Latest Headlines
  • Karmøygeddon Metal Festival

    Karmøygeddon Metal Festival

    Karmøygeddon ble ble først holdt i 2004 i Kopervik på Karmøy. Festivalen begynnte å vokse, så i 2006 ble den flyttet til Haugesund.

    I år blir Karmøygeddon Metal Festival holdt 19.-21.april 2012 på Byscenen og Flytten i Haugesund.

    Med band som Doro, Hypocrisy, Audrey Horne og Purified In Blood. Er det dømt til å vellykkes!

    Billettsalget startet i dag, og du får kjøpt billetter på scanticket.no samt lokale Shell Select stajoner på Haugalandet.

    Karmøygeddon.no

    Full Story

  • EMMERHOFF & THE MELANCHOLY BABIES

    EMMERHOFF & THE MELANCHOLY BABIES

    Høsten er tiden for plateslipp av den litt mørkere sorten. Musikk som passer godt til regnfylte høstkvelder, mørketid og rødt i glasset – for de av oss som liker det.  16. september slipper Bergensbandet Emmerhoff & The Melancholy Babies skiva «Where The Pale Light Creeps» – en tittel som også indikrerer at sommeren definitivt er forbi.

    Siste studioplate til Emmerhoff & The Melancholy Babies var “Electric Reverie” I 2005. Men bandet har langt ifra forduftet. Siden sist har Emmerhoffen og hans melankolske gutter turnert i Tyskland, gitt ut en liveplate, feiret sitt 10-års jubileum over 3 dager på Garage i Bergen og laget bestillingsverk basert på verkene til den østerrikske dikteren Rainer Maria Rilke. Gutta har holdt på siden 1996 og har imponert både kritikere og publikum med sine mørke toner, desperate energiutblåsninger og et variert lydbilde som strekker seg fra blues⁄country til progrock og metal. Varmt møter kaldt – lys møter mørket.

    Etter å ha hørt låta «Zephyr», så er jeg virkelig spent på å høre de resterende 9 låtene på «Where The Pale Light Creeps». Zephyr er en vakker rockelåt med tydelige country-preferanser. Vokalist Gunnar Emmerhoff minner meg veldig om Neil Young i denne låta. Hvorfor? Hør låta selv. Den ligger ute på myspace-siden til Emmerhoffene.

    Lørdag 8. Oktober spiller Emmerhoff & The Melancholy Babies konsert på The Crossroads Club I Oslo.

     
    [youtube F9Qq91qE94E 630 450]

    Diskografi:
    Album:
    •    The Joy of Mourning (1996)
    •    Viva Revenge (1999)
    •    Vengeance EP (2001)
    •    Loosebox (2002)
    •    If This Darkness Lingers (2003)
    •    Electric Reverie (2005)
    •    Spin Out Live (2006)
    •    Where The Pale Light Creeps (2011)

    Du finner Emmerhoff & The Melancholy Babies her:
    Facebook
    MySpace

     

    Full Story

  • Two days of metal: Copenhell

    Two days of metal: Copenhell

    For andre året på rad ble byfestivalen Copenhell arrangert på Refshaleøen, et lite stenkast utenfor København. I forhold til fjoråret da festivalen var helt ny, var det tydelig at festivalen hadde vokst. Området hadde blitt utvidet, en talentscene var plassert midt i mellom Hades og Helvíti scenene, og antallet besøkende var så og si dobblet.

    © Else Solheim

    – Lineup –
    Copenhell er i mine øyne kjent som den nye festivalen som klarer å booke fantastiske band, uten å stige prisen på festivalbilletten. Som i år kostet under 600kr for begge dagene. Det er like mye som prisen på Judas Priest sin konsert i Bergen. Judas Priest spilte på Copenhell. De var så klart ikke de eneste. La meg begynne med første dag, som var fredag 17.juni.

    Denne karen laget av tre, var også ny på årets festival.

