Alternativ Rock Archive

  • Rock`n roll duo: Black Pistol Fire

    Rock`n roll duo: Black Pistol Fire

    Sliter du med “hangover” etter en fuktig lørdagskveld? Hva er vel bedre medisin enn heftig garasjerock som pisker deg opp og i gang? Folkens, i dag, og gleden er på min side, presenterer jeg nok ett heftig band, herlige Black Pistol Fire.

    Bandet er fra Toronto i Canada og består av Kevin McKeown på gitar/vokal og Eric Owen på trommer. Av en eller annen grunn er jeg stor fan av duo-band og jeg kommer garantert til å skrive om flere innenfor kategorien Rock`n roll duo! Jeg tror det har noe med det vanvittige «trøkket» og kjemien som oppstår mellom gitar og trommer. Jeg kan raskt ramse opp noen alternativer innenfor samme kategori. Vi kjenner vel alle til The Black Keys? Svenskene i Johnossi og for ikke å glemme våre egne The Morudes.

    Gutta i Black Pistol Fire har kjent hverandre siden barnehagen og har spilt sammen lenge, 11-12 år har jeg registrer. Det hører man godt på plate og jeg kan bare drømme om hvordan dette høres ut live. Så, oppfordring til festival Noreg – book disse før de blir for store og dyre. Jeg kan lett se de på scene badet i midnattssol, så Buktafestivalen, tar dere oppfordringen?

    I dag så holder gutta til i Austin Texas, det var for øvrig der bandet tok navnet Black Pistol Fire (2009). Nytt bosted førte visstnok til en mer «southern» sound. I 2011 slapp bandet sitt første album «Black Pistols Fire», produsert av Jim Diamond. Albumet fikk gode kritikker. Fortjent! Album nummer to kom i fjor, «Big Beat 59`» – og spør du meg, er det et råtøft album.

    Hva sier kritikere om Black Pistol Fire?
    “The Austin duo and proud transplants from Toronto are loud, aggressive and bluesy”. The Houston Press
    “Black Pistols Fire is a scratchy guitar ‘n’ drums duo that attacks stripped-down blues rock with primal ferocity” by David Maine of Pop Matters

    Så, er det noe å lure på? Finn frem headphones eller sett anlegget på full guffe!

    Enjoy og god søndag!

    Anbefalte låter:
    «Black Pistol Fire» Suffocation Blues, Jezebel Stomp, Your Not The Only One
    «Big Beat 59`» Beelzebub, Stripes or Keys, Lay Low

     

    Du finner Black Pistol her:

    Facebook
    WIMP (kun Big Beat 59`)
    Spotify har begge skivene.

     

    Full Story

  • Foo Fighters er endelig tilbake!

    Foo Fighters er endelig tilbake!

    Denne uken var det release på Foo Fighters syvende studioalbum.

    I god tid før albumslipp har Foo-fansen fått sine smakbiter om hva de kan forvente seg. I januar fikk de høre litt av låten «Bridge Burning». I februar kom første musikkvideo ut, «White Limo», hvor de hadde med seg legendariske Lemmy fra Motörhead. Etter et par andre smakebiter fra bandet, var det tydelig at Foo Fighters hadde tatt et steg tilbake fra katastrofelåten «Wheels», som var med i Greatest Hits albumet.

    «Wasting Light»
    År: 2011
    Band: Foo Fighters
    Plateselskap: RCA Records (Sony Music)
    Sjanger: Post-grunge/ Alternativ Rock

    Man setter platen inn i spilleren, trykker på første spor, og endelig får man høre mer enn 30 sekunder av «Bridge Burning». ‘These are my famous last words’, er Dave Grohls’ skrikende start på «Wasting Light». Jeg kjenner det igjen, følelsen er god, er Foo Fighters virkelig tilbake? Forventnigene bygger seg mer og mer opp.

