Jazzrock Archive

Tuba. Trommer. Vokal. Dette er alt som skal til for å skape et gjennomført, stemningsfylt og ikke minst råtøft, album.

PELbO er tuba med fuzzpedal og eksploderende trommer fremført av gutter som ser ut som de spiller hardcore, og ei karismatisk jazzsangerinne med loopbrett. Bandet har etablert seg som Trondheims mest unike band og var fjorårets store snakkis. Første mars slipper powertrioen PELbO sitt debutalbum med samme navn. For noen dager siden dumpet det ned i postkassa til undertegnede og da mørket senket seg over hovedstaden og roen endelig kom meg i møte, var jeg klar for mitt første møte med PELbO.

Åpningslåta, Come See My Show – gir oss en liten smakebit på hva vi kan forvente oss. Et stemningsfylt preludium som glir rett inn i andresporet Hey People.

Hey People er kanskje den låta på skiva som kommersielt kler radio best. Fengende og rytmisk lurer den seg inn under huden og skaper en gryende lyst til å bevege seg.

Vokalist Ine Hoem har en klokkeren, jazza stemme som tar oss med på et uforutsigbart eventyr gjennom hele plata. Lekende, glad, alvorlig og ikke så rent lite sjarmerende synger hun kalde vinterhjerter varme.

Tredjelåta, Is This Your Life, åpner med heftige trommerytmer og man får assosiasjoner til både samiske folketoner og afrikanske rytmer. Det er kraftfylt og stemmen til Ine bærer denne låten hele veien gjennom. Jeg ønsker spesielt å trekke frem slutten. Både koring og en finito med trøkk. Det er slikt som smelter et rock`n`roll hjerte!

Vi kommer raskt ned på jorda igjen med et nydelig klokkespill som åpner låt nummer fire. Go To The End – og den gir litt den følelsen også, at vi er på vei mot slutten når klokkespillet erstattes med noe som kan minne om ”Dødstrommer”

Noise er rytmisk og lekende og med litt fantasi, så befinner man seg raskt på en afrikansk slette, dansende etter heftige trommerytmer. Noise er undertegnedes favoritt på plata. Her kombinerer PELbO jazz og rock på en herlig måte.

Spor 6, Secrets, skivas lengste – kommer tubasounden til sitt virkelige rette. Jeg sjarmeres, virkelig, av dette store blåseinstrumentet som basser seg gjennom blodet. Låten avsluttes med et nydelig klokkespill. Herlig!

The Star er kanskje låta som har mest jazz i seg og  det er kanskje derfor den ikke appellerer helt til undertegnede. Etter min smak blir dette en tanke kjedelig – helt til det gjenstår et par minutter. Da tar låta seg betraktelig opp, men avlutningen blir igjen en tanke platt og uinspirerende.

Spor åtte, Space Monkey, er nok en sterk låt, og jeg glemmer raskt skuffelsen nevnt over. Denne låta har driv og har i tillegg en tekstmessig dybde.

Spor ni, Zoom In er i likhet med Noise og  Hey People, veldig publikumsvennlig. Dette er ei låt som raskt fester seg. Refrenget er fengende og en låt man kan nynne på etter å ha hørt skiva noen ganger.

Spor 10, H5, blir litt for kunstnerisk drøy etter min smak. Jeg falt ut etter første minutt og jeg klarer ikke å la meg fengsle av dette til tross for at teksten er et dikt av den kjente amerikanske dikteren Robert Creeley.

Sistesporet, Master Narcissist, når heller ikke opp til de beste låtene. Litt skuffende avslutning, om man forventer seg en grand finale, men likevel, en tekstmessig vakker slutt.

Det er et par svake spor på skiva. Likevel, debutskiva til PELbO er godt sammensatt, velprodusert og spennende. Hvem hadde trodd at tuba kunne være så sexy? Det er umulig å ikke bli sjarmert av PELbO. Unikt, nyskapende – ja, rett og slett herlig annerledes. Jeg er klar til å bli PELbOisert. Er du?

Medlemmer PELbO:
Ine Kristine Hoem: vokal, elektronikk
Kristoffer Lo: tuba, elektronikk, vokal
Trond Bersu: trommer

Utgivelser:
Debutplata, PELbO slippes 1. mars 2010

Du finner PELbO her:
Myspace
Facebook

Full Story