    Rolo Tomassi var de heldige som fikk åpne Hades-scenen. Det som møtte øynene da de tråkket opp på scenen var en liten gjeng som så ut som tenåringer med en søt liten kvinnelig vokalist. – Kan denne jenta synge metal? var nok det som surret i hodene til danskene som hadde møtt opp for å se de. Men med en gang hun åpnet den lille munnen sin, så kunne man tro det var Angela Gossow som sang. Den lille jenta Eve Spence fra Rolo Tomassi kan søren meg growle. De fleste i publikum stod der og måpte ved starten av konserten. Dessværre så ble konserten stoppet av strømbrudd. En god festival skal starte røft.
    Jeg listet meg bort til hovedscenen Helvíti hvor Kyuss Lives! egentlig skulle spille. Men på grunn av streik på flyplassen i Canada kom de ikke frem til festivalen. De ble erstattet av danske thrash-bandet Artillery.
    På samme scene kom svenskene Opeth, som snakket engelsk og hadde tørre vitser. Heldigvis kom Korn, og fikk stemningen opp. Til og med personer som ikke liker Korn elsket konserten.Judas Priest kom på scenen halvannen time etter. En flott avslutning på første dag på Copenhell.
    Lørdagen var det tid for norsk metal. Danskene hadde klart å booke både Kvelertak og Mayhem til årets festival. Men på grunn av en skrivefeil i det programmet som ble printet, og det programmet som stod på hjemmesiden fikk jeg dessverre ikke med meg Kvelertak. All That Remains dukket opp 20.30, men i programmet jeg hadde i hånden stod det noe annet. Bullet For My Valentine skapte stemning til de yngste. Mens Gwar avsluttet hele festivalen med blod.

    © Else Solheim

    – Eget øl –
    Det er ikke mange festivaler som har sitt eget øl. I fjor ble det servert Copenhell Brew, noe jeg hadde gledet meg til å drikke igjen. I fjor ble den omtalt som Fandens øl og Verdens ondeste øl av danske aviser. Dessverre hadde festivalen byttet den ut med Ceres Royal øl denne gangen. Ølen var god den, man føltes seg ikke så ond når man drakk den bare.

    – Vellykket –
    Til tross for litt regnvær, Kyuss sin avlysning, feil i programmet og at man ikke kunne betale med bank/kredittkort så var det en deilig festival. På festivalen kino, Dox:Hell, kunne man bli skremt av klassiske filmer. I Biergarten kunne man drikke øl, irish coffee og høre på deilig metal. Flott lineup, billig øl og man var omringet av mennesker som elsket metal.

    På slutten av festivalen brente de karen laget av tre. © twitter.com/copenhell

    Full Story

  • Musikkfest i Oslo 2011 – oppsumering!

    Musikkfest i Oslo 2011 – oppsumering!


    I går var det musikkfest i Oslo by. I strålende solskinn koste folk seg med kald leskedrikke og mye god musikk. 33 scener var plassert rundt om i Oslo og interessen for musikkfest er enorm. Titusenvis av sommerkledde og glade mennesker spradet rundt i Oslos gater for å få med seg nye musikkopplevelser. Noen gikk fra scene til scene mens andre ble sittende i flere timer på samme sted. Personlig, så skulle jeg gjerne ha fått med meg flere konserter enn det jeg klarte, men til tross for det, er jeg veldig fornøyd med flere av opplevelsene jeg hadde.

    Jeg startet dagen på Rootsscenen ved Christiania Torg. Kristoffer Asknes åpnet showet med sin “Roots-Americana” inspirerte musikk. Selvsikker og scenevant leverte Asknes en flott konsert. Han vekket absolutt nyskjerrigheten min og er en artist jeg kommer til å følge videre.