    Jeg lander på tredje spor, «Dear Rosemary», den fanget meg med den deilige introen. Den kommer til å bli en publikumsfavoritt, for jeg vil synge med. ‘Truth aint gonna change the way you lie’, det er så godt skrevet!
    «Arlandria» er låten som har blitt mest spilt. Den viser at Foo Fighters gjør store konserter. Det er akkurat det denne låten er laget for. Mennesker som kommer til å synge i kor ‘You are not me, Arlandria, Arlandria!’. Det blir en glede å synge med, på den kommende Europaturnèen denne sommeren.
    Albumet blir avsluttet med «Walk». Det varmer hjertet å høre Grohl synge ‘I never wanna die, never wanna leave, never say goodbye‘, det er akkurat det man har lyst å høre på slutten av et flott album.

    «Wasting Light» er en god comebackalbum. Den er variert. Den er lett å høre, som gjør den lett å like. Den hardeste låten, «White Limo» redder albumet. Det er den eneste låten som har røff i seg, som har det gamle Foo Fighers. Mens «These Days» er den låten som er mest irriterende. Uansett hvor mange ganger jeg hører på den, så kan jeg ikke få meg til å like den. Den burde ha blitt utelukka fra albumet.
    Med en hard låt og en meget irriterende låt, vil jeg si at Foo Fighters har laget et godt album. Det er tydelig at de fleste av låtene er laget for å bli spilt live. Og Foo Fighters viser sin beste side av seg selv på en scene.

    Full Story

  • Ace Enders – I Can Make A Mess Like Nobody’s Business

    Ace Enders – I Can Make A Mess Like Nobody’s Business

    Ace Enders er en fullkommen musiker som allerede har satt sitt preg i musikkverden for mange. De fleste kjenner ham nok best fra hans år i The Early November eller Ace Enders And A Million Different People, men det siste året har I Can Make A Mess Like Nobody’s Business vært hans hovedprioritet.

    The Early November
    Ace Enders er født i New Jersey i 1982, og startet i 2001 bandet The Early November sammen med Jim Sacco, Sergio Anello og Jeff Kummer. I 2003 slapp de sitt første album The Room’s Too Cold som ble godt mottatt av både kritikere og fans, og Ace Enders fikk for første gang presentert sine strålende stemme og låtskrivingsevner.
    Bandets neste album The Mother, The Mechanic, and The Path, et trippel disk konseptalbum, tok ett år å fullføre på grunn av problemer i innad i bandet. De slapp albumet 11 juli 2006 og det klatret så høyt som #31 plass på Billboard Top 200, og The Early November var på vei opp i musikkverden. Det stoppet brått året etter da de annonserte at de ville gå på en såkalt “indefinite hiatus”. De hadde da lagt bak seg et år med masse konserter, blandt annet en opptreden på Bamboozle festivalen i USA. Fra The Early November ble det stille, men ikke fra Ace Enders.

    Ace Enders And A Million Different People
    Selvom Ace Enders kalte sitt første I Can Make A Mess Like Nobody’s Business album fra 2004 et sideprosjekt, ble det ikke sånn. Riktig nok kom ikke det andre albumet, The World We Know, før i 2010, men Ace hadde nok å fylle tiden med. Han bygget eget studio i 2007 og startet sitt andre sideprosjekt Ace Enders And A Million Different People. Der jobbet han blandt annet med Mark Hoppus (Blink-182), Craig Owens, Alex Gaskarath (All Time Low), Kenny Vasoli og mange fler. Han turnerte USA rundt med Angels & Airwaves i 2008 og slapp det første Ace Enders And A Million Different People albumet, When I Hit The Ground, i 2009. Deretter la han ut på en lang turne med The All American Rejects før han etterhvert rettet konsentrasjonen mot sitt første sideprosjekt, I Can Make A Mess Like Nobody’s Business, igjen og albumet The Wold We Know.

