie og instrukser til hvordan folien skulle brettes og plasseres på hodet. Dette skulle hindre romvesener og andre regeringseater i å ta kontroll over hjernen min. Dessverre så mislykket jeg, så nå sitter jeg i frykt, siden hjernen er i fare for å bli kontrollert av andre vesener. Med det i tankene så var det bare å sette albumet i spilleren og trykke på play…
«Sideshow Sweetheart»
År: 2010
Band: Moth Circus
Plateselskap: Rocksector Records
Sjanger: RockMed første spor «Dreamland» så er det i gang. ‘She prayes to God, but she also likes to cheat‘, fantastisk tekst, jeg digger det! Og her fra gikk det oppover. Moth Circus spiller fantastisk, deilig rock som man føler på kroppen når man hører på sanger som «M.I.A.», «Carousel» og «Godgiven Right» som er min favoritt fra albumet. Melodiene har råe riff med nydelige gitarsoloer. De rolige låtene som «Hello. Welcome. Sorry.» og «Chole Carlson» gir albumet en flott varisjon. Den røffe vokalen sammen med den kvinnelige skaper en fin balanse i låtene. Albumet avsluttes med det flotte refrenget i «Porter» og en remastered versjon av «Death Living». En flott avlsutning på et imponerende album.
Jeg vet ikke hvor det kommer fra men jeg får en liten The Hellacopters-vibbe av melodiene. Jeg liker det, nei, jeg elsker det! Moth Circus må være et av de mest kreative bandene jeg vet om, spesielt etter den flotte promopakken jeg fikk. Etter å ha hørt gjennom «Sideshow Sweetheart» en del ganger, så er jeg ikke lenger redd for at hjernen min blir kontrollert av utenomjordiske vesener. For om mulig, så får den lille hjernen min dele dette herlige albumet med de som da tar kontroll over den.
Juni er måneden for rock til å stråle i Stavanger. Sammen med nytt album fra Purified In Blood, debut fra Kvelertak og Moth Circus’ «Sideshow Sweetheart» så kan man egentlig ikke ønske seg mer.
Løp å kjøp «Sideshow Sweetheart» 28.juni! Det er rett og slett et herlig album med deilig rock!
Moth Circus –
Hjemmeside, Facebook, Myspace
-
Mavericks – årets beste album fra nabolandet i øst?!
Posted on 07.05.2010 | 6 CommentsDette er indierock på sitt beste! Svulstig med herlige harmonier og et fantastisk samspill. Dystert, deprimerende og mørkt – men du så godt det smaker! Musikken nærmest smelter på tunga som en deilig, mørk sjokoladebit. Etter hver bit, ønsker man seg bare mer og mer!
3. mai slapp den svenske indierock duoen, Johnossi, sitt tredje studioalbum – «Mavericks». Mavericks, som også er tittelen på førstesporet, referer til en plass i Nord California. Stedet er kjent i surfemiljøet for å ha bølger som er vanskeligere å mestre enn noe annet sted i verden. Det referer også til en person som velger sin egen vei og følger sine visjoner.
Johnossi består av John Engelbert (vokal, gitar) og Oskar “Ossi” Bonde (trommer). De har spilt sammen siden 2004. Første plate ble gitt ut i 2005. Samme år fikk de et mindre gjennombrudd etter å ha spilt en forrykende konsert på Hultsfredfestivalen. Johnossi er kjent for å gjøre gode liveopptredner og dette har gitt bandet et lojalt publikum på hjemmebane og i Europa. I fjor spilte Johnossi en fabelaktig konsert på Øyafestivalen. I år har de vært på en stor nordisk turné med Thåström, hvor de blant annet spilte for et utsolgt Sentrum Scene.
Plata oser av nattlig stemning og insomnia. Jeg får assosiasjoner til band som ”Broder Daniel” og ”Band Of Horses”, som forøvrig er fantastiske band som har laget/lager knakende god musikk.