    Sol og god stemning på Rootsscenen gjorde at jeg ble sittende. Jeg hadde på forhånd blitt tipset om å få med meg Firebyrds. I presseskrivet står det ikke mer enn; “Blues og Garage-Rock duo med møkk under negla. Like it, love it, make babies to it.”
    Firebyrds er en duo bestående av Terje på gitar/vokal og Helle på trommer. Det krever ganske mye av en duo om den skal klare å fylle en scene. To intrumenter pluss vokal. Noen klarer det. Andre ikke. Gode eksempel på artister som greier det er Maarud-brødrene og svenskene i Johnossi. Jeg setter nå Firebyrds på lista over duoer som klarer det! Firebyrds fylte absolutt scena og mer til. 20-30 fans stømmet til scenekanten da bandet dro i gang den første låta. Heftige bluesvibber pakket inn i herlig garasjerockgroove. Det var rett og slett umulig å sitte stille til bandets fengende låter! Plate? Ja, takk. Den kjøper jeg garantert!

    Mono-Pløensgate
    Etter en rask spasertur fra Christiania Torg til Mono i Pløensgate fikk jeg med meg de siste låtene til jentebandet Norma Sass. Bandet har jeg hørt flere ganger tidligere og liker låtene svært godt. Bandet har absolutt noe å gjøre på en scene. De leverer gang på gang! Det er ikke lenge siden de slapp debutalbumet “Hunting for Treasures” som fortjent har fått flotte anmeldelser.

    Birkelunden
    Dunderhonning hadde jeg sett frem til å høre live etter at jeg ga de en femmer for debutalbumet “Sakte ut av Fokus” som kom i fjor høst. Harstadbandet spiller fengende, melodiøs og energisk indierock. Birkelundparken var stappfull av folk som koste seg med grilling, kald drikke og god musikk. Det var rett og slett umulig å ikke kose seg som publikum. Dette smittet garantert over til de som sto på scena. Dunderhonning leverte en bra konsert og det var veldig tydelig at de trivdes i sola! Det er nok ikke hverdagskost for troms-bandet!

    Sound of Mu
    Etter my sol og tråkking, var det godt å trekke inn i skyggen. Bakgården på Sound of Mu er liten og trivelig. Sitteplass fant jeg også. Det var fantastisk å strekke ut beina, samt slukke tørsten med ei kald pils. Jeg er personlig stor fan av mollstemt melankolsk rock og gledet meg veldig til å høre Mark Steiner & His Problems. Steiner er en artist jeg har hørt mye på de siste årene. Jeg “oppdaget” Mark Steiner i 2007 etter en konsert han hadde på Café Mono. Jeg var mektig imponert over både stemme og låter. I går leverte Steiner & co en flott konset i bakgården på Sound of Mu. Bandet (His Problems) var hentet over fra Danmark for anledningen. Mark fikk også hjelp fra vakre Celile Güzelce på vokal/kor samt Sam Wareing og Mathew Barker fra Australia.

    Det kunne se ut som om gjengen på scena var en smule bakpå, men hey, det er en del av rock`n roll, er det ikke? 🙂
    Båkpå eller ei, det hadde uansett ingen (synlig) innvirkning på leveransen. Den lille bakgården var stappfull av mennesker som ville høre den dype og mørke stemmen til Steiner. Det er ingen tvil om at han synger knallbra og lager mektige gode låter. Høydepunkter var “Broken Man” og den vakre låta “Nisj” som han gjorde sammen med Celile. Ikke fritt for at jeg fikk gåsehud til tross for det varme været. Skulle gjerne ha hørt flere låter av Steiner. Når man først kommer over slike perler, er 30-40 minutter så alt for lite! Har du ikke sjekket ut denne karen før, er det virkelig på tide!

    Rootsscena, Birkelunden

    Jeg endte Musikkfest på samme sted jeg startet. Jeg måtte nesten ha med meg Oslobandet Ila Auto som dessuten er en gjennganger på Musikkfest. Bandet ER virkelig kongene av Norsk Bluegrass. Banjo og vaskebrett i herlig kombinasjon. Ila Auto kan stemning. Ila Auto ER stemning! Dette var en absolutt herlig avslutning på en fantastisk dag.

    Det er nok mange, inkludert meg, som våknet “dagen derpå”, solbrent og med tømmermenn på besøk. Men det er akkurat slik det skal være søndagen etter Musikkfest! Jeg gleder meg allerede til neste år!