    I Can Make A Mess Like Nobody’s Business – The World We Know
    Fra 2010 og videre virker det som om I Can Make A Mess Like Nobody’s Business er Ace Enders’ hovedprosjekt. Han slapp den egenproduserte platen The World We Know 23 mars 2010, der han kun har med seg trommis. Resten er gjort av Ace selv. På dette albumet virker det som om alt er milevis bedre enn hva Ace har gjort tidligere, uansett prosjekt. Låtskriveren Ace Enders slår ut i full blomst og kombinerer korte, intime, akustiske låter, med større mer instrumenterte poplåter, perfekt. Ace Enders’ følelsesladede og såre stemme kommer mye tydeligere frem nå enn før, og man tror på hvert ord han synger. Ace har en genuinitet som veldig mange artister mangler, og nettopp denne genuiniteten kommer tydlig frem i hver eneste låt og gjør albumet til det det har blitt. Elsket av fansen.
    Han har lovet nytt album allerede til neste år der han har med seg forskjellige gjesteartister, en på hver låt. Forventningene er selvfølgelig skyhøye.

    [youtube Jbo3RHYJlSQ 630 450]

    Full Story

  • Airbourne, Norway Rock Festival (bilder)

    Airbourne, Norway Rock Festival (bilder)

    Tredje band ut på hovedscenen; Airbourne
    For en scenepresentasjon!

    Alle bilder av © Else Solheim

    Full Story

  • KH_logo

    I Norge for første gang

    Tirsdagskveld spilte Chicagobandet Kill Hannah i Norge for første gang. Komme seg til Norge var ikke så lett som bandet hadde tenkt seg, og vokalist Mat Devine delte historien med oss tilskuere på Sub Scene. Vulkanutbruddet på Island gjorde det slik at flyet deres ble kansellert. Det var kun et fly fra Chicago som gikk, de så muligheten og fikk heldigvis plass på det ene flyet. Kill Hannah kom seg til Skandinavia, men ble stoppet på grensen fra Sverige da de skulle inn til Norge. Hadde det ikke vert for Kill Hannah’s Street Team og personalet på Sub Scene hadde kanskje ikke tirsdagens konsert funnet sted.

    Tre timer etter dørene var åpnet og etter to oppvarmingsband entret Kill Hannah scenen på Sub Scene i Oslo. De ble møtt av en gjeng hylende tenåringsjenter på første rad, og et publikum som ikke var stort mer enn hundre. Selv om oppmøtet var lite og at Kill Hannah er relativt ukjente i Norge, leverte de en konsert med morsomme historier og ikke minst god musikk.

    De startet konserten med låten «Mouth To Mouth» som er fra deres siste album «Wake Up Sleepers». Fra der av gikk det bare oppover med låter som «Boys & Girls», «Radio» og deres nye singel «Strobe Lights». I mellom sangene viste Devine oss gavene de hadde fått av Street Teamet Kill Hannah Kollective Norway, blant annet brunost, melkesjokolade og et lite troll. Han innrømmet at det lille trollet skremte han litt og da han prøve å uttale «melkesjokolade» sa han “I can’t pronounce it, I can’t eat it”, men noen skulle iallefall spise brunosten backstage etter konserten.

    I tillegg til å skape humor mellom sangene så var Devine utrolig på scenen. Den hese stemmen hans og måten han fanget publikum sin oppmerksomet på, skapte han god stemning blant oss som sto å så på. Han flørtet med jentefansen på første rad, og de fikk synge, eller rettere sagt hyle, i microfonen hans. For å være deres første konsert i Norge var han overrasket over at de kunne sangtekstene deres. “Norway I love you” skrek Devine og fortsatte konserten med låten «Love You To Death».

    På grunn av dårlig belysning under de første sangene, ble det vanskelig å se bandet på scenen. Det var for mørkt, det vi så var skygger som beveget seg, men lyset kom seg etter et par låter. Høydepunket var da de spilte «Kennedy». Publikum applauderte og sang med, og jeg kunne ikke la være å synge med også. Når det nærmet seg slutten viste Devine stolt frem et banner som det norske Street Teamet hadde laget. Der hadde de tegnet logoen til Kill Hannah med det norske flagget inni hjertet og under stod det “Kill Hannah Kollective Norway”. Devine fikk bassisten Greg Corner til å ta bilde av fansen med banneret, og lastet det opp på Twitter etter konserten.

