omtale Archive

  • Heftig, skitten og solid rock n roll fra Dirt Inc

    Heftig, skitten og solid rock n roll fra Dirt Inc

    Rockerne i Dirt Inc slipper «u-norsk» Rock n Roll debut mandag 11.November 2013.  Allerede i morgen, fredag 8. november, kan du ta turen innom Gamla Beat Bar (Oslo) for å få med deg slippfesten samt sikre deg et eksemplar av skiva på vinyl.

    Vokalisten i Dirt Inc, Lars Eriko, kan love et svært energisk liveshow med høy partystemning og drivende rock n roll!

    Vi gleder oss 😉


    Hvem er Dirt Inc?

    Gutta har spilt sammen siden 2010. Bandet er Oslo-basert bestående av de fem innflytterne:

    – Lars Eriko – vokal
    – Christoffer Wøien – Gitar
    – Torgeir Apalset – Gitar
    – Pål Magne Lillerovde – Bass
    – Stian Myhre – Trommer

    Utgivelseshistorikk:
    – Jenna Jameson, digital single 8.februar 2013 (Astma Records)
    – Selvtitulert debutalbum «Dirt Inc», 11.november 2013 (Astma digitalt, LP egen label)

     

    Fra presseskrivet:

    «Sannheten svir… veldig ofte», sier vokalist Lars Eriko . «Men du er nødt til å forholde deg til den for å komme noen vei
    videre. Vi kjører en motorvei som blir smalere for hver dag som går, der stadig flere ikke passer inn i modellen og
    havner utenfor. Det spiller ingen rolle om vi har rød-grønn eller blå-blå regjering, en kan ikke ha ubegrenset vekst på en
    begrenset planet. Albumet handler mye om nettopp dette.»

     

    Rockblogg om Dirt Inc.

    Den selvtitulerte skiva “Dirt Inc” er et solid stykke arbeide. Heftige uptempo riff, solid musikalsk samspill krydret med en overbevisende sterk vokal.
    Det er modig og gi ut plate i dag med lyd fra hardrockens storhetstid, men Dirt Inc boltrer seg lekent og ubeskjedent gjennom skiva. Tyngden fra hardrocken og drivet fra den klassiske rocken tar oss med på en feststemt reise gjennom 10 spor uten pustepause. Nesten.

    Albumet kan beskrives som en musikalsk flytur som vrir og vender seg fra den klassiske 70-talls rocken, innom 90-tallets skitne grunge før den krasj-lander i det nye tusenåret. Dette er rock n roll ala 2013: skitten, klassisk og forbannet som aldri før.

    Det er noe utypisk norsk over det hele og det kan nok være en av grunnene til at gutta i Dirt Inc har søkt inspirasjon fra blant annet stjerneprodusenten John Agnello (Madrugada, Turbonegro, Kurt Vile, Sonic Youth, Aerosmith, Twisted Sister og mange, mange fler)

    Plata er selvfinansiert og den geografiske innspillingsruta er lang. Fra Svenska Grammofonstudion Gøteborg, til Headgear Studios New York, Via Laidback Studio på Grønland i Oslo til en siste DIY innspillingssession på et værherjet grendehus i Nord-Norge sommeren 2013.

    Som vi sier der undertegnede kommer fra; «Plata e rett og slett fette nais!»
     
    Rockbloggs favoritter; Jenna Jameson, Back to the Dead, Sicko, Everything`s Fine.

     
    En smakebit fra skiva?

    Her kan du se musikkvideoen til singellåta Jenna Jameson

     

    Du finner Dirt inc her:
    Facebook
     Nettsted

     

    Full Story

  • Verdenspremiere på ny singel fra LA-bandet Broken Bells

    Verdenspremiere på ny singel fra LA-bandet Broken Bells

    Det er i sosiale medier det skjer. Forehåndslytt og snik-premierer på nytt materiale fra band “all over”. I dag la Los Angeles bandet Broken Bells ut sin nye singel “Holding On For Life” til forventningsfulle fans på Facebook-siden sin. De positive tilbakemeldingen lot ikke vente på seg. Broken Bells slipper forøvrig sitt andre studioalbum “After The Disco” i januar 2014.