Førstesingelen «What`s The Point» er faktisk en av de beste låtene jeg har hørt i år og har alle ingredienser som skal til for å bli en stor hitlåt! Den er er vannvittig “catchy” og har et refreng som fester seg med superlim. Samspillet mellom John og Oskar er dessuten ekstremt heftig og godt. «What`s The Point» er en av de mest spilte låtene på svensk radio og ligger for sjette uken på rad som nummer 1 på “Tracks-listan” i hjemlandet.
«Bed on Fire» er en nydelig akustisk ballade. Vokalist John Engelbert synger så det røsker i sjela. ” Tired of being tired”, synger han – og jeg kan nærmest kjenne den desperate følelsen man til slutt får, når man ikke får sove. Vi har vel alle vært der. «Houses» er nok en fantastisk låt. Trist som faen, men jeg vil heller bruke ordet “tristvakker”, som kanskje er beskrivende nok.
Skal jeg trekke frem en låt til, må det bli «Roscoe». En fengende og radiovennlig låt. Om Johnossi velger å gi ut en andresingel, tipper jeg det blir denne!
Om du ikke liker låtene på Johnossi`s plate «Mavericks», så trenger jeg en grundig forklaring på hvorfor – og ikke minst på hvordan du ikke kan klare å like dette? Jeg er overbevist. Jeg er frelst! Jeg er faktisk villig til å inngå et veddemål på at Johnossi vil få sitt store gjennombrudd med skiva Mavericks. Ikke bare i hjemlandet, men også her i Norge. Så folkens! Dersom denne skiva ikke selger bra i Norge skal jeg være ikledd min stygge, mintgrønne OnePiece (sorry til dere som digger OnePiece) på samtlige konserter jeg går på resten av året! Og jeg går mye på konserter!
Min oppfordring; Kjøp plata og nyt musikken laget av, for tidens, Sveriges beste rockeband?!
De av dere som vil se bandet live, har du muligheten allerede førstkommende onsdag. Da gjester de John Dee i Oslo.
Konkurranse: Vinn Johnossi`s album - “Mavericks” – her!
Se musikkvideoen til singellåta «What`s The Point» og repeat, repeat, repeat!
Du finner Johnossi her:
-
Kunsten å bestemme seg
Posted on 07.05.2010 | 1 CommentNoen band har det, andre har det ikke. Trondheimsduoen V Before U er dessverre i den sistnevnte kategorien.
Her mangler det meste. Både melodiene og riffene er forutsigbare, og selv om det er godt spilt (tidvis svært godt) er det ikke nok til å redde noe som helst. Det er tidvis helt ok, når de legger metallen litt på hylla og konsentrerer seg om å være et band som kanskje kunne varma opp for Deep Purple eller Uriah Heep en gang på syttitallet. Problemet er bare at denne siden av bandet kommer altfor skjelden fram.
V Before U virker som et band som slites i flere retninger samtidig. Skal de spille metall med tøffe riff, skal de satse på rett-fram-rockere, eller skal de være mørke, mystiske og lidende? Istedenfor å gå helhjertet i en retning og gjøre det skikkelig bra har de istedet valgt å gjøre mye forskjellig nokså dårlig. Kanskje ikke deres beste valg, men så er det jo det som er ett av problemene med hele plata også – mangelen på klare valg og retning.
Bandet spiller til tider både tøft og fint, men det er særlig vokalen som virkelig forsurer lytteopplevelsen for meg. Det er slapt og uinspirert, og jeg sitter hele tida med en følelse av at dette er feil mann i feil band, eller i det minste at vokalist og keyboardist Bjørn-Tore Solli burde overlatt hovedvokalen til noen andre og heller konsentrert seg om tangentene og litt koring. Eventuelt bare holdt seg til den type vokal han leverer på platas suverent beste låt; Rough. Med det unntaket evner han i liten grad å holde på lytternes interesse. På den annen side er gitarspillet til Atle Dybå gjennomgående solid, om enn ikke altfor spennende. Han gjør jobben sin, og den gjør han bra, men han leverer ikke noe ekstra.