    Kill Hannah avsluttet kvelden med deres største hit «Lips Like Morphine». Oppmøtet var kanskje lite men Kill Hannah leverte femten sterke låter for det norske publikum. Jeg kan stolt si at jeg var en av de hundre som så Kill Hannah på deres første konsert i Norge. Og etter tirsdagens opplevelse så blir det sikkert ikke deres siste konsert her heller.

    Full Story

  • På Showcase med Angels Motel

    På Showcase med Angels Motel

    «Where dirty rock and roll meets hard working pop on a squeaky double bed!»

    I forrige uke var rockblogg på John Dee for å høre rockebandet Angels Motel presentere sin kommende plate «Lovestorm & Temporary Honeys». Med nøytrale forventinger som utgangspunkt, ble dette en veldig god og positiv opplevelse. Bandet leverte absolutt solide låter og det som imponerte meg mest var presisjon, samspill og produksjon. Gitarist Christer André Cederberg, kjent fra blant annet Animal Alpha og vokalist/gitarist Stein Roger Sordal spilte knallgodt sammen. Jeg har bare ett ord; heftig!

    Angels Motel er nokså ferskt som band (oppstart i slutten av 2008), men gutta har god og bred erfaring fra andre musikalske prosjekter.

    Stein Roger Sordal – gitar/vokal (Tidligere soloprosjekter og har gitt ut albumet; «In Fort Knox With A Penny»)
    Christer- André Cederberg – gitar (Animal Alpha)
    Bjarne L. Severinsen – bass (RadioJam)
    Kenneth Silden – keyboards (Green Carnation)
    Tommy Jacksonville – trommer (Zerozonic, Tørst)

    Musikken til Angels Motel ligger i samme gate som Muse, noe som kan høres godt i låtene: «Dance On The Edge Of The World»og «Echo». To fantastiske låter med tyngde og herlig kraft.

    «Ruby Monday» er en behagelig, ruslende ballade. Første gang jeg hørte ”Ruby Monday” fikk jeg en umiddelbar musikalsk assosiasjon i retning A-HA, uten at dette gjenspeiler resten av låtene. Låtene kan forøvrig høres på Myspacesiden til Angels Motel!

    Jeg har også lyst til å trekke frem vokalen til Stein Roger Sordal. Han synger til tider eksepsjonelt bra. Stødig og klokkerent!

    Bandet har, som tidligere nevnt, laget plate men står foreløpig uten platekontrakt. Etter min mening er det merkelig at ingen plateselskap har snappet opp og ”signet” dette bandet. Hallo, hvor er dere?

    Jeg hadde garantert kjøpt plata!

    Du finner Angels Motel her:
    Facebook 
    Myspace

    Full Story

  • Lukas Kasha tok et verdig farvel

    Lukas Kasha tok et verdig farvel

    I går tok rockebandet Lukas Kasha farvel med fansen etter å ha holdt det gående i ti år. ”Vi er ikke triste, vi er venner og har alle sammen noe nytt å drive med.”, annonserte vokalist Andreas Prestmo fra scena. ”Jeg håper dette blir en festaften” fortsatte han videre til jubel og applaus.

    Rockefeller var ikke utsolgt i går, men de som hadde møtt opp fikk se et energisk band som var klare og godt forberedt til å ta farvel. Lukas Kasha har et rykte på seg for å være et virkelig godt live band, og det beviste de også i går. Det ble spilt både nyere og gamle låter og tar jeg ikke helt feil, ble det spilt noe uutgitt materiale i tillegg.

    Bandet Du (tidligere, Det är jag som är döden) hadde fått med seg Lucy Swann og gjorde en troverdig og god opptreden som support. Du slipper snart et nytt album, noe som absolutt bør sjekkes ut.