    Nysgjerrig på den nye låta?

    Her kan du høre Holding on for life:

     

    Og hvem er så Broken Bells?

    Du har garantert hørt denne: “The High Road“, første singelen fra debutskiva “Broken Bells” (2010). Dette er ei låt jeg har spilt MYE og liker veldig godt:

     

     

     


      
    Fakta fækts om Broken Bells (kilde Wikipedia)

    Broken Bells er en amerikansk indierockgruppe med artist-produsent Danger Mouse (kreditert under hans ekte navn, Brian Burton) og James Mercer, vokalist og gitarist i indierockgruppen The Shins. Prosjektet ble først annonsert tirsdag den 29. september 2009. De to bestemte seg for å jobbe sammen etter å ha møttes under en dansk musikkfestival i 2004, hvor de fant ut at de begge var fans av den andres arbeid. Mercer og Burton begynte å spille inn musikk i all hemmelighet i Burtons studio i Los Angeles i mars 2008, og beskrev materialet sitt som «melodisk, men også eksperimentelt».
    Den 14. desember gav bandet ut sin første oppdatering på mail, hvor det stod ‘The High Road is hard to find’ i binærkode, med en lenke til bandets hjemmeside, som nå hadde et nytt fargeskjema, for flere detaljer. Morgenen den 21. desember ble det sendt ut nok en mail, som annonserte debutsingelen deres, «The High Road», samt en lenke med gratis nedlasting på den offisielle siden deres.[3] Debutalbumet deres, med samme navn som bandet, ble gitt ut i mars 2010.

      
    Du finner Broken Bells her:
    Facebook
    Hjemmeside

    Full Story

  • The Temperance Movement – herlig bluesy rock!

    The Temperance Movement – herlig bluesy rock!

    the temperance movement

    Liker du Rival Sons? Liker du The Black Crows? Liker du heftige blues rytmer? Liker du eksplosiv og soulfull musikk som gjør det vanskelig å sitte stille? Da bør du sjekke ut britene i The Temperance Movement.

    16. september slapp The Temperance Movement sin første fullengder med samme navn. Skiva har 12 spor, hvorav fem av låtene utgjør EPen “Pride” (2012).

    Det var en tilfeldighet at jeg kom over London/Glasgow-bandet. Rival Sons hadde lagt ut lenke til The Temperance Movement på sin Facebook-side. Så, når Rival Sons anbefaler, må man jo sjekke greia. The Temperance Movement viser seg til å være svært så talentfulle. De spiller rett og slett strålende energisk og bluesy rock n roll. Det er omtrent like rått og ærlig som det kan forblitt.

    Hver låt på skiva har sjel og er fullstappet med følelser og energi. Vokalist Phil Campbell “bjeffer” lidenskapelig nesten perfekte låter. Her er det mye “passion” ute og går! Luke Potashnick og Paul Sayer er til tider rå på gitar.  Bandet overrasker ved å kaste uventede akkorder rundt her og der, som i  “Know for sure” og i den storslåtte “Pride”, en nydelig og nedstrippa blues ballade, som det virkelig trøkker av på slutten.

    Hva kan man si? Har du 52 minutter til overs? Sett deg godt til rette og lytt deg gjennom “The Temperance Movement”.  Og har du enda mer tid til overs og har lyst til å oppleve bandet live? Da trenger du ikke vente lenge. 16. oktober er datoen. Sted: Crossroad Club i Oslo!

    Legg det inn i kalenderen din på facebook med det samme: https://www.facebook.com/events/430823550365231/?fref=ts

    Du finner The Temperance Movement her:
    Facebook
    WIMP
    Hjemmeside

    The Temperance Movement om skiva:

    Beste låt: Midnight Black

    Full Story

  • Ny singel fra Pearl Jam – “Sirens”

    Ny singel fra Pearl Jam – “Sirens”

    I dag slapp Pearl Jam singelen “Sirens” fra deres kommende album, Lightning Bolt. Låta, en nedstrippa power-ballade, er rett og slett fantastisk bra!  Jeg våger å påstå at dette er noe av det bedre Pearl Jam har laget de siste årene, og den tar meg rett tilbake til “Jeremy” (Ten, 1991),  “Daughter” (Vs., 1993) og “Yellow ledbetter” (Lost Dogs, 2003).