Blant gjestemusikerne finner vi solide navn som Kenneth Kapstad (Motorpsycho) og Eirik Øien (Moving Oos), og dem er det jo ikke stort å utsette på. Problemet ligger som nevnt innledningsvis ikke i spillingen. Det er gjennomgående solid og godt spilt – det er låtmaterialet som rett og slett ikke er godt nok.
Plata er likevel ikke helt uten lyspunkter. No Colours Are Sane Pt 2 og Life’s Easy Dressed Up Right har begge forsonende trekk, selv om det kanskje sier mer om de øvrige låtene enn om disse to at de blir trukket fram blant platas beste spor. Den eneste låta ingen kan si noe på her er Rough, som er en tøff rocker som viser fram bandets beste side. Jeg skulle gjerne hørt mer av denne utgaven av V Before U, og mindre av metallutgaven og «uinspirert ballade»-utgaven av bandet.
Tro meg, jeg har lett med lys og lykte etter forsonende trekk i denne plata. Uten særlig hell. Rough har blitt en aldri så liten favoritt, men ellers er det jammen ikke mye å skryte av. Nei, dette er rett og slett ikke særlig bra. Rough redder en hel karakter alene, og gudene skal vite at The Roaring Silence trengte akkurat det.
Det er kanskje harde ord, men såpass får harde karer tåle. Ihvertfall når de ikke leverer et bedre produkt enn The Roaring Silence. Bedre lykke neste gang, karer.
Thomas C. Flåten
-
Wild Water – No Legacy
Posted on 16.04.2010 | 10 CommentsWild Water er et lovende, norsk rockeband som er på vei opp og frem. De har laget en vakker, fengende og velprodusert EP. En håndfull låter fylt med sterk hverdagspoesi og melodiøse kvaliteter!
For noen uker siden dumpet det en promo ned i postkassa mi. Wild Waters nye EP; “No Legacy”. Den ble sluppet digitalt mandag 29. mars og var å finne i salgshyllene på Platekompaniet 8. april. EP`n består av seks låter, som alle har noe eget og spennende ved seg.
Wild Water har holdt det gående siden 2003 og på den tiden har de gitt ut 2 plater og to EP`er, Det er kun skiva ”The Great View” og EP`n ”No Legacy” som er gitt ut offisielt. Bandet er fra Oslo øst og består av tre unge menn i begynnelsen av tjueårene.
Harald Verpe: Trommer
Daniel Brinch: Gitar
Olav Verpe: Vokal/bassWild Water spiller melodiøs rock med innslag av noe mørkt og dystert. Det kan vi høre i den nydelige balladen ”Psalm Of Love”. Låta har en angstfylt nerve i seg som gir gåsehudfølelse. Stemmen til Olav Verpe kryper inn under huden og gitarist Daniel Brinch riffer seg vakkert gjennom låta og den gir assosiasjoner til det melankolske vi finner i musikken til band som Madrugada.
“Sunset in Spain” er velbalansert og med sine tydelige arrangementer vekker denne noe sårt og trist hos meg: Likevel, en nydelig ballade, også dette.
Åpningslåta, “A Thousand Steps”, er en uptempo låt i flott innpakning. Den setter seg raskt og har et “catchy refreng.
Wild Water har ofte et åndelig budskap i tekstene sine, samtidig som de er samfunnsengasjerte og opptatt av det som skjer i livet – medgang og motgang. Selv om den røde tråden gjennom plata er farget med depresjon og angst for å ikke ha en arv å sende videre, så er ”Children look at me”, en fengende gladlåt fylt med håp om fremtiden.