    Lukas Kasha har gitt ut to album og har rukket å turnere massivt i og utenfor Norge. Konserten i går var bandets siste. Fansen kan likevel glede seg over at det ble gjort opptak under gårdagens opptreden som skal brukes til et livealbum.

    Rockblogg.no ønsker alle i bandet Lukas Kasha lykke til videre med nye musikkprosjekter!

    Medlemmer:
    Eivind Henjum (bass)
    Andreas Prestmo (vokal, gitar)
    Sven Andréen (trommer)
    Jon Karlsen (bass)
    Eyvind Brox (tangenter)
    Kristian Singstad Pålshaugen (gitar)

    Album:
    Animated Peoples`s Republic (2007)
    Revelations (2009)

    Du finner Lucas Kasha her:
    Urørt
    Myspace
    Facebook

    Full Story

  • We Were Promised Jetpacks

    We Were Promised Jetpacks

    We Were Promised Jetpacks er et ungt og lovende indierock band fra Skottland. De fire gutta i bandet er fra Edinburgh og har spilt sammen helt siden 2003, men er nå basert i Glasgow. I 2009 slapp de debutalbumet These Four Walls på indielabelen Fat Cat Records som er  kjent for å ha oppdaget bl.a. Sigur Rós, Animal Collective og Frightened Rabbit. Etter en del turnering i USA i slutten av fjoråret havnet albumet på 27. plass på Billboard Heatseekers Chart, den amerikanske topplisten for nye band.

    We Were Promised Jetpacks er et band jeg har store forventninger til i fremtiden, man kan på mange måter si at bandet ennå er en uslepen diamant. Musikken er relativt simpel og straightforward, men tilsvarende tilgjengelig, veldig fengende og full av følelser! Styrken i de fleste låtene ligger i catchy gitarmelodier og vokalisten Adam Thompson’s kraftige stemme. Små detaljer som xylofon i oppbyggingen av låta It’s Thunder And It’s Lightning bidrar også veldig mye til at jeg blir sjarmert.

    Mange har sikkert Glasvegas friskt i minne, de forrige Skottene som herjet Norge,  og jeg kan kjapt gjøre en liten sammenlikning. Jeg skal innrømme at jeg veldig tidlig ble heftig begeistret for Glasvegas, men det gikk etterhvert opp for meg at vokalist James Allan ikke kan synge, bare jamre og gaule ut noe som mest likner på joiking. Dette fikk jeg ytterligere bekreftet etter å ha sett de live både på Rockefeller og Øya, og da gjenstår bare den lite imponerende shoegazestøyen. Da foretrekker jeg heller We Were Promised Jetpacks, denne gangen er jeg forhåpentligvis ikke lurt av hypen.

    Jeg hadde gleden av å se We Were Promised Jetpacks da de spilte på Garage 29. Januar og fikk se et band som ga alt de hadde, til tross for at det populære kjellerlokalet ikke engang var halvfullt. Det gleder meg å se band som lar musikken snakke for seg og ikke forventer at annet jåleri skal hjelpe dem opp og fram. Det var ikke snakk om trendy banduniformer, men olabukse, t-skjorte og gitar med gaffateip over gamle skavanker. Sånne band mener jeg fortjener mye mer oppmerksomhet i media, jeg er lei av side opp og side ned med de samme overhypa bandene med PR-agent og makeupartist. Så takk Rockblogg.no for det, og sjekk ut We Were Promised Jetpacks!

    [youtube e6shmJaOD3Q 630 450]

    We Were Promised Jetpacks er nå tilbake på turné i USA og vender ikke nesa tilbake mot Europa før i midten av April. Jeg håper virkelig at de også kommer tilbake til Norge i løpet av sommeren!

    Fakta:
    Dannet i Edinburgh i 2003 da bandets medlemmer var klassekamerater. Deres første konsert var i forbindelse med en bandkonkurranse på skolen, som de vant. Etter videregående flyttet hele bandet til Glasgow for å satse fullt på musikken. Ble oppdaget på Myspace og signert av Fat Cat Records.

