Omtaler Archive

  • The Baseballs hits strike!

    The Baseballs hits strike!

    Posted on 31.01.2010 | 11 Comments

    The Baseballs er et band fra tyskland og består av tre rocka karer som tar oss med tilbake til 50-tallest rockabilly-stil. De tar moderne hits som Umbrella (Rihanna), Hot n Cold (Kate Perry), I Don`t Feel Like Dancing (Sicissor Sisters), og wrapper det inn med sin egen herlige rockabilly-stil.

    New Songs – Old Wrapping, eller som bandet selv sier; We take good songs and lead them to their true calling”. Bandet har gjort stor suksess i Finland og Sverige. Nå kan du også få kjøpt albumet “Strike” i Norge, og jeg tror danseglade nordmenn vil digge dette like mye som våre naboer i øst.

    Etter opptreden på Skavland på fredag – ser jeg ikke bort i fra at The Baseballs og låta “Umbrella” er å finne på topp tre lista i neste uke.

    Nå er det bare å finne frem stålkam og brylkrem – rockabilly er tilbake!

    The Baseballs – Umbrella:

    [youtube DM2177pHMT0 630 450]

    Hva er rockabilly?
    Rockabilly er en musikksjanger som var særlig populær på 1950-tallet, spesielt mot slutten av tiåret. Den kan forståes som en tidlig utgave av rock ‘n’ roll. Musikken er en blanding av hillbilly, blues og country. Musikken er lett og iørefallende. Viktige instrumenter var elektrisk orkestergitar og kontrabass. På kontrabassen slo man på strengene på en spesiell måte som kaltes «slap-back».

    The Baseballs
    Bandet startet i 2007 – og er fra Berlin i Tyskland og består av: Sam, Digger og Basti
    Musikksjanger; Rocabilly – new songs, old wrapping
    Album; Strike (15. mai 2009)

    Om du vil oppleve bandet live, så kommer de til Sentrum Scene 23. april 2010!

    Full Story

  • Raga Rockers med ny skive – Shit Happens!

    Raga Rockers med ny skive – Shit Happens!

    Posted on 27.01.2010 | 1 Comment

    ”Gjør ovnene klare, Skru krana på fullt, Vi skal bombes tilbake, Tilbake til steinalderen” (Slakt – Forbudte Følelser 1988)

    Raga Rockers slapp singelen “En vakker dag” denne uken og 1. mars gir Raga Rockers ut sitt ellevte studioalbum. Skiva skal hete Shit Happens, og bandet legger ut på veien rett etter release. Turnéåpningen i forbindelse med utgivelsen er lagt til Union Scene i Drammen, 5. mars.

    Raga Rockers:
    Kompromissløst rockesound, karakteristiske tekster og energiske liveopptredener har skaffet Raga en hærskare av ihuga fans siden oppstarten i 1982.

    Raga ble dannet av Michael Krohn, som før dette spilte trommer i det legendariske punkbandet Kjøtt. Raga Rockers debuterte i 1983 med Krohn bak mikrofonen, og de utviklet seg raskt til å bli et av landets absolutt beste og mest populære liveband.

    De regnes som en av «de fire store» i norsk rock fra 80-tallet sammen med DumDum Boys, deLillos og Jokke & Valentinerne. Låter som «Maskiner i Nirvana», «Noen å hate», «Hun er Fri», «Slakt», «Blakk», «Drept Kjendis», «Ingen adgang» og «Stakkars lille rike pike» er forlengst blitt klassikere.

    Michael Krohns talent som tekstforfatter har dessuten ført til at han i dag regnes som en av Norges største rockepoeter.

    Pr. idag består bandet av: Michael Krohn (vokal, tekster),  Hugo Alvarstein (tangenter/gitar), Arne Sæther (tangenter), Livio Aiello (bass) og Jan Arne Kristiansen (trommer).

    Turnéoversikt  finner du på hjemmesiden til Raga Rockers.