    (Fra bakgården til Sound of Mu)

    (Venner som koser seg på Musikkfest; Ingrid og Hilde)


    (Gatemusikanter – vakker sigøynermusikk)


    (Dunderhonning)

     

     

     

     

    Full Story

  • ”Han høye med den blå polposen” – André Holstad

    ”Han høye med den blå polposen” – André Holstad

    Det er fredagskveld og de fleste barer på Grünerløkka begynner å fylles med øltørste og helgeklare mennesker. Jeg skal møte André Holstad, et noe ukjent navn for mange, spesielt utenfor Oslo. Likevel har han nådd langt siden han lastet opp sine første demolåter på NRK P3s Urørt i 2007. André Holstad har spilt for 8000 mennesker på Norwegian Wood. Han har fått platekontrakt med Universal og han slapp sin første singel; «Corporation» i mars 2011.

    Jeg hadde avtalt å møte denne unge, flotte og talentfulle mannen på et av Løkkas mange ”vannhull”. Det var kanskje litt i overkant optimistisk å tro at man kunne finne et egnet sted til intervju etter klokken ti en fredagskveld. Café 33 ble redningen!

    Foran oss på bordet ligger en blå polpose. Jeg spør André hva som er greia med posen? Andre smiler og sier at det hele er en smule komisk. Jeg hater å ha ting i lommene og jeg har ikke lyst til å gå rundt med veske. Posen har jeg brukt siden jeg var 17-18 år. Jeg jobbet på Arkaden og pleide å kjøpe vin av en gammel dame på vinmonopolet ved Oslo S. En gang jeg var innom for å handle sa hun plutselig; Jeg har lagt merke til at du alltid går rundt med den blå posen vår. Den skal dessverre ut av produksjon. Jeg har derfor spart disse til deg! Hun ga meg to pappesker med blå polposer! Jeg har 600-700 igjen. Posene har utrolig bra kvalitet og er faktisk den ultimale mannevesken, ler Holstad.

    Den blå polposen har blitt trendmerket mitt og jeg har ofte hørt folk forklare meg som ”han høye med den blå polposen!”

    André Holstad er så mye mer enn ”han høye med den blå polposen”. André lager melodiøs, mollstemt rock som mer enn gjerne får spilletid på iPod`en min. Fra å ha vært en singer/somgwriterartist har Holstad fått seg band og uttrykket i musikken har blitt mer rocka og skittent, noe som kler vokalen hans utrolig godt.

    Radiofavoritt og spillejobb på ”Wood”
    I 2007 lastet Holstad opp noen demolåter på NRK P3s Urørt og det tok ikke lang tid før Urørtredaksjonen kåret låta «Darling» til ukas Urørt.

    Hva tenkte du da? Jeg ble veldig overrakset. Jeg hadde slettes ikke sett for meg noe slikt. Samtidig var det selvsagt fryktelig gøy, smiler Holstad.
    På denne tiden var musikken bare en hobby. Jeg satte hjemme i leiligheten min og laget låter for moro skyld. Da jeg vant konkurransen om å få spille på Norwegian Wood, ble alt plutselig litt mer alvorlig. Jeg måtte på kort tid skaffe meg et band, ler André. Det gikk heldigvis akkurat.

    Band og verdens beste gitarist
    Siden Norwegian Wood har André Holstad blant annet spilt på Hovefestivalen, John Dee, Blå, Garage og Parkteateret. Tirsdag, 7. juni, spiller han på Café Mono i Oslo.