Jeg mener absolutt at Wild Water fortjener medias oppmerksomhet og et bredt, stort publikum. Jeg vil derfor anbefale alle som liker ektefølt, norsk rock om å kjøpe “No Legacy”
Beste låt; Psalm Of Love
No Legacy fakta:
1. A thousand steps
2. Sunset in Spain
3. A familiar future
4. Children look at me
5. Psalm of love
6. One of a kindPlata er spilt inn i AGM-studio i Sverige. Produsert av Daniel Brinch.
Teknikere: Ken Knapstad og Mathias Olden
Keys: Mathias Haugestad
Kor: Ken Knapstad og Karina Møgster Verpe
Mikset av Christer Andre Cederberg i Oslo lydstudio
Mastret i Cuttingroom, Sverige av Björn Engelman
Cover art work av Tor Øivind Hansen LollandPlata er ditribuert via Sonet distribusjon og gitt ut på bandets eget selskap; Wild Water Music. Rune Grønn (Turboneger) er dagligleder for Sonet og det var han som “oppdaget” Wild Water vinteren 2009 samt gitt bandet muligheten til å gi ut plata offisielt.
-
Vidar Vang – Sleepless Songs
Posted on 15.03.2010 | No CommentsEt melankolsk, melodiøst og vakkert stykke arbeid. Bra produksjon, dyktige musikere og Vidar Vang har tatt noen modige skritt videre!
Åttende mars slapp den nordnorske singer/songwriterartisten Vidar Vang sitt fjerde album «Sleepless Songs» – som er et mer voksent og mørkere album enn tidligere utgivelser. Skiva er laget med mye ”sadness” men man kan også skimte konturer av håp, forventinger og lysere tider. Det har tatt over tre år å lage denne plata og det er ingen tvil om at personlige hendelser har vært med på å forme «Sleepless Songs». Dette er ikke musikk man spiller for å komme i feststemning men det er perfekt musikk å høre på når man er tankefull og funderer over livets mange retninger. For det er som Vang synger i låta «No One Knows», ingen vet hvordan det går eller hvordan det ender.
Etter min mening er Vidar Vang en dyktig formidler, både på plate og live. Han byr på seg selv og virker ærlig og ekte.
«Love, Love, Love» er en nydelig countryduett med amerikanske Tift Merritt. Merritt og Vang er en perfekt match på plate og stemmene kler hverandre særdeles godt.
Jeg har også lyst til å trekke frem låtene; «Right In Front Of You», som er en nydelig og stemningsfull countryballade og tittelsporet; «Sleepless Songs». Den sistnevnte låt er som en lang reise gjennom natten når søvnen ikke vil ta deg.
Beste låt; «High Hopes»
Jeg tror skiva må vokse litt på lytteren. Man må bruke tid på å lytte til både tekst og melodi for å få med seg budskapet. Gjør man det, blir plata en sterk og intens opplevelse.
Releasekonsert – Vidar Vang med venner:
Tiende mars hadde Vang slippfest på Internasjonalen i Oslo. Der var også rockblogg.no!Mye folk, bra stemning og høye forventninger var noe av det som møtte meg da jeg kom en knapp time før konsertstart. Jeg fikk anledning til å snakke med noen av gjestene og flere kunne fortelle meg at de hadde ventet lenge på dette! Halv ti entret Vidar Vang & Friends scena – og for en sammensetning av dyktige musikere.
Erland Dahlen trakterte trommene mesterlig og er dyktig på både rytmer og perkusjon. Cato Thomassen på gitar leverte et råere, tøffere og hardere lydbilde enn det som høres på plata – men slik bør det nesten være live! Lise Sørensen spilte fiolin, mandolin og klokkespel. Raymond Jensen spilte bass og han er nok den som har hengt med Vidar Vang lengst. Stødig og selvsikker. Mikael Lindqvist, et mer ukjent navn, leverte også bra på piano/orgel!
Produsentene Frode Jacobsen og Alex Kloster-Jensen var også innom scena for å bistå Vidar.
Vang var i storform – og selv om skiva er mørk og melankolisk, tok han i mot publikum med smil, selvtillit og nordnorsk sjarm. Det var tydelig at han gledet seg over å endelig være i gang og fortalte gode historier rundt noen av låtene. Når man byr på seg selv, som Vidar her gjorde, knytter han publikum tettere til seg og det hele blir mer intimt og følbart.