    Ragasound
    Raga Rockers gjorde comeback i 2007 med skiva Übermensch. Dette var første utgivelse på 7 år, og skiva høstet gode kritikker. Låta, ”Aldri Mer”, ble en stor hit, og fansen applauderte for at Raga Rockers endelig var tilbake i god gammel form – men som mer modne og reflekterte.

    Raga Rockers har alltid hatt sin egen sound. Det er vel ingen som har rocket så hardt og presist som Raga på sitt aller beste.

    Tregrepspønk! Rullende trommer! Høy bass! Knivskarpt!

    Enkelt, sier noen. Ja visst, men det trenger ikke være kompliserte greier for at det skal bli bra.

    Med Übermensch viste Raga Rockers at de enda fortjener plassen blant de ”4 store” og når Michael Krohn hamret løs med sine rett frem låter så er det ingen tvil om at det er få som kan skrive rock`n roll poesi som ham.

    Shit Happens!
    Singelen ”En vakker dag” ga meg ikke det helt store “kicket”. Jeg er derfor spent på om ”Shit Happens” kan følge opp kritikerroste Übermensch. Jeg trenger heldigvis ikke å vente så alt for lenge før jeg får svar på dette!

    (Les også anmeldelse av Shit Happens her!)

    Bjørn Hammershaug om Raga Rockers:
    ”Raga Rockers var ungdomstidens soundtrack, en guide inn til voksenlivet. For alt vi ville, var at knoklene skulle bli til gelé mens forbudte følelser boblet i kroppen, det var ikke best å være streit, for jentene ville ha en gjennomført frik – en slik som deg. Storbygatene lokket mer enn landeveien, drømmen var å gå på ”Carl Berners plass, kjøpe en pølse og hive’n i dass”. Overført til fotballen; Lillos var Lyn, Jokke var Skeid, mens Raga var Vål’enga; brautende, arrogante asfalt-cowboys, tøffe i trynet – og litt enkle. Det er greit å ha noen å hate.”

    (Bjørn Hammershaug, www.ballade.no)

    Raga Rockers finner du også her:

    http://www.facebook.com/ragarockers

    Full Story

  • Rockblogg anbefaler svenske Nostra Love

    Rockblogg anbefaler svenske Nostra Love

    Posted on 27.01.2010 | 6 Comments

    Nostra Love er et band fra Göteborg som du absolutt bør sjekke ut. De lager vakker musikk og liker du det, får du lyst til å lene deg tilbake i sofaen og nyte behagelige toner og en herlig vokal.

    Sjangeren er rock/folk rock. Rolige låter med akustisk klang, men de kan også “trykke på” med uptempo-låter og mye lyd.

    Det første som fester seg på minnet når du hører Nostra Love, er vokalen. Jeg fikk en følelse av grunge første gang jeg hørte Nostra Love. Ikke fordi musikken er spesielt lik – men å høre vokalisten Daniel Adolfsson synge, er som å høre Eddie Vedder synge svensk. En venn av meg dro en annen sammenligning; Daniel synger som Brad Roberts – vokalisten i Crash Test Dummies!

    Det går gjerne lang tid mellom hver gang man hører en vokal som fester seg så raskt at man blir sittende og tenke; WOW, dette var bra!

    Jeg spurte Nostra Love om de har planer om å spille her i Oslo. Svaret var ja, etterhvert. Jeg gleder meg til det, og krysser fingrene for at det ikke blir alt for lenge til. Dersom du er en av de som likte dette så godt, at du gjerne vil ta turen til vårt naboland for å få med bandet live, kan du gjøre dette allerede 20. februar. Da spiller de på Parken i Göteborg

    Nostra Love har gitt ut en EP – den kan du kjøpe på iTunes – og der finner du tre låter som er verdt hver eneste krone.

    En Chans Kvar, Tänk om og Ängel.

    Foruten Daniel Adolfsson på vokal, består bandet av Ingemar Kjellmann (gitar), Per Stenbeck (bass), Johan Regnell (trommer).

    Nostra Love er nok et bevis på at svenskene kan lage musikk!