    Er du en dreven liveartist? Jeg er dritnervøs før jeg går på scena og jeg mangler alltid en gitarist før hver konsert vi skal spille.
    Er det vanskelig å finne gode musikere til et band? Det er mange gode musikere i Norge. Det kommer heller an på hva man ønsker seg. Det finnes utallige ”gitarrunkere” som teknisk sett er fantastiske. Men så er det litt slik; har man lyst på han som spiller alt klinisk rent eller han som er litt dårligere, men alt han spiller er kult? Det har vært en lang prosess å samle et band.
    Men du er fornøyd med bandet du har nå? Ja, jeg er fornøyd! André trekker spesielt frem gitaristen Trond Mjøen. Han er verdens beste gitarist, skryter Holstad. Han er rett og slett et unikum. Han spiller med sjel og er teknisk kjempedyktig. På musikkens dag i Oslo i fjor sommer manglet jeg en ekstra gitarist. Det resulterte i at Mjøen måtte spille for to. Jeg ble helt satt ut av det han presterte under den konserten at jeg til og med glemte refrenget på en låt! Jeg husker jeg tenkte; å fy faen!

    Paperboy, studio og Anders Møller
    Du har et tett samarbeid med Anders Møller, som er et kjent fra blant annet Euroboys, Kåre & the Cavemen, My Midnight Creeps og plateaktuelle Kitchie Kitche Ki Me O
    Hvordan startet dette samarbeidet? Andre Holstad ler litt. Det er faktisk en noe morsom historie!
    Jeg var 16 år og hadde fått min første jobb i en helgeavis som het Banketten. Den var drevet av ”Vinni” (Paperboys), Jarle (ex Paperboys), Peter Peters, søsteren til Vinni og kjæresten til Peter. Jeg var ”paperboy”, bestselgeren i avisa. Vi leide hele lokalet hvor Revolver (Oslo) er i dag. Vi kalte stedet for «Luftslottet». Jeg sluttet på skolen og noen år senere begynte jeg å lage låter. Jeg viste låtene mine til Vinni, som viste de videre til Anders Møller. Anders syntes låtene var bra og var hypp på å jobbe videre med meg. Jeg ble dritflau, og visste ikke hva jeg skulle si. Jeg hadde ingen anelse om hvem denne Anders Møller var. Jeg fortalte Møller at jeg egentlig ikke var helt fornøyd med låtene. Møller svarte tilbake; Er du ikke fornøyd med låtene dine, så får du jobbe mer og komme tilbake når du er fornøyd! Det gikk et par år til – jeg vant urørt og Vinni maste på meg at jeg måtte komme meg i studio. Han dro meg opp til Anders Møller, og denne gangen sa jeg ja til et samarbeid.

    Fra Gospel – HipHop til Counting Crows
    Hvilke musikalske forbilder har du og hvordan oppsto interessen? Jeg hører på veldig mye forskjellig. Gode eksempler er Elliot Smith, Jeff Buckley, Ryan Adams og Rocky Ericssen. Jeg kommer ikke fra noe typisk musikalsk hjem. Pappa var narkoman før jeg ble født. Da han kuttet ut dopet, kuttet han også ut det gamle livet hvor musikk var en stor ingrediens. Pappa ble pastor og predikant. Musikken jeg primært husker fra barndommen er derfor gospelmusikk. Jeg vokste videre opp på Holmlia hvor HipHop, skating og tagging var ting som preget miljøet. Seriøst musikkinteressert, ble jeg ikke før jeg var rundt 18 år.

    Jeg husker enda den gangen jeg fikk gåsehud av en låt. Jeg tenkte: ”Fy faen. Dersom jeg klarer å lage én låt som kan gi noen den samme følelsen som jeg har nå!” Det ble den ultimale drømmen. Jeg dro hjem til pappa. Fant gitaren jeg fikk i konfirmasjonsgave og begynte å lage musikk.
    Husker du hvilken låt det var som ga deg gåsehud? Ja! Det er kanskje litt flaut å si det, men det var en låt fra filmen «Cruel Intentions». Låta het «Colour Blind» og bandet het Counting Crows. Jeg kjøpte albumet og følte meg snytt. Jeg syntes resten av plata inneholdt Country-drit. Det var liksom ikke musikken en ”tagger” skulle høre på. Men så lot jeg plata stå på og plutselig begynte jeg å like resten også, forteller Holstad.

