Jazzrock Archive

  • Synkoke – Et band som bør oppleves LIVE!

    Synkoke – Et band som bør oppleves LIVE!

    Onsdag, forrige uke, var jeg invitert på konsert i kjelleren på Revolver (Oslo). SynKoke het bandet som skulle spille, et noe ukjent band for meg. Årsaken til det er nok sjangeren denne musikken ligger inn under. Progjazz er ikke det jeg hører mest på, men som den musikkelskeren jeg er, så er jeg alltid åpen for nye impulser og tolkninger. Jeg hadde hørt litt på debutskiva (Hokjønn, 2009) til bandet i forkant, så jeg var litt forberedt på hva som ventet meg. Trodde jeg. SynKoke er et forrykende LIVE-band og jeg fikk et helt annet inntrykk av musikken LIVE kontra hjemme i stua på plate!

    Bandet har holdt på noen år og forteller at de henter inspirasjon fra sine andre band; Pony the Pirate, Amherst og The Opium Cartel. Hadde jeg gjort denne omtalen helt riktig, så burde jeg ha skrevet på nynorsk. Bandet har nemlig tolket Olav H. Hauge sine dikt og sier selv at det nynorske språket er utgangspunkt for energien og stemningen man finner på plata “Hokjønn”. Men, bokmål er mitt hovedmål, så det får være bra nok denne gang.

    Så hvem er SynKoke?

    På hjemmesiden deres står følgende beskrevet om bandet:
    «SynKoke spiller progjazzen Shostakovich drømte om å spille. Bandet fullfører det utopiske prosjektet til Miles Davis og Jimi Hendrix, men resultatet bærer preg av det norske som gav Motorpsycho sin identitet. SynKoke er potent, monumentalt, og ambisiøst.
    Musikerne bak SynKoke drar med seg elementer fra sine andre band; Pony the Pirate, Amherst, og The Opium Cartel.
    De har blitt samenlignet med såvell Shining som Motorpsyco, og det er nærliggende å trekke linjer til Jaga Jazzist og tidligere materiale som Chick Corea og King Crimson.»

    Med denne beskrivelsen, så legger de lista høy. Svært høyt. Jeg var derfor spent på denne kveldens konsert. Om det var bra? Ja, fy søren – det ble varmt i kjelleren på Revolver. Det var et forrykende engasjement på scenen. Jeg vil spesielt nevne Erik Nerheim på Sax og Ole Ådland på gitar. Nerheim og Ådland sto for noen herlige psykedeliske kombinasjoner som jeg aldri har hørt tidligere. Aggressivt, hardt, mykt, følsomt. Overraskende vendinger og interessante tolkninger. Min forutinntatte holdning om at dette bare skulle dreie seg om progjazz, stemte overhode ikke. Musikalsk sett var de innom flere sjangere. Bandet spilte flest låter fra “Hokjønn” men vi fikk også noen nye smakebiter. Mine personlige favoritter fra denne onsdagskvelden er låtene; Bomskot og Soleis fekk ej ljåen.

    Det var greit med folk i kjelleren denne kvelden. Ikke fult, ikke glissent. Fellesnevneren var et entusiastisk og fornøyd publikum.

    SynKoke skal nå i studio, spille inn nytt materiale. Andreplata forventes å komme i løpet av våren 2011. Jeg venter i spenning!

    Her finner du SynKoke:
    MySpace
    Facebook

    Twitter
    Urørt

    Full Story

  • Solide headlinere til Midsundfestivalen!

    Solide headlinere til Midsundfestivalen!

    De to store hovedattraksjonene til Midsundfestivalen er på plass! «Spirit of Pink Floyd show» er først ute på fredagskvelden. Ni britiske musikere fra hele Storbritannia inntar scenen og sørger for et uforglemmelig show med grom lyd og fantastiske lyseffekter. På lørdagskvelden er det klart for det Islandske bandet Mezzoforte, og dette er helt klart noe man ikke bør gå glipp av. Bandet som på 80-taller ble kjent for sine hits som «Garden Party» og «Observations», vet fortsatt hvordan de skal målbinde publikum. Et fantastisk liveband som det er verd å forsere både holmer og skjær for å se.

    Midsundfestivalen er ingen typisk musikk-/rockefestival, men en årlig festival med variert program for hele familien; fjellturer, fiskekonkurranse, triathlon, konserter og underholdning for barna. Kommunen har et aktivt musikkmiljø og har fostret flere dyktige artister som f.eks. Eldbjørg Raknes, Dina Misund, Unn Cathrin Bjørnerem, Steinar Raknes og Åse Karin Hjelen for å nevne noen. Midsund er en øykommune som ligger ut mot havgapet på Mørekysten rett utenfor Molde.

    Spirit of Pink Floyd Show
    Som sagt så består «Spirit of Pink Floyd show»  av ni britiske musikere fra hele Storbritania. Bandet har turnert sammen siden 2009, og har bred erfaring på tvers av musikalske sjangere Showet og musikerne som er godkjent av Pink Floyd, består av Chris Dawkins, Neil Fairclough, Andy Gibson, Stella Fairhead, Rick Benbow, Andy Treacey, Adele Harley, Ben Appleby, Carolyn Harley, Nick Radcliffe, Neil Innes, Caroline Boaden.
    Nå vil jo dette aldri bli som å se Pink Floyd live, men det er det jo ikke noe som er.

