Rating6 Archive

  • Olè Olè, Mark Knopfler

    Olè Olè, Mark Knopfler

    Sted: Norwegian Wood Festival, Oslo

    Tid: Søndag 13. juli 2010 kl. 20:00

    Konsertbilder tatt av Kay Edvin Nessæther (ligger i slutten av omtalen)

    Mark Knopfler var det store trekkplasteret på årets Norwegian Wood Festival i Oslo denne sommeren. Det var den britiske gitarguden fra 80-tallsgruppa Dire Straits som fikk æren av å avslutte årets festival i Frognerbadet foran 8000 tilskuere. I dagene før hadde artister som Amy MacDonald, DumDum Boys og Van Morrison gledet publikum i ganske så ruskete vær med en god del regn. Værgudene prøvde så godt de kunne og legge en demper på denne konserten også, men ti minutter før en presis Mark Knopfler entret scenen gav det seg og sola gløttet så vidt fram over hovedstaden.

    Knopfler entret scenen i ført caps og skjerf med sitt sedvanlige smil om munnen og dro i gang med “Border Reiver” fra hans kritikerroste album “Get lucky” som kom ut i fjor. Mark Knopfler måtte sitte hele konserten på en stol fordi han har hatt trøbbel med en nerve i foten helt siden turnestarten i USA tidligere vår. Det la derimot ingen demper på konsertopplevelsen, og som han sa selv; “doktoren bad meg droppe og løpe og hoppe over scenen” til ellevill jubel fra publikum.

    Den britiske gitaristen var i kjempegodt humør og fleipet ofte med publikum mellom sangene, han måtte til og med klippe en negl som ikke var helt perfekt før han lot fingrene løpe løpsk over gitaren. Konserten var krydret med sanger fra hans solokarriere og gode gamle hits fra storhetstiden med Dire Straits på 80 og 90 tallet. Vi fikk høre sanger som “Telegraph road”, “So far away”, “Brothers in arms”, “Sultans of swing” og da tonene til “Romeo and Juliet” ebbet ut begynte noen fra Mark Knopfler Fanklubb Norge å synge “Olè, Olè, Olè” for å prøve å få Mark til å spille med. Dette skjedde kun få ganger i tiden med Dire Straits så jubelen føk til himmels da Knopfler og bandet tilslutt jammet sammen med publikum og “Olè, Olè, Olè” runget over Frognerbadet. Det var et magisk øyeblikk! Knopfler syntes selv det var stas og sa; “Thank you, very sweet! This was funny!!”

    Den eneste gangen Knopfler reiste seg fra stolen var i slutt-duellen med Richard Bennett på sangen “Speedway at Nazareth” som tok oss med til rocke-himmelen! Vanvittig bra trøkk på denne sangen fra plata “Sailing to Philadelphia”.

    Etter to timer med musikalsk kvalitet fra øverste hylle, servert av sjefen sjøl som har holdt det gående siden 1978, måtte kvelden dessverre ta slutt. Og når han spiller den vakre sangen “Piper to the end” med strofene “This has been a day to die for…” som handler om hans onkel som ble drept under 1.verdenskrig kjenner man at tårene triller nedover kinnet….

    For å oppsummere denne konsertopplevelsen vil jeg gjerne bruke ordene til Guy Fletcher, keyboardist og medlem av Dire Straits, da han var gjest hos God Morgen Norge på TV2 dagen etter:

    ”Cause, I mean, last night there were just something else. It was fantastic!”

    Setliste:

    1. Border Reiver

    2. Why Aye Man

    3. What it Is

    4. Sailing to Philadelphia

    5. Coyote

    6. Hillfarmer’s Blues

    7. Romeo & Juliet

    8. Olé, Olé, Olè

    9. Sultans of Swing

    10. Done with Bonaparte

    11. Marbletown

    12. Speedway at Nazareth

    13. Telegraph Road

    14. Brothers in Arms

    15. So Far Away

    16. Piper to the End

    Full Story

  • Madrugada: Industrial Silence Deluxe Edition – et mesterverk!

    Madrugada: Industrial Silence Deluxe Edition – et mesterverk!