    Ydmyk og med begge bena godt plassert på bakken
    Hva syns du om alt som har hendt det siste året? Det er i grunn litt uvirkelig alt som har hendt og jeg klarer ikke helt å ta det innover meg. Antagelig burde jeg hoppe, sprette og være gira. Jeg har sluppet singel og fått platekontrakt. Jeg tror nesten at folk rundt meg er mer gira enn det jeg er, forklarer Holstad. Er det slik du er som person? Ja, jeg tror det. Ting jeg har opplevd i livet og jobben min har nok vært med på å forme meg slik, forteller han videre. Andre Holstad jobber på Gaustad, et sykehus som behandler mennesker med alvorlige psykiske lidelser. I jobben min så opplever jeg veldig mye rart som vanlige mennesker ikke opplever. Det er derfor nødvendig å ha en viss distanse til ting
    Man kan ikke lene seg tilbake og forvente at alt skal gå av seg selv. Det krever hardt arbeid selv om man har fått platekontrakt. Jeg har sett alt for mange som har blitt alt for høye på seg selv. Jeg har hengt med musikere lenge før jeg begynte med musikk selv. Jeg har stått og sett på hvordan andre artister mister seg selv og alt rundt. Det er ikke meg. Man kommer aldri til å høre meg si; Vet du ikke hvem jeg er!

    Ambisjoner og veien videre
    Hvilke ambisjoner har du?
    Jeg vil egentlig bare lage god musikk. I tillegg har det blitt veldig selvterapeutisk å lage musikk. Det er nok én av grunnene til at jeg lager depressiv og mollstemt musikk. Det er viktig å få tømt seg. De fleste av de som legges inn på Gaustad har ikke fått gjort nettopp dette og da blir man kanskje litt gal? Musikken er en fantastisk måte å få ut dritten på, forteller Holstad. Skriver du best når du selv er nedstemt? Ja, kommer det spontant fra André. Når jeg er i godt humør, gjør jeg andre gøyale ting. De gode låtene kommer når jeg sitter alene i mørket om natta. Jeg elsker natten. Det er som å kaste opp. Du føler deg ikke noe bra, så kommer det ei låt ut av det, og så føler man seg mye bedre etterpå. Jeg er en av få i vennekretsen min som kan bli skikkelig gira av å høre trist musikk.

    Kan du fortelle litt om låta «Coporation»? Den handler om at man er lei en person man har tilbrakt veldig mye tid sammen med og er hypp på å komme seg vekk! Vi har nettopp laget en musikkvideo til låten. Den er veldig mørk og dyster! Sjekk selv:

    Når kommer plata? Det er jo ei litt mørk skive og da passer det egentlig bedre å slippe den til høsten. Det er mulig det kommer et par singler til før den tid. Hvorfor skal vi kjøpe musikken din? Det må jo være fordi dere liker den. Drømmen min er jo selvsagt å kunne tjene nok på musikken slik at jeg kan ta meg fri én uke i måneden for å lage enda mer bra musikk.

    Noen spår at du er norsk rocks fremtid. Er du det? Dere får vente og se, smiler André Holstad.

    Er du i Oslo, tirsdag 7. juni? Ta turen til Café Mono og sjekk ut “han høye med den blå polposen” 🙂

    Her finner du André Holstad:
    Facebook
    Twitter

    Full Story

  • Foo Fighters er endelig tilbake!

    Foo Fighters er endelig tilbake!

    Denne uken var det release på Foo Fighters syvende studioalbum.

    I god tid før albumslipp har Foo-fansen fått sine smakbiter om hva de kan forvente seg. I januar fikk de høre litt av låten «Bridge Burning». I februar kom første musikkvideo ut, «White Limo», hvor de hadde med seg legendariske Lemmy fra Motörhead. Etter et par andre smakebiter fra bandet, var det tydelig at Foo Fighters hadde tatt et steg tilbake fra katastrofelåten «Wheels», som var med i Greatest Hits albumet.