    Bandmedlemmer:
    Adam Thompson (gitar og vokal)
    Michael Palmer (gitar)
    Sean Smith (bass)
    Darren Lackie (trommer)

    Sjanger:
    Alternativ poprock / indierock.

    Album:
    These Four Walls ble sluppet på Fat Cat Records i Juni 2009.

    Her finner du We Were Promised Jetpacks på nett:
    Myspace (husk å sjekke ut låta Quiet Little Voices)
    Last.fm
    Fat Cat Records
    Kjøp plata
    Facebook

    Full Story

  • Husker du Grant Lee Buffalo?

    Husker du Grant Lee Buffalo?

    Er det flere enn meg som husker Grant Lee Buffalo, og kanskje spesielt låta “Fuzzy” som ble stor her hjemme i Norge på nittitallet?

    Jeg satt i bilen på vei til jobb her om dagen, og plutselig datt noen linjer og toner fra låta “Fuzzy” ned i hodet mitt. Jeg begynte å nynne og sangen festet seg raskt. Jeg fikk den rett og slett ikke ut av hodet – så da jeg kom hjem fra jobb måtte jeg ta en titt i CD-hylla. Jeg visste at jeg hadde et par skiver med Grant Lee Buffalo – og joda – nedstøvet og bortgjemt fant jeg det jeg var på jakt etter – “Fuzzy” og “Might Joe Moon”!

    Jeg satte på “Fuzzy” og minnene strømmet på. Plata er virkelig god – og har du ikke hørt den – så anbefaler jeg deg virkelig til å sjekke den ut!

    Så hvem var Grant Lee Buffalo?
    Bandet var fra Los Angeles og besto av Grant-Lee Phillips (gitar og vokal), Paul Kimble (bass) og Joey Peters (trommer). De var alle tidligere medlemmer av et annet L.A. band; Shiva Bulesque.

    Grant Lee Buffalo var et indierockband som hadde den typiske amerikasounden. Noen vil kanskje også hevde at de hadde et grungepreg over seg – men noe typisk grungeband var det ikke. Bandet var tydelig inspirert av artister som Neil Young, Springsteen og gammel country musikk (Buck Owens, Merle Haggard).

    Bandet ga ut fire plater og turnerte med store band som R.E.M, Pearl Jam og The Smashing Pumkins. Grant Lee Buffalo var et kritikerrost band – men de oppnådde aldri de store komersielle høydene. Likevel ble vokaliste Phillips i 1994 kåret til årets mannlige vokalist av Rolling Stone Magazine.

    Grant Lee Buffalo følte at de fikk lite drahjelp fra plateselskapet sitt til å oppnå komersiell suksess – så i 1999, etter å ha gitt ut Jubilee, sa de takk for seg, og splittet bandet.

    Grant Lee Buffalo ga ut 4 album:
    Fuzzy (1993)
    Mighty Joe Moon (1994)
    Copperopolis (1996)
    Jubilee (1998)
    Storm Hymnal (Gems from the Vault of Grant Lee Buffalo) (2001)


    Hva gjør Grant Lee Buffalo nå?
    Paul Kimble er fortsatt musiker og produsent.
    Joy Peters er også musiker og er involvert i filmmusikk
    Grant-Lee Phillips holder fortsatt koken. I oktober 2009 ga han ut sin femte soloplate, “Little Moon”.

    Grant-Lee Phillips til Norge
    I april tar Phillips turen til Norge – så nå har du sjansen til å se og høre mannen bak låta “Fuzzy” live.
    22. april spiller Grant-Lee på Gamle Logen i Oslo
    23. april kan Bergen glede seg. Da holder han konsert på Kvarteret.
    24. april kan du oppleve Grant Lee Phillips live i Trondheim. Da spiller han på Dokkhuset.