    Madrugada er ikke død og begravet selv om bandet er oppløst. Madrugada lever videre i musikken og to og et halvt år etter den aller siste Madrugada plata  får vi nå servert en lekker Deluxe Edition av debutplata til bandet – «Industrial Silence», som ble utgitt i 1999. Plata nådde en sensasjonell førsteplass på VG-lista og bandet ble omtalt som norsk rocks redningsmenn.

    Madrugadas «Industrial Silence», er kanskje den plata jeg har spilt mest i løpet av de siste ti årene. Jeg blir aldri lei av å høre på sanger som «Vocal», «Higher», «Shine», «Strange Colour Blue» eller «Quite Emotional». Jeg kunne sikkert ha ramset opp samtlige låter på plata for den er spekket med kvalitetslåter og melankolsk stemning, samt denne egne Madrugadasounden som jeg har blitt så inderlig glad i. Roberts gitarsignatur, Frodes bassteknikk, kombinert med Høyems fantastiske stemme, har gitt meg gåsehud mer enn én gang! Jeg vil våge å påstå at «Industrial Silence» er ei av de beste norske rockeplatene som er utgitt i nyere tid.

    Da jeg tidlig i vinter fikk nyss i at det var planlagt en reutgivelse av Madrugadas album, samt u-utgitt materiale, ble jeg veldig glad og ikke minst, utrolig spent.

    A Walk down Memory Line
    I 1993 forlot Sivert Høyem fra Kleiva (Sortland) sitt coverlåtband til fordel for et annet band i nabobygda Stokmarknes. Det nye bandet bestod av Frode Jacobsen, Jon Lauvland Pettersen og Marius Johansen. Det var på Rock Mot Rus (Andenes) at bandet møtte Robert Burås for første gang. Robert var fra Vassdalen/Bjerkvik – et par timers biltur fra Stokmarknes og var gitarist i bandet Walk hvor Vidar Vang var vokalist. I 1995 møtte Jackobsen Burås på Evenes flyplass og Robert spurte om han fikk være med i bandet som da het Abbey`s Adoption. Jackobsen sa ja på vegne av resten av bandet og samtlige flyttet til Oslo samme år. Marius Johansen måtte slutte i bandet på grunn av sykdom og resten ble bandet som noen år senere skulle bli kjent som Madrugada.                                                                                                         

    Strange Colour Blue
    Låta «Strange Colour Blue» ble gjennombruddet for guttene i måten de ønsket å uttrykke seg på. Med denne låten hadde de funnet oppskriften, men det hadde tatt lang tid å komme dit. Ordene «Industrial Silence», som ble tittelen på første plate, stammer fra låta «Strange Colour Blue»; “Oh, everybody`s sleeping now, in Industrial Silence…”
    Låta satte stemningen for albumet som også skulle bli kjent som plata med den spesielle Madrugadasounden – det mørke og melankolske lydbildet – som siden har fulgt Madrugada gjennom samtlige album.

    I 1997 spilte bandet inn en Demo som inneholdt låtene «Shine», «This Old House» og «Hush Sleep Tonight». Sist nevnte låt er en nydelig ballade som glir rett inn i mengden av fantastiske Madrugadalåter – nå utgitt for første gang på bonusplata som følger Industrial Silence Deluxe Edition.

    Abbey`s Adoption ble til Madrugada
    I 1998 skrev de kontrakt med Virgin Norge og  det eneste de trengte var en annet navn enn Abbey`s Adoption. Frode Jacobsen, som på den tiden drev Paragrafen i Oslo, spurte forfatter Øystein Wingaard Wolf om han hadde noen forslag til bandnavn. Svaret ble Madrugada, som var et av forfatterens favorittord. Etter en liten runde i bandet ble navnet endret til det spanske ordet Madrugada – som på norsk betyr timen før soloppgang. Et mer passende navn finnes neppe.

    Et møte på Evenes flyplass
    Sommeren 1999 møtte jeg Madrugada på Evenes flyplass, samme sted hvor Frode og Robert hadde møttes 4 år tidligere. Jeg skulle hjem på sommerferie og så plutselig et kjent ansikt i folkemengden. Robert Burås smilte fra øre til øre og lot resten av bandet lempe utstyr mens han ivrig fortlate meg alt som hadde skjedd de siste årene. Vi gikk samme årstrinn på Gymnaset i Narvik og vi hadde ikke sett hverandre siden vi var rødruss i 1994. Jeg husker enda Roberts entusiasme og hvor lykkelig og spent han var da han fortalte om plata som snart skulle komme og om turen til USA hvor de hadde produsert plata «Industrial Silence».