    «Wasting Light»
    År: 2011
    Band: Foo Fighters
    Plateselskap: RCA Records (Sony Music)
    Sjanger: Post-grunge/ Alternativ Rock

    Man setter platen inn i spilleren, trykker på første spor, og endelig får man høre mer enn 30 sekunder av «Bridge Burning». ‘These are my famous last words’, er Dave Grohls’ skrikende start på «Wasting Light». Jeg kjenner det igjen, følelsen er god, er Foo Fighters virkelig tilbake? Forventnigene bygger seg mer og mer opp.

    Jeg lander på tredje spor, «Dear Rosemary», den fanget meg med den deilige introen. Den kommer til å bli en publikumsfavoritt, for jeg vil synge med. ‘Truth aint gonna change the way you lie’, det er så godt skrevet!
    «Arlandria» er låten som har blitt mest spilt. Den viser at Foo Fighters gjør store konserter. Det er akkurat det denne låten er laget for. Mennesker som kommer til å synge i kor ‘You are not me, Arlandria, Arlandria!’. Det blir en glede å synge med, på den kommende Europaturnèen denne sommeren.
    Albumet blir avsluttet med «Walk». Det varmer hjertet å høre Grohl synge ‘I never wanna die, never wanna leave, never say goodbye‘, det er akkurat det man har lyst å høre på slutten av et flott album.

    «Wasting Light» er en god comebackalbum. Den er variert. Den er lett å høre, som gjør den lett å like. Den hardeste låten, «White Limo» redder albumet. Det er den eneste låten som har røff i seg, som har det gamle Foo Fighers. Mens «These Days» er den låten som er mest irriterende. Uansett hvor mange ganger jeg hører på den, så kan jeg ikke få meg til å like den. Den burde ha blitt utelukka fra albumet.
    Med en hard låt og en meget irriterende låt, vil jeg si at Foo Fighters har laget et godt album. Det er tydelig at de fleste av låtene er laget for å bli spilt live. Og Foo Fighters viser sin beste side av seg selv på en scene.

    Full Story

  • Oslo-bandet Wild Water, nå på norsk!

    Oslo-bandet Wild Water, nå på norsk!

    For snart et år siden gjorde jeg et intervju med Oslo-bandet Wild Water i forbindelse med lanseringen av EPen “No Legacy”. Om EPen skrev jeg blant annet: “De har laget en vakker, fengende og velprodusert EP. En håndfull låter fylt med sterk hverdagspoesi og melodiøse kvaliteter!”

    Frem til nå har jeg kun hørt vokalist Olav Verpe synge på engelsk. Jeg ble derfor overrasket da jeg fikk tilsendt låta “Trist” på epost. Jeg må presisere at jeg ble positivt overrasket! Bandet kler faktisk å synge på norsk. “Trist” er en fengende gladlåt, selv om tittelen skulle tilsi noe annet. Den fester seg med det samme og hadde garantert blitt en radiohit dersom den hadde fått innpass på eteren!

    Jeg følger spent med på fortsettelsen. Det er nesten så jeg håper det kommer ei hel plate med norske tekster!

    Hva synes dere om låta “Trist”?
    “Trist” har digital slippdato 7. februar! Da vil den være tilgjengelig hos blant annet iTunes, Platekompaniet og Spotify!

    Full Story

  • Violeta Violeta Vol. I – Låt for låt

    Mandag 31 januar slippes Kaizers Orchestras album nummer fem. Jeg har tatt en tur innom musikkstreamingtjenesten WiMP, som la ut hele albumet for sine brukere fredag 28.01, for å lytte gjennom Violeta Violeta Volum 1:

    Philemon Arthur & the Dung var førstesingelen fra Violeta Violeta Vol. I, og gav en fin forsmak på hva vi kunne vente oss. Denne låten viser oss gode, og 10 år gamle, Kaizers med større bassforsterker.

    Diamant til kull byr på et annerledes Kaizers med noe som begynner som en kul og streit rockelåt, og går over i et strykeorkester. Låten avsluttes med en creepy melodi som høres ut som en blanding av dukketeater og Phantom of the Opera.

    Femtakt filosofi forteller historien om moren til Violeta, Beatrice, og hovrdan hun kjemper mot egne demoner etter at Kenneth stakk av med Violeta. Dette er omparock på sitt beste.