Vidar Vang med band kan virkelig anbefales både på plate og live!
Sjekk ut Facebooksiden hans for turneoversikt!
-
Om Raga Rockers`«Shit Happens»
Posted on 02.03.2010 | 4 CommentsDa jeg vokste opp var Raga Rockers bandet de tøffe gutta likte. Likte du Raga, var du med og selvfølgelig likte man Raga Rockers. Det var vorspielmusikk, nachspielmusikk, rånemusikk, klinemusikk, og ikke minst, allsangmusikk! Kunne du ikke hele teksten på «Hun er Fri» var du ut – så selvfølgelig kunne man hele teksten. Vi kunne alle Raga tekstene. Vi hoppet opp og ned mens vi sang «Er det ikke deilig å ha noen å hate», og akkurat der, da – var det jævlig deilig å ha noen å hate.
Raga Rockers kan man dog umulig hate. Raga Rockers var konge da. Raga Rockers er konge fremdeles, selv om de kanskje har falt et stykke lengre ned på haugen nå, enn i 2007, da de ga ut «Übermench». Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så var jeg ikke helt imponert over singelen «En vakker dag» som ble sluppet i slutten av januar. Jeg var derfor spent på hvordan resten av plata kom til å være. Innfrir Raga Rockers? Tja. Jeg er fremdeles betatt av tekstene, musikken og stemmen til Krohn Likevel må jeg ærlig innrømme at jeg er litt skuffa!
Åpningslåta «Rocker» er heftige saker og etter min mening, et av de bedre sporene på skiva. Her kan vi kjenne igjen Ragasounden, men likevel noe mørkere og mer dramatisk enn det vi er vant til. Det samme gjelder låta «Antitrist» og sistesporet «En Vakker Dag». Jeg må få sagt at jeg likte albumversjonen på godt over 8 minutter (!), bedre enn radioversjonen. Mye Bedre!
«Jenter som kommer» appellerer veldig og hadde jeg vært 16 år, ville den ha sklidd rett inn i klinelåtkategorien.
Det er ingen tvil om at Michael Krohn fortsatt har teft som låtskriver. Tekstrim så enkelt at det sklir over i det geniale. Treffsikkert og stødig. Likevel – noe mangler. Jeg savner refrengene. De refrengene som man bare MÅ synge på. De refrengene som fester seg uten at man må høre skiva 20 ganger. Det er det jeg savner!
Shit Happens` beste låter: «Det søte liv» og «Rocker»
Du finner Raga Rockers her:
Hjemmeside
Facebook -
«The Straight and Narrow» navigerer norsk rock dit den skal være!
Posted on 24.02.2010 | 4 Comments«Han åpner døra, og går sakte inn i en mørk og røykfull Saloon. Mr. Jackson, på enden av bardisken, løfter blikket en tanke, men synker tilbake og ned i Whiskeyflaska igjen. Han finner seg et ledig bord og slenger fra seg skinnhanskene og en skitten Cowboyhatt. Han setter seg ned og slenger bootsa opp på stolen ved siden av. Drar en Colt Paterson ut fra hylstret. Pusser stålet med jakkeermet og vinker på bartenderen. Bestiller en dobbel JD og tømmer den i en slurk. Mens Whiskeyen gjør det den skal, strømmer akustiske gitartoner mot ham. Gitaren akkompagneres raskt av skjøre toner fra et munnspill. Det får ham til å løfte blikket opp fra glasset og myse i retning av musikken. Der, innerst i saloonen, står han. – Mr. Andreassen. The last Harmonica Cowboy. And he is Wanted!»
Slik kunne det nesten ha vært. Jeg mener, når man setter seg ned og lytter til f.eks The Winter Song eller tittelsporet The Straight and Narrow så får man en følelse av å være midt i en Western film hvor Trond Andreassen er rockens svar på Morgan Kane!