    På en måte ble dette et vendepunkt i mitt “musikalske” liv, for da plata kom i september samme år, var jeg solgt. Siden da har Madrugada vært mitt hjerte nærmest og det er kanskje det bandet jeg har fulgt lengst, opp gjennom tidene.

    Et samleklenodium
    Industrial Silence Deluxe Edition er virkelig et mesterverk og et samleklenodium for Madrugadafans verden rundt. 18 bonuslåter (4 som aldri har vært gitt ut før), samt samtlige låter fra den opprinnelige plata – bare nå i enda bedre kvalitet! Sivert Høyem har også annonsert via sin Faceboksiden, at det er planlagt å gjøre en reutgivelse av samtlige Madrugadaplater. Dette er fantastiske nyheter for oss som liker Madrugada! Jeg gleder meg allerede til neste Deluxe Edition!

    Tracklist:
    CD 1:
    1. Vocal
    2. Beautyproof
    3. Shine
    4. Higher
    5. Sirens
    6. Strange Colour Blue
    7. This Old House
    8. Electric
    9. Salt
    10.Belladonna
    11.Norwegian Hammerworks Corp.
    12.Quite Emotional
    13.Terraplane

    CD 2:
    1. Wheelchair
    2. Move
    3. Sweet Simone (Demo)
    4. Strange Color Blue (Alternative Version)
    5. Highway 2.000.000
    6. Oceanliner
    7. The Riverbed
    8. Tonight I Have No Words For You
    9. 1990
    10.I’m Life’s Wonderful Way Of Letting You Down
    11.Bill Skins Fifth
    12.Mother Of Earth
    13.Legends And Bones ( From “The Shit City Sessioins”)
    14.Step Into My Mirror ( From “The Shit City Sessioins”)
    15.Hush Sleep Tonight (1996 Demo)
    16.Shine (1996 Demo)
    17.I’m In Love With You
    18.This Must Be The Song That Will Pay My Bills (demo)

    Full Story

  • Forrykende av Gallows i går på Amfiscenen

    Forrykende av Gallows i går på Amfiscenen

    De som hadde møtt opp på Amfiscenen i går klokken 21:30 fikk oppleve det britiske punkrockbandet Gallows på sitt beste. På sin egen Twitterside har de selv skrevet følgende; «Hove Festival was incredible. Seriously one of the best shows we`ve ever done!»

    Konserten fikk en ”kickstart” da Gallows åpnet med låta “Riverbed” tett etterfulgt av ”London is The Reason”. Låta ble derimot annonsert som; ”Norway is The Reason” som førte til ellevill jubel. Når vokalist Frank Carter i tillegg snakker rosende om Norge og forteller at han har vært på fisketur, blitt solbrent, fått mange nye venner og at landet vårt er vakkert (men dyrt), har han gjort det som trengs for å bli elsket av menneskene som hadde møtt opp ved Amfiscenen denne kvelden.

    Det var ville tendenser blant publikum under hele konserten – og ikke så rent lite ville tendenser på scenen i tillegg. Ingenting manglet. Gallows hadde publikum i sin lune hånd og de gjorde som vokalisten ba om. Sa han ”hopp”, så hoppet publikum. Sko, plastglass, jakker – u name it, ble kastet rundt foran scenekanten og selvfølgelig var det Mosh-pits. I ett minutt løp de mest vågale, ihugga fansen rundt i ring. Fra litt avstand var dette et fantastisk skue.

    Det ble ikke mindre stemning da Gallows gjorde en herlig cover av låta ”I Fought The Law” som blant annet punkrockbandet Clash gjorde i sin tid og en enda høydare var når vokalisten fra Biffy Clyro, Simon Neil, entret scenen og gjorte låta ”Grave” sammen med Gallows.

    Da det gjennsto en låt fikk Carter øye på en ungdom som ble kastet ut av sikkerhetsvaktene. ”No, no, no”, ropte han ut til sikkerhetsvaktene, men til ingen nytte. Carter tok dermed saken i egne hender og gikk ned fra scenen, hentet guttungen og tok ham med opp på scenen. Dette vil nok mest sannsynlig bli hans aller beste festivalminne. Det er ikke alle som får rocke på scenen sammen med Gallows.