    Din kjole lukter bensin, mor: Bohemian Rhapsody À la Kaizers Orchestra.

    En for orgelet, en for meg er en herlig blanding av nytt og gammelt.  Jeg liker “Kontroll på kontinentet” rappingen til Mr. Ottesen, og Kaizers viser at de ikke har glemt gamle kunster. Samtidig har de klart å tilføye elementer som plystreriff, ølfløyte og Lykke Sofie Myrås som spiller rollen som Violeta. Denne sangen kommer også ut i forskjellige versjoner hvor rappere fra andre land er med, for eksempel i den svenske versjonen hvor Timbuktu er med.

    Tumor i ditt hjerte har kanskje den kuleste teksten, og tittelen, på hele albumet (“som ringane i vatnet blir du større, som en tumor i ditt hjerte blir du verre”). Enda et prakteksempel på hva de har fått ut av hvert album de har gitt ut tidligere. Dette er den sangen som har mest “Maskineri” i seg, som orgelspillingen og koringen.

    Hjerteknuser er kanskje den mest folkevennlige Kaizersangen, og blir dessverre litt for døvt for meg. Forøvrig en fin låt for hardbarka Kaizersfans som trenger en break-up-sang.

    Psycho under min hatt er min personlige favoritt på Violeta, vol. 1. Kaizers har tatt galskapen fra Ompa til du dør og blandet med lydkvaliteten på Maskineri. Sigøynerrocken er tilbake, og mye bedre enn forrige gang.

    Svarte katter og flosshatter, soundtracket til den nye James Bond filmen? Stavanger Symfoniorkester har endelig blitt en del av Kaizerens Orchester, og leverer en flott, og skummel, låt med trompeter som høres ut som elefanter. Også på denne låten har Kaizers fått med seg Lykke Sofie Myrås til å spille/synge rollen som Violeta.

    Sju bøtter tårer er nok, Beatrice, avslutningen på volum I, og begynnelsen på volum II? Sangen i seg selv er ikke overbra, men den er med på å fortelle historien.

    Alt i alt et fantastisk album fra Kaizers Orchestra, og viser at 10 år i bransjen har gjort dem godt. Sammen med albumet vil du finne tekster samt historien om Violeta, Kenneth og Beatrice.

    Rating 5

    Full Story

  • I går rocket BigBang Verftet…

    I går rocket BigBang Verftet…

    … og i kveld skal BigBang rocke Oslo, nærmere bestemt Sentrum Scene. Konserten er utsolgt – dessverre for oss etternølere.  BigBang er klar med nytt album i starten av 2011. Releasen på skiva; Epic Scrap Metal, er satt til 28.februar. Vi i rockblogg gleder oss til ny plate og håper alle som skal på Sentrum Scene i kveld får en knallbra konsertopplevelse.

    Vi som ikke skal på konsert kan kose oss med de flotte konsertbildene som Jarle Hovda Moe tok av bandet på Verftet (Bergen) i går.

    Du finner BigBang her:
    Hjemmeside
    Facebook

    © Jarle Hovda Moe

    Full Story

  • Ribozyme – konsertbilder!

    Ribozyme – konsertbilder!

    Det Bergenbaserte hardrockbandet Ribozyme har holdt på siden 1998. Så langt har de gitt ut fire studioalbum. Bandet har flere Europaturnéer bak seg og forrige album; March Of Crime (2009), fikk gode kritikker både her hjemme og i utlandet. I løpet av 2011 vil Ribozyme slippe sitt femte album. Rockblogg gleder seg.

    Du finner Ribozyme her:
    Facebook
    Hjemmeside
    Myspace

    Konsertbilder:
    Jarle Hovda Moe knipset noen tøffe konsertbilder av rockebandet Ribozyme. Konserten fant sted i Bergen – nærmere bestemt på Kvarteret, lørdag 11.desember.

    © Jarle Hovda Moe

    Full Story

Side 4 av 17« Første...23456...10...Siste »