    Du finner Nostra Love her:

    http://www.myspace.com/nostralove

    http://www.facebook.com/nostralove

    Full Story

  • Silje, Norges nye store stemme?

    Silje, Norges nye store stemme?

    Posted on 26.01.2010 | 6 Comments

    “Days floating by like in a dream. Days floating by like in a dream. Like in a dream….”

    Har du, i likhet med meg, lurt på hvem som skjuler seg bak den vakre, skjøre stemmen som bølger mot deg fra TV-skjermen når NSB reklamen ruller forbi?

    Jenta som synger heter Silje Kåfjord – ei ung, talentfull jente på 18 år fra Vigeland i Lindesnes kommune og sangen hun synger heter ”Like in a dream”.

    Hvem er Silje Kåfjord?

    Jeg googlet og fant henne på Myspace og på NRK urørt , men bortsett fra det, var det svært lite informasjon å finne. Jeg tok derfor kontakt med Silje, for å få vite litt mer om bakgrunn og fremtidsplaner.

    UKM og låtskriving

    Silje flyttet til Kristiansand som 16 åring for å gå på musikklinja i Vågsbygd, men grunnlaget ble lagt allerede som 12 åring da hun skrev sin aller første sang \”Hollow\”

    “Det var omtrent på dette tidspunktet jeg også begynte å stå på scenen, men ikke med selvskrevne låter. Det turte jeg ikke før jeg var 15-16″

    Låta “Neil” er et samarbeid med Oda Gjul, og var første selvskrevne låt Silje opptrådte med. En nydelig låt som kan høres på Urørt.

    ”Dette var ikke så skummelt, ettersom vi var to om den. Verre var det året etter, da jeg på tampen hadde meldt meg på UKM (Ungdommens kulturmønstring) i Kristiansand med låta “Restingplace”.

    Dette var utrolig skummelt, for låta var kun “meg”. Ingen andre innspill. Mitt materiale.

    Jeg følte ikke låta var god nok, og attpåtil var jeg ”short” på min gitarmann, for han hadde ikke hatt tid til å øve. Så da satt jeg der med gitaren, knotet og gruet meg. Jeg hadde akkurat tenkt til å gå, men heldigvis dukket Ørjan på 13 opp og hjalp meg. TAKK ØRJAN! Du er tøff. En skikkelig reddende engel. Vårt tafatte forsøk slo tydeligvis an, og jeg ble sendt helt til Trondheim med låta!
    Dette var første gang jeg følte jeg hadde oppnådd noe litt “stort” på musikkfronten”, forteller Silje.

    NSB minipris-reklame

    ”Det er virkelig helt tilfeldig at nettopp JEG skulle være så heldig å bli stemmen bak den nye NSB minipris-reklamen”

    For ett år siden fikk Silje en e-post fra Marius Christiansen, en komponist/produsent fra Kristiansand, som ønsket et samarbeid. Kort tid etter første møte fikk hun telefon fra én som skulle lage reklamefilm for NSB.

    ”Han lurte på om jeg kunne tenke meg å legge vokal på filmen, så da gjorde jeg det”, forklarer Silje.

    Det bar opp til studio. Her fikk hun beskjed om å skrive ned fire linjer med tekst og legge vokal til melodien Marius Christiansen hadde laget. Resultatet ble låten “Like in a dream”.

    NSB likte denne filmen best og resultatet kan du se her.

    ”Dette er utrolig gøy, og kom litt som ett sjokk. Lille meg fra lille Vigeland med stemme på TV”, forteller Silje, som selv ikke har sett reklamen på TV enda.

    ”Vi har ikke kanaler der jeg bor”, forklarer hun videre.

    Hva skjer videre nå Silje – kommer det ei plate?

    ”JA! Det kommer ei plate til våren. Vi jobber på spreng for å få dette til”, forteller hun.

    Stilen/sjangeren til Silje Kåfjord er foreløpig en anelse diffus, men hun sier selv at det er en god blanding av mangt og meget. Ett hint av country, bluegrass, noe blues, litt pop og funk.