Andreassen var vokalist i Fredrikstadbandet Ricochets, som raskt fikk status som et av de beste livebandene i Norge. Bandet ga ut tre skiver, den siste i 2005. Jeg var glad i Richochets. Jeg tror jeg kan bli like glad i Navigators. Trond Andreassen har en av Norges desidert beste rockevokaler og man skal være en kald jævel om man ikke lar seg varme av den. Han synger med enorme følelser – ja, det vipper hårfint mot det desperate. Den sjøre vibratoren han har i blant annet Wonder of You og Just Another Fool gir gåsehudfølelse, og det er vanskelig å ikke la seg påvirke.
Plata befinner seg innenfor et ganske bredt spekter. Den tar oss tilbake i tid, og mikser klassisk americana med britiske rocke-tradisjoner fra sekstitallet. Blue Colored My Mind og sistesporet Keep My Eyes On The Road er herlige bevis på det. Vi hører countryrocken tydelig i åpningslåta Roses`s Bed og i den noe mørke Tumbleweed.
The Navigators har kanskje følt et visst press på seg frem mot plateslipp. Singelen, Wall Of Stone, har varmet rockehjerter og ikke minst, den gitt håp om at Norge igjen skulle få et band som kunne levere noe som lignet på det vi hørte av band som Madrugada og Ricochets. Ja, Navigators er på rett spor selv om dette er mykere og varmere enn både Madrugada og Ricochets – og det er kanskje slik vi ønsker det?
Wall of Stone er kanskje noe atypisk fra hele skiva. Med Piano og stemmen til Andreassen i fokus, blir vi levert et lydbilde som har voldsom kraft. Det er heftige greier og ja, rett og slett breathtaking! Jeg er villig til å vedde ei flaske Jack Daniels på at denne låta kommer til å skrive seg inn i historien som ei av de beste rockelåtene – på høyde med Majesty (Madrugada) og The Ghost of Our Love (Ricochets) her hjemme i Norge. Låta alene fortjener en sekser!
The Straight and Narrow er ei helstøpt og gjennomført plate. Det som trekker ned, er at jeg gjerne skulle hatt et par låter i samme klasse som Wall of Stone. Kanskje neste gang?
Mine favoritter på skiva; Rose`s Bed, Winter Song, *Amsterdam og Wall of Stone.
* Låta Amsterdam er ei gammel sjømannsvise, skrevet av Jacques Brel.Medlemmer:
Trond Andreassen (vokal, munnspill)
Espen Holtan (bass)
Sven Poppe jr. (piano og keyboards)
Johan Edvardsson (trommer)
Magnus Abelsen (gitar og kor)
Christoffer Schou (gitar).Tekstforfatter Christian Hovden Bloom, som også var involvert i Ricochets materiale, har samarbeidet med Andreassen om tekstene. Albumet er i all hovedsak spilt inn i Haldens Athletic Sound med hjelp av produsent Sven Olsen, også tilsvarende engasjert i Ricochets to siste plater, mens Mike Hartung har stått for miksen.
Antall spor: 13 (14, eksklusivt i Platekompaniets mp3 butikk)
Spilletid: 51:49
Sjanger: Rock
Label: SonyBMGUtgivelser:
Straight and Narrow, 22.februar 2010Du finner Navigators her:
Hjemmeside
Myspace
Facebook -
Jazza Tubarock fra Trondheim
Posted on 23.02.2010 | 11 CommentsTuba. Trommer. Vokal. Dette er alt som skal til for å skape et gjennomført, stemningsfylt og ikke minst råtøft, album.
PELbO er tuba med fuzzpedal og eksploderende trommer fremført av gutter som ser ut som de spiller hardcore, og ei karismatisk jazzsangerinne med loopbrett. Bandet har etablert seg som Trondheims mest unike band og var fjorårets store snakkis. Første mars slipper powertrioen PELbO sitt debutalbum med samme navn. For noen dager siden dumpet det ned i postkassa til undertegnede og da mørket senket seg over hovedstaden og roen endelig kom meg i møte, var jeg klar for mitt første møte med PELbO.