    [youtube SO5FU5dMckQ 630 450]

    Mezzoforte
    Dette er ett av mine favorittband, og jeg veldig begeistret over at festivalledelsen ikke plukker blant de bandene som vi kan se på flere andre festivaler i Norge, men velger å se litt tilbake i tid og plukker ut et band som dette. Mezzoforte er et band med over 30 års erfaring, og er så dyktige og samspilte at det er en fryd for øret. Sjangermessig ligger de innenfor jazzrock/pop, funk og fusion. Selv om bandet har holdt på siden 70-tallet, har de greid å fornye seg hele veien og plukket opp inntrykk fra flere ulike sjangere i denne perioden. Bandet består i dag av: Fridrik Karlsson på gitar, Eythor Gunnarsson på Keyboard, Johann Asmundsson på Bass, Gulli Briem på trommer, Oskar Gudjonsson  på saxofon, Bruno Mueller på gitar, Sebastian Studnitsky på trompet, Thomas Dyani på perkusjon, Thorbjorn Sunde på trombone og Jens Petter Antonsen på trompet.

    Mezzoforte har startet innspillingen av ein ny CD som skal være klar til høsten, og på den vil også de fire grunnleggerene Asmundsson, Briem, Gunnarsson og Karlsson være med.

    [youtube Uc4oPqmCbFA 630 450]

    Aktuelle linker:
    www.floydspirit.com
    www.mezzoforte.com

    Full Story

  • Jazza Tubarock fra Trondheim

    Jazza Tubarock fra Trondheim

    Tuba. Trommer. Vokal. Dette er alt som skal til for å skape et gjennomført, stemningsfylt og ikke minst råtøft, album.

    PELbO er tuba med fuzzpedal og eksploderende trommer fremført av gutter som ser ut som de spiller hardcore, og ei karismatisk jazzsangerinne med loopbrett. Bandet har etablert seg som Trondheims mest unike band og var fjorårets store snakkis. Første mars slipper powertrioen PELbO sitt debutalbum med samme navn. For noen dager siden dumpet det ned i postkassa til undertegnede og da mørket senket seg over hovedstaden og roen endelig kom meg i møte, var jeg klar for mitt første møte med PELbO.

    Åpningslåta, Come See My Show – gir oss en liten smakebit på hva vi kan forvente oss. Et stemningsfylt preludium som glir rett inn i andresporet Hey People.

    Hey People er kanskje den låta på skiva som kommersielt kler radio best. Fengende og rytmisk lurer den seg inn under huden og skaper en gryende lyst til å bevege seg.

    Vokalist Ine Hoem har en klokkeren, jazza stemme som tar oss med på et uforutsigbart eventyr gjennom hele plata. Lekende, glad, alvorlig og ikke så rent lite sjarmerende synger hun kalde vinterhjerter varme.

    Tredjelåta, Is This Your Life, åpner med heftige trommerytmer og man får assosiasjoner til både samiske folketoner og afrikanske rytmer. Det er kraftfylt og stemmen til Ine bærer denne låten hele veien gjennom. Jeg ønsker spesielt å trekke frem slutten. Både koring og en finito med trøkk. Det er slikt som smelter et rock`n`roll hjerte!

    Vi kommer raskt ned på jorda igjen med et nydelig klokkespill som åpner låt nummer fire. Go To The End – og den gir litt den følelsen også, at vi er på vei mot slutten når klokkespillet erstattes med noe som kan minne om ”Dødstrommer”

    Noise er rytmisk og lekende og med litt fantasi, så befinner man seg raskt på en afrikansk slette, dansende etter heftige trommerytmer. Noise er undertegnedes favoritt på plata. Her kombinerer PELbO jazz og rock på en herlig måte.

    Spor 6, Secrets, skivas lengste – kommer tubasounden til sitt virkelige rette. Jeg sjarmeres, virkelig, av dette store blåseinstrumentet som basser seg gjennom blodet. Låten avsluttes med et nydelig klokkespill. Herlig!

    The Star er kanskje låta som har mest jazz i seg og  det er kanskje derfor den ikke appellerer helt til undertegnede. Etter min smak blir dette en tanke kjedelig – helt til det gjenstår et par minutter. Da tar låta seg betraktelig opp, men avlutningen blir igjen en tanke platt og uinspirerende.

    Spor åtte, Space Monkey, er nok en sterk låt, og jeg glemmer raskt skuffelsen nevnt over. Denne låta har driv og har i tillegg en tekstmessig dybde.

    Spor ni, Zoom In er i likhet med Noise og  Hey People, veldig publikumsvennlig. Dette er ei låt som raskt fester seg. Refrenget er fengende og en låt man kan nynne på etter å ha hørt skiva noen ganger.

    Spor 10, H5, blir litt for kunstnerisk drøy etter min smak. Jeg falt ut etter første minutt og jeg klarer ikke å la meg fengsle av dette til tross for at teksten er et dikt av den kjente amerikanske dikteren Robert Creeley.

    Sistesporet, Master Narcissist, når heller ikke opp til de beste låtene. Litt skuffende avslutning, om man forventer seg en grand finale, men likevel, en tekstmessig vakker slutt.

    Det er et par svake spor på skiva. Likevel, debutskiva til PELbO er godt sammensatt, velprodusert og spennende. Hvem hadde trodd at tuba kunne være så sexy? Det er umulig å ikke bli sjarmert av PELbO. Unikt, nyskapende – ja, rett og slett herlig annerledes. Jeg er klar til å bli PELbOisert. Er du?

    Rating 5


    Medlemmer PELbO:
    Ine Kristine Hoem: vokal, elektronikk
    Kristoffer Lo: tuba, elektronikk, vokal
    Trond Bersu: trommer

    Utgivelser:
    Debutplata, PELbO slippes 1. mars 2010

    Du finner PELbO her:
    Myspace
    Facebook

    Full Story