    Inspirasjon henter hun fra artister som bla. Leonard Choen, Regina Spektor, Cat Power, Feist, Blue foundation, Oh Laura, Ane Brun og Madrugada.

    ”Jeg er litt udefinerbar for øyeblikket, men jeg tror resultatet blir bra, og håper at det kan leve opp til eventuelle forventninger! Jeg gleder meg i hvert fall masse!”

    Stor stemme

    Det er lenge mellom hver gang det dukker opp artister med ”store” stemmer her i Norge. Kritikere vil kanskje påstå at det er nok jenter innenfor kategorien singer/songwriter. Jeg kan nevne Susanne Sundfør, Ingrid Olava, Christel Alsos, Ane Brun, Marit Larsen.

    Jeg synes ikke det. Norsk musikk trenger nye stemmer. Norsk musikk trenger noen som skaper magi og som gir kalde vinternetter varme og gjør mørketiden lysere.

    Jeg våger å påstå at Silje Kåfjord er en sjelden vare. Hun har bergtatt meg med sin vakre og melodiøse stemme. Melankolien kan føles utenpå huden når Siljes nydelige vokalprestasjon får det til å briste langt inne i hjerterota.

    Jeg spår en lovende fremtid for Silje. Hva mener du?

    Full Story

  • Mackøl og Høyemsk magi…

    Mackøl og Høyemsk magi…

    Posted on 26.01.2010 | No Comments

    Jeg går inn. Henger fra meg jakka og stiller meg i kø i baren. Jeg er nervøs, eller kanskje er det spent jeg er? Blir ikke helt enig med meg selv, men trenger en øl, eller vin – samme faen, bare det er noe som kan dempe urolighetene.

    Ei iskald Mackøl i plastbeger blir plassert foran meg. Jeg er ikke så fan av plastbeger, men betaler og tenker at det spiller ingen rolle, for jeg er ikke så fan av Mackøl heller.

    Det begynner å samle seg folk på gulvet foran scena. Noen blodfans står allerede fremst, først – klare for å ta i mot sin store helt. Mannen med den store stemmen. Mannen med stor M. Skulle gjerne ha stått der jeg også, men ikke i kveld. I kveld vil jeg vil se, observere – og jeg vil høre og nyte lyden av noe jeg har ventet på lenge. Turnéåpningen.

    Jeg vet det kommer til å bli fullt. Konserten er utsolgt og stedet er lite. Litt uoversiktlig med trebjelker som lett kan skjule det som skjer på scena om man er uheldig og ikke finner seg en plass oppe på galleriet – eller på gulvet ved lydbordet. Jeg liker å stå foran lydbordet – men jeg liker også øl, og skjønner fort at den kombinasjonen kan bli vanskelig.

    Jeg finner meg en passende plass og hviler blikket på scena som er dekket av roser. Røde. Nydelig, tenker jeg, men samtidlig forstår jeg det ikke helt, selv om det første som slår meg at det er noe Cave over det hele og at rocken skal farges rød i kveld.

    Du entrer scena. Endelig.

    Jeg smiler. Du smiler. Alle smiler.

    Applausen vil ikke ta slutt og mens det jubles, justeres gitarer og jeg aner en viss nervøsitet, men det gjør ingenting, for det skjerper.

    Dere er klare. Vi er klare.

    Åpningslåta er den det må være. Låten som har fengslet meg siden skiva kom. Belorado, synger du, og jeg synger med. Vi synger med, Jeg løftes av riffene. Trommene. Lyden er enestående.

    Det spilles gammelt, det spilles nytt og når Madrugadas Honey Bee annonsers, river det i hjertet og nerven i stemmen din fester seg i veggene rundt meg. Omfavner meg med sin sårhet og jeg kjenner det presser i brystet og jeg må lukke øynene litt bare for å hente meg inn igjen.

    Slutten er som begynnelsen. Det er låta det må være.