    Jeg var stor fan på nittitallet og hadde også den enorme euforiske gleden av å oppleve Pearl Jams siste Norges besøk – Oslo spektrum for ett drøyt år siden. Å se, høre og oppleve disse gutta (og ja, spsielt Eddie Vedder) var et stort musikalsk høydepunkt for meg.

    Albumet Lightning Bolt slippes 15. oktober i USA og jeg regner med Norge følger hakk i hæl! Nå krysser jeg fingrene for Europa-turné 2013/2014!

     

    Eddie Vedder, you can sing me to sleep anytime!

    “Hear the sirens, hear the siren
    Hear the siren, hear the circus all go found
    I hear the sirens more and more in this here town
    Let me catch my breath to breathe then reach across the bend”

    Du finner Pearl jam her:
    Hjemmeside
    Facebook
    WIMP

    Sjekk ut “sirens” – musikkvideo produsert av Danny Clinch. Hva synes du?

    Full Story

  • Platedebutant Erik Lukashaugen har satt vakre toner til skogens dikter – Hans Børli

    Platedebutant Erik Lukashaugen har satt vakre toner til skogens dikter – Hans Børli

    En varm og stemningsfull plate som kler kjølige vinterkvelder med fyr i peisen og et glass rødt å varme seg på.  Dette er rett og slett en strålende debut av et ubeskrevet blad i det norske viselandskapet, hvor Stein Torleif Bjella har regjert de siste årene. Se opp, Bjella! Se opp vise-elskere! Erik Lukashaugen kan bli den nye, folkekjære visekongen!

    2. februar slapp visesanger Erik Lukashaugen sitt første album – Av en sliters Memoarer. Albumet består av 13 sterke låter som er musikalsk tolkning av Hans Børlis dikt. Lukashaugen har allerede mottatt strålende kritikker, og det er vel fortjent.

    Albumet gir et innblikk i livet til den folkekjære tømmerhoggeren og lyrikeren Børli. Temaer som går igjen er levende skildringer av barsk natur og en brutal kamp for tilværelsen som skogsarbeider, men også lysglimt i form av stolthet og ærbødighet overfor de samme tingene. Erik Lukashaugen har selv komponert og produsert musikken som bl.a. er inspirert av norsk folkevisetradisjon. Med røtter fra Finnskogen, ikke langt fra Børlis hjemsted, er Erik en ærlig og troverdig formidler av dikterens tekster.

    Jeg var så heldig å få albumet før jul og jeg har allerede rukket å bli veldig glad i både tekstene og melodiene. Hans Børli, var for meg, en noe ukjent dikter. Lukashaugen har med sine tolkninger fått mine øyne opp for Børlis vakre og beskrivende tekster. Diktene i seg selv er vakker poesi og det er helt sikkert mange som har et tett og nært forhold til Børlis teskter. Å sette toner til disse,  kan nok være en noe farlig sti å begi seg ut på.  Men, det er bare å ta av seg hatten. Erik Lukashaugen har mesterlig klart dette kunststykket. Ikke bare er plata godt produsert, den er har også et vakkert illustrert omslag hvor alle dikt er på trykk.   
      
    Det er ikke så ofte, at jeg etter bare én gjennomhøring, kan lene meg tilbake. Smile og tenke; “Dette er bra. Dette er faktisk veldig bra!” Dette var likevel  følelsen jeg satte igjen med etter å ha hørt plata for første gang. 