    Beste konsertopplevelse så langt på Hove!

    Full Story

  • Mavericks – årets beste album fra nabolandet i øst?!

    Mavericks – årets beste album fra nabolandet i øst?!

    Dette er indierock på sitt beste! Svulstig med herlige harmonier og et fantastisk samspill. Dystert, deprimerende og mørkt – men du så godt det smaker! Musikken nærmest smelter på tunga som en deilig, mørk sjokoladebit. Etter hver bit, ønsker man seg bare mer og mer!

    3. mai slapp den svenske indierock duoen, Johnossi, sitt tredje studioalbum – «Mavericks». Mavericks, som også er tittelen på førstesporet, referer til en plass i Nord California. Stedet er kjent i surfemiljøet for å ha bølger som er vanskeligere å mestre enn noe annet sted i verden. Det referer også til en person som velger sin egen vei og følger sine visjoner.

    Johnossi består av John Engelbert (vokal, gitar) og Oskar “Ossi” Bonde (trommer). De har spilt sammen siden 2004. Første plate ble gitt ut i 2005. Samme år fikk de et mindre gjennombrudd etter å ha spilt en forrykende konsert på Hultsfredfestivalen. Johnossi er kjent for å gjøre gode liveopptredner og dette har gitt bandet et lojalt publikum på hjemmebane og i Europa. I fjor spilte Johnossi en fabelaktig konsert på Øyafestivalen. I år har de vært på en stor nordisk turné med Thåström, hvor de blant annet spilte for et utsolgt Sentrum Scene.

    Plata oser av nattlig stemning og insomnia. Jeg får assosiasjoner til band som ”Broder Daniel” og ”Band Of Horses”, som forøvrig er fantastiske band som har laget/lager knakende god musikk.

    Førstesingelen «What`s The Point» er faktisk en av de beste låtene jeg har hørt i år og har alle ingredienser som skal til for å bli en stor hitlåt! Den er er vannvittig “catchy” og har et refreng som fester seg med superlim. Samspillet mellom John og Oskar er dessuten ekstremt heftig og godt. «What`s The Point» er en av de mest spilte låtene på svensk radio og ligger for sjette uken på rad som nummer 1 på “Tracks-listan” i hjemlandet.

    «Bed on Fire» er en nydelig akustisk ballade. Vokalist John Engelbert synger så det røsker i sjela. ” Tired of being tired”, synger han – og  jeg kan nærmest kjenne den desperate følelsen man til slutt får, når man ikke får sove. Vi har vel alle vært der. «Houses» er nok en fantastisk låt. Trist som faen, men jeg vil heller bruke ordet “tristvakker”, som kanskje er beskrivende nok.

    Skal jeg trekke frem en låt til, må det bli «Roscoe». En fengende og radiovennlig låt. Om Johnossi velger å gi ut en andresingel, tipper jeg det blir denne!

    Om du ikke liker låtene på Johnossi`s plate «Mavericks», så trenger jeg en grundig forklaring på hvorfor – og ikke minst på hvordan du ikke kan klare å like dette? Jeg er overbevist. Jeg er frelst! Jeg er faktisk villig til å inngå et veddemål på at Johnossi vil få sitt store gjennombrudd med skiva Mavericks. Ikke bare i hjemlandet, men også her i Norge. Så folkens! Dersom denne skiva ikke selger bra i Norge skal jeg være ikledd min stygge, mintgrønne OnePiece (sorry til dere som digger OnePiece) på samtlige konserter jeg går på resten av året! Og jeg går mye på konserter!

    Min oppfordring; Kjøp plata og nyt musikken laget av, for tidens, Sveriges beste rockeband?!

    De av dere som vil se bandet live, har du muligheten allerede førstkommende onsdag. Da gjester de John Dee i Oslo.

    Konkurranse: Vinn Johnossi`s album –  “Mavericks” – her!

    Se musikkvideoen til singellåta «What`s The Point» og repeat, repeat, repeat!

    Du finner Johnossi her:

    Facebook

    Myspace

    Hjemmeside

    Full Story