Åpningslåta, Come See My Show – gir oss en liten smakebit på hva vi kan forvente oss. Et stemningsfylt preludium som glir rett inn i andresporet Hey People.
Hey People er kanskje den låta på skiva som kommersielt kler radio best. Fengende og rytmisk lurer den seg inn under huden og skaper en gryende lyst til å bevege seg.
Vokalist Ine Hoem har en klokkeren, jazza stemme som tar oss med på et uforutsigbart eventyr gjennom hele plata. Lekende, glad, alvorlig og ikke så rent lite sjarmerende synger hun kalde vinterhjerter varme.
Tredjelåta, Is This Your Life, åpner med heftige trommerytmer og man får assosiasjoner til både samiske folketoner og afrikanske rytmer. Det er kraftfylt og stemmen til Ine bærer denne låten hele veien gjennom. Jeg ønsker spesielt å trekke frem slutten. Både koring og en finito med trøkk. Det er slikt som smelter et rock`n`roll hjerte!
Vi kommer raskt ned på jorda igjen med et nydelig klokkespill som åpner låt nummer fire. Go To The End – og den gir litt den følelsen også, at vi er på vei mot slutten når klokkespillet erstattes med noe som kan minne om ”Dødstrommer”
Noise er rytmisk og lekende og med litt fantasi, så befinner man seg raskt på en afrikansk slette, dansende etter heftige trommerytmer. Noise er undertegnedes favoritt på plata. Her kombinerer PELbO jazz og rock på en herlig måte.
Spor 6, Secrets, skivas lengste – kommer tubasounden til sitt virkelige rette. Jeg sjarmeres, virkelig, av dette store blåseinstrumentet som basser seg gjennom blodet. Låten avsluttes med et nydelig klokkespill. Herlig!
The Star er kanskje låta som har mest jazz i seg og det er kanskje derfor den ikke appellerer helt til undertegnede. Etter min smak blir dette en tanke kjedelig – helt til det gjenstår et par minutter. Da tar låta seg betraktelig opp, men avlutningen blir igjen en tanke platt og uinspirerende.
Spor åtte, Space Monkey, er nok en sterk låt, og jeg glemmer raskt skuffelsen nevnt over. Denne låta har driv og har i tillegg en tekstmessig dybde.
Spor ni, Zoom In er i likhet med Noise og Hey People, veldig publikumsvennlig. Dette er ei låt som raskt fester seg. Refrenget er fengende og en låt man kan nynne på etter å ha hørt skiva noen ganger.
Spor 10, H5, blir litt for kunstnerisk drøy etter min smak. Jeg falt ut etter første minutt og jeg klarer ikke å la meg fengsle av dette til tross for at teksten er et dikt av den kjente amerikanske dikteren Robert Creeley.
Sistesporet, Master Narcissist, når heller ikke opp til de beste låtene. Litt skuffende avslutning, om man forventer seg en grand finale, men likevel, en tekstmessig vakker slutt.
Det er et par svake spor på skiva. Likevel, debutskiva til PELbO er godt sammensatt, velprodusert og spennende. Hvem hadde trodd at tuba kunne være så sexy? Det er umulig å ikke bli sjarmert av PELbO. Unikt, nyskapende – ja, rett og slett herlig annerledes. Jeg er klar til å bli PELbOisert. Er du?
Medlemmer PELbO:
Ine Kristine Hoem: vokal, elektronikk
Kristoffer Lo: tuba, elektronikk, vokal
Trond Bersu: trommerUtgivelser:
Debutplata, PELbO slippes 1. mars 2010
Markus Hård
Mange Andersson
=)
bjørn
My name is Markus Hård and work at VICE. We believe and hope out vice.com/ontheroad serie would be something interesting for you to write about because of your music focused blogg/site.
Contact me for mor info! Mark