    Førstesporet, “Fløtervise”, er en fengende liten sak. Allerede etter første gjennomlytt, nynner man med på “sjong fi fi fei, sjong dudeli dei!” Den er rett og slett veldig enkel å like.
    “Skogen synger” er rett og slett nydelig. Tristvakker, er et ord jeg har brukt noen ganger om låter som er vakker på en vemodig måte. Dette er en slik låt. En annen låt som er verd å nevne er tittelsporet, “Av en sliters memoarer.” Den forteller om slitet det må ha vært å være skogsarbeider på tiden Børli levde. Likevel, beskriver den også  det å finne gleden i alt det vakre skogen har å by på. 
     
    Jeg synes det må nevnes, avslutningsvis, at Lukashaugen har en vokal som kler visesjangeren godt. Og med den, lokker han lytteren med på en stemningsfull vandring i skogen. En vandring i fotsporene til Hans Børli.

    Well done, Erik!

    Du finner Erik Lukashaugen her:
    Hjemmeside
    Facebook

    I dag, fredag 8. februar, kan du se og høre Erik Lukashaugen utenfor Platekompaniet på byporten i Oslo. Ta turen innom, om du har mulighet, og få med deg et signert eksemplar av skiva hans. Denne plata er verd hver eneste krone!
    Om du ikke har mulighet til å få med deg denne mini-konserten, så finner du konsertoversikt på Facebook-siden til Lukashaugen.

     

    Rating 5

     

    Full Story

  • Sivert Høyem – melodisk mykere

    Sivert Høyem – melodisk mykere

    Bare ett år etter Sivert Høyem slapp albumet ”Long Slow Distance”, er han ute med en rykende fersk EP – Where Is My Moon? 4 låter som tar oss med på en vakker og melodiøs reise – både musikalsk og gjennom tekst. Høyem er en ektefødt kunstner. Han maler låtene med sterke farger, både i lyse levende men også i mørke alvorstunge.  EPen er utgangspunktet for Siverts kommende soloturne som han har valgt å kalle: Sivert Høyem – Autumn In Arcadia – Solo European Tour. Turneåpning er 4. oktober i Tromsø, og denne gangen er det kun Sivert og gitar.

    Mens Long Slow Distance tok oss med ned i mørket, løfter Where is my Moon? oss noe opp igjen. Låtene er mykere, mer melodiøse og fenger nok flere ører enn ved forrige plateslipp. Til tross for mer harmoniske låter viser tekstene fortsatt at Høyem er en tenkende mann som reflekterer over ulike aspekter i livet – og fremdeles er det malankoli som er fellesnevneren. Likevel, det er ikke fritt for at farsrollen kan ha gjort Sivert til en mykere mann, musikalsk sett.

    Tittellåta Where is my Moon? er en nydelig og lengselsfull låt som undertegnede mener går inn under kategorien; Siverts beste! Jeg liker den noe rufsete klangen i stemmen hans – kanskje som et resultat av lange våkennetter? 😉 Dette er i tillegg en radiovennlig sak, som helt klart fortjener spilletid.

    Autumn in Arcadia – EPens mest melodiøse låt. Melodi, tekst og vokal er som et dansende par over parketten. Instrumentalt har Høyem fått god hjelp av Christer Knutsen. Nydelige sekvenser av oppdelte akkorder som kan minne om vakkert harpespill.
    Note to self; Jeg må huske å spørre Sivert Høyem ved anledning hva det er med han og Arcadia. (Arcadian Wife, Arcadians og nå, Autumn in Arcadia) Uansett, så faller nok dette i smak hos hans greske venner!

    So-Lo, min personlige favoritt – og helt sikkert fordi dette er en noe mørkere låt. Jeg liker når Høyem er melankolisk nede i låtene og omslaget rundt er i purpur rød fløyel. Nesten som i god, gammel Madrugada stil. (Fortsett med dette!)

    I was a rolling Stone – er kanskje låta som skiller seg mest ut på EPen. Den er fengende og bygger seg seg flott opp instrumentalt. Passer perfekt som avslutning på en meget god, velprodusert og lyttbar EP!

    Sivert Høyem en av Norges desidert beste vokalister. Han bærer låtene frem med en styrke og integritet som få kan gjøre som ham. Det er ikke uten grunn Høyem er elsket av både “kidden” på 8 og bestemor på 60. Han har et repertoar som strekker seg langt og har samtidig evnen til å fornye seg – noe som er grobunnen til hans popularitet her hjemme – så vel som utenfor våre landegrenser.