    Mer polert og kommersielt
    Phillips lager nok mer komersiell musikk nå, enn hva han gjorde i Grant Lee Buffalo. Om det er bra? Tja – personlig så liker jeg nittitallets Phillips bedre enn det han presterer i dag som soloartist. Men likevel, det er verdt å få med seg en konsert med denne mannen – for han har en egen nerve i vokalen og det er behagelig å høre på!

    Du finner Grant Lee Buffalo/Grant Lee Phillips her:
    Grant Lee Buffalo myspace
    Grant Lee Buffalo Hjemmeside
    Grant Lee Phillips myspace
    Grant Lee Phillips Hjemmeside

    Full Story

  • 30 Seconds to Mars – kriger seg oppover!

    30 Seconds to Mars – kriger seg oppover!

    Rockebandet “30 Seconds to Mars”, med skuespilleren Jared Leto i front, slapp i desember 2009 ut sitt tredje album; ”This is War”. Nå har P3 tatt bandet inn i varmen og låta ”Kings And Queens” ligger som nykommer på spillelista (B) til radiokanalen.

    Jeg har hørt gjennom skiva noen ganger nå og  låta ”Kings And Queens” har fått flest minutter på iPod`n. Plata er bra, ingen tvil om det – men produksjoen er enda bedre. Kanskje nesten litt for perfekt, etter min smak, men det vil nok være mange som liker dette enorme lydbildet som pressenteres på “This is War”.

    Det er ingen tvil om at Jared Leto kan synge – kanskje noen til og med vil hevde at han kler plassen bak mikrofonen bedre enn foran kamera som skuespiller? Når jeg først nevner vokalen – så må jeg selvsagt si noe om det massive koret som er gjennomgående på skiva. Kanskje Leto er inspirert av “The Battle of the Choirs” eller Pink Floyd`s “Another Brick in The Wall? Uansett – koret, som i utgangspunktet består av 8×1000 fans fra hele verden er dubbet opp slik at det høres ut som det er 100 000 ungdommer med i koret.

    Folkens, er “30 Seconds to Mars” et band som fortjener oppmerksomhet og suksess? Hva mener du?

    [youtube 1Tokwe7bxTw 630 450]

    Fakta:
    Bandet ble dannet i 1998 – og det var Leto brødrene Jared og Shannon som sammen dannet grunnlaget til “30 Seconds to Mars”. I utganspunktet var dette et lite prosjekt som ble stort og seriøst da de fikk med seg bassisten Matt Wachter.
    En stund var Kevin Drake og Solon Bixler med på gitar, men disse ble erstattet med Tomo Milicevic.

    Bandet består nå av:
    Jared Leto (vokal, gitar)
    Shannon Leto (trommer)
    Tomo Milicevic (gitar)

    Sjanger:
    Alternativ rock – men de har et snev av de fleste sjangere innenfor rock (prog, metall, grunge, glam, plain)

    Album:
    I 2002 debuterte bandet med skiva ”30 Seconds to Mars” som fikk dårlige kritikker. Plata solge i overkant av 100 000 eksemplarer.
    I 2005 kom oppfølgeren, ”A Beautiful Lie”. Den fikk en annen mottagelse. Gode kritikker flere steder og skiva solgte hele 3,5 millioner.
    I 2009 ga de som tidligere nevnt, ut plata “This is War” – som har fått gode kritikker . Hvor mye den vil selge, er tidlig å si, men jeg tror den lett vil slå salgstallene til  “A Beautiful Lie”

    Turne´
    Bandet legger snart ut på en gigantisk verdensturné. Det er foreløpig ingen planer om Norge – men våre naboland (Sverige, Danmark og Finland) får gleden av å komme litt nærmere Mars denne våren.

    Mar. 09, 2010 – København
    KB Hallen

    Mar. 10, 2010 – Stockholm
    Fryshuset Arena

    Mar. 12, 2010 – Helsinki
    Old Ice Hall

    Her finner du ”30 Seconds to Mars”
    Hjemmeside
    Facebook
    Myspace

    Full Story