    Johnny, roper du – og det er rå faenskap, men det er det jeg liker aller best. Når jeg føler at kroppen blir en del av musikken og jeg ikke klarer å stå stille.

    Dere får trampeklapp og det jubles når dere kaster roser. Jeg smiler og skulle ønske jeg sto nærmere.

    Kanskje neste gang.

    Jeg henter jakka og går ut. Trekker inn den friske sjølufta og tenner meg en sigarett. Jeg tusler litt på måfå, men kjenner at jeg ikke er klar for å ta kvelden. Jeg er enda høyt oppe. Gira. Vil ikke lande. Ikke enda.

    Jeg åpner døra til Blå Rock og går bort til baren. Det er lenge siden jeg har vært der, men jeg føler meg alltid som hjemme. Jeg bestiller en øl og får en Mack i retur.

    Samme faen – det er øl, den kommer i glass og jeg har nettopp opplevd Høyemsk magi!

    Full Story

  • Hva er ditt beste konsertminne?

    Hva er ditt beste konsertminne?

    Posted on 26.01.2010 | 10 Comments

    Jeg ble sittende her en dag å skrive en liste over konserter jeg har vært på opp gjennom tidene. Det viste seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd. For de av dere som kjenner meg litt, så vet dere at jeg er veldig interessert i musikk. Og liker man musikk, liker man også å oppleve musikken LIVE. Jeg har vært på mange konserter. De fleste husker jeg selvsagt. Noen opplevelser sitter klistret, mens andre er vage minner langt der bak.

    Listen min ble lang – og det dukker stadig opp noen som må føres til, nettopp av nevnte årsak – de ligger langt bak i minneboka.

    Etter å ha satt opp listen, i uvilkårlig rekkefølge, så strømmet det mange gode minner til. Jeg har opplevd mange store øyeblikk som publikum. Små, intime konserter med lite folk og arenakonserter med tusenvis av mennesker.

    Så, mitt beste konsertminne, hva er det? Det er vanskelig. Veldig vanskelig å plukke ut èn av mange fantastiske opplevelser, så her kommer to. En overraskelse og en mer forventet!

    Jeg er ingen stor Kent fan, men har platene og har hørt en del på musikken. De har noen sanger som fester seg og de fenger bra. Jeg hadde aldri trodd at en festivalkonsert med bandet Kent skulle bli en av mine beste konsertopplevelser. For et driv, for en energi – og publikum boblet nærmest over i ekstase. Ikke bare de som sto fremst, men samtlige 5000 som hadde møtt opp for å få med seg et av nordens største rockeband, hoppet opp og ned i takt med musikken. Jeg husker spesielt øyeblikket hvor jeg og søsteren min så på hverandre, og vi hadde begge det samme overraskende uttrykket i ansiktet. Var dette mulig?

    Jeg smiler enda når jeg tenker på denne konserten, som for meg ble høydepunktet på Buktafestivalen i Tromsø i 2008 – og det til tross for at Madrugada også spilte på festivalen!

    Men, tidligere samme år, på Norwegian Wood i Oslo, var Madrugada fantastiske.
    Følelsesmessig, er det nok denne konserten som ble mitt beste minne med Madrugada. Robert døde i 2007, og usikkerheten rundt bandet, hva som skulle skje videre, var stor. De hadde gitt ut sin siste plate, og fansen ønsket så inderlig at de skulle legge ut på turné til tross for at bandet skulle oppløses. Da de kunngjorde en Europaturné med påfølgende Norgesturné, var lykken stor. De startet sin Norgesturné på Norwegian Wood, og der var selvfølgelig jeg. Fremst. Helt fremst.

    Det var en helt fantastisk konsert som har brent seg fast i minnet.

    Jeg vil gjerne vite hva som er ditt beste konsertminne? Fortell gjerne historien bak – hva som gjorde dette til din beste opplevelse.

    Full Story

Side 7 av 7« Første...34567

About Arras Theme

Copyright Rockblogg.no. All Rights Reserved.