Rating2 Archive

  • Massive Attack – Gjesp!

    Massive Attack – Gjesp!

    Det var mange som hadde gledet seg til å både se og høre det britiske trip hop-bandet Massive Attack i går kveld på Hovescenen. Rundt 8000 publikumere hadde møtt opp men de aller, aller fleste ble nok skuffa! For det første var lyden elendig. Den nådde ikke opp til oss som stod på sletta bak lydtårnet. Det var rett og slett så dårlig og lite lyd at jeg uten problemer kunne ha en samtale med sidemannen uten å måtte heve stemmen noe særlig.

    For det andre, så gikk det 4-5 låter før det i det hele tatt ble sagt noe som helst fra scena til publikum. For meg ble dette fryktelig kjedelig og uengasjerende.

    Martina Topley-Bird, ikledd en nydelig vinrød kjole, gjorde en grei jobb på vokal. – det blir likevel ikke helt på høyde med Elisabeth Frazer, som opprinnelig gjorde låta «Teardrop» fra 1998-albumet Mezzanine.

    Høydepunkter denne kvelden? Tja – for min egen del så var det Angel og Teardrop.

    Robert Del Naja og Grantley Marshall er stødige på det de gjør og de fikk god hjelp fra korist Deborah Miller og Horace Andy. Likevel, i går kveld ble Massive Attackk rett og slett en festbrems. 

    Gjesp!

    Full Story

  • Kunsten å bestemme seg

    Kunsten å bestemme seg

    Noen band har det, andre har det ikke. Trondheimsduoen V Before U er dessverre i den sistnevnte kategorien.

    Her mangler det meste. Både melodiene og riffene er forutsigbare, og selv om det er godt spilt (tidvis svært godt) er det ikke nok til å redde noe som helst. Det er tidvis helt ok, når de legger metallen litt på hylla og konsentrerer seg om å være et band som kanskje kunne varma opp for Deep Purple eller Uriah Heep en gang på syttitallet. Problemet er bare at denne siden av bandet kommer altfor skjelden fram.

    V Before U virker som et band som slites i flere retninger samtidig. Skal de spille metall med tøffe riff, skal de satse på rett-fram-rockere, eller skal de være mørke, mystiske og lidende? Istedenfor å gå helhjertet i en retning og gjøre det skikkelig bra har de istedet valgt å gjøre mye forskjellig nokså dårlig. Kanskje ikke deres beste valg, men så er det jo det som er ett av problemene med hele plata også – mangelen på klare valg og retning.

    Bandet spiller til tider både tøft og fint, men det er særlig vokalen som virkelig forsurer lytteopplevelsen for meg. Det er slapt og uinspirert, og jeg sitter hele tida med en følelse av at dette er feil mann i feil band, eller i det minste at vokalist og keyboardist Bjørn-Tore Solli burde overlatt hovedvokalen til noen andre og heller konsentrert seg om tangentene og litt koring. Eventuelt bare holdt seg til den type vokal han leverer på platas suverent beste låt; Rough. Med det unntaket evner han i liten grad å holde på lytternes interesse. På den annen side er gitarspillet til Atle Dybå gjennomgående solid, om enn ikke altfor spennende. Han gjør jobben sin, og den gjør han bra, men han leverer ikke noe ekstra.

    Blant gjestemusikerne finner vi solide navn som Kenneth Kapstad (Motorpsycho) og Eirik Øien (Moving Oos), og dem er det jo ikke stort å utsette på. Problemet ligger som nevnt innledningsvis ikke i spillingen. Det er gjennomgående solid og godt spilt – det er låtmaterialet som rett og slett ikke er godt nok.

    Plata er likevel ikke helt uten lyspunkter. No Colours Are Sane Pt 2 og Life’s Easy Dressed Up Right har begge forsonende trekk, selv om det kanskje sier mer om de øvrige låtene enn om disse to at de blir trukket fram blant platas beste spor. Den eneste låta ingen kan si noe på her er Rough, som  er en tøff rocker som viser fram bandets beste side. Jeg skulle gjerne hørt mer av denne utgaven av V Before U, og mindre av metallutgaven og «uinspirert ballade»-utgaven av bandet.

    Tro meg, jeg har lett med lys og lykte etter forsonende trekk i denne plata. Uten særlig hell. Rough har blitt en aldri så liten favoritt, men ellers er det jammen ikke mye å skryte av. Nei, dette er rett og slett ikke særlig bra. Rough redder en hel karakter alene, og gudene skal vite at The Roaring Silence trengte akkurat det.

    Det er kanskje harde ord, men såpass får harde karer tåle. Ihvertfall når de ikke leverer et bedre produkt enn The Roaring Silence. Bedre lykke neste gang, karer.

    Thomas C. Flåten

    Full Story