    Jeg ser frem til å oppleve Høyem i Kulturkirken Jakob, 13. oktober. Det blir en magisk kveld!

     

     

    Du finner Sivert Høyem her:
    Facebook
    Twitter
    Hjemmeside 

    Full Story

  • Vi anmelder: Kjell Reianes – Aldri for seint

    Vi anmelder: Kjell Reianes – Aldri for seint

     Fredag den 13. januar slapp Kjell Reianes i en alder av 61, debutskiva ”Aldri for seint”.  Dette er ei helstøpt, iørefallende og velprodusert plate som oser av varme og nærhet. 

    Å lytte til Aldri for seint er en ekte og nær opplevelse.  For meg er dette alfa omega når jeg hører på musikk i denne sjangeren (visepop/viserock). Ei god vise skal få meg til å lytte. Ei god vise skal fortelle en historie. En historie som vekker nyskjerrigheten, som får meg til å smile – ja, som til og med får meg til å gråte. Reianes klarer å skape disse følensene i meg. Han gir meg denne opplevelsen som bare en håndfull andre artister i samme sjanger har klart før ham, eksempelvis Stein Torleif Bjella og Kari Bremnes.

    Av livserfaring kommer det gode tekster! På kav Stavangerdialekt synger Reianes om alt fra de små nære ting til de store temaene i livet; kjærlighet og sorg, liv og død. Humor har også fått plass i noen av  tekstene – noe som  gjør skiva både  lun og underholdende.

    Plata er spilt inn i Morten Abels`studio i Stavanger og Kjell har hatt med seg noen dyktige og erfarne musikere. Janove Ottesen (Kaizers) spiller pumpeorgel, piano, blokkfløyte, gitar og perk.  Børge Fjordheim (Morten Abel, Cloroform, Sivert Høyem) trakterer mesterlig trommer og perk. John Lilja gir skiva en herlig sound med kontrabass, munnspill, mandolin og klokkespill.

    Albumet er produsert av Janove Ottesen og lyd er det Børge Fjordheim som har hatt ansvaret for. Kudos til både Ottesen og Fjordheim som har gjort en strålende jobb.

    Jeg har hatt skiva ei stund og jeg har hørt på den mye. I bilen. På jobb. Hjemme. Jeg har spilt den såpass mye at åtteåringen i heimen synger ”Gje meg ein sjangspå tilgjort Stavangerdialekt. “Gje meg ein sjangs” er førstesporet på albumet, men låta ble sluppet som singel allerede i oktober. En fantastisk låt som sikkert mange kan kjenne seg igjen i. (Hør den litt lenger ned i bloggposten)

    “Hjertemedisin” er en låt med mye følelser. Vi har vel mange vært der? Gangene vi har forsøkt å varme oss på et glass vin eller tre. Jeg har på kort tid blitt veldig glad i teksten – kanskje spesielt refrenget, sikkert fordi den er gjenkjennelig;  “Før i tiå var hjertene små og uskyldige uden et sår. Nå e di fodle av sprekker og merker fra tiå som går”. Vakkert, ikke sant?

    “Ein Goe Dag” er en artig låt hvor vi kan høre både klokkespel, mandolin og pumporgel. Låta får frem smilet, ja,  jeg blir faktisk glad når jeg hører den. Det er ei sånn “trampe takten med foten” låt. 

    Albumet består av 10 låter. Det er vanskelig å trekke frem en favoritt – jeg liker samtlige 10 låter – men må jeg, så blir det Gje meg ein sjangs!

    Betraktninger helt til slutt:
    “Jøss”, var det første jeg tenkte da jeg leste promo-skrivet hvor det stod; “Kjell har vært låtskriver hele livet og laget hundrevis av låter som han har holdt godt gjemt for allmennheten i over 40 år!” Jeg har selv en far som ga ut sin første bok etter å ha passert seksti og vel så det. Reianes har titulert skiva det både min far tenkte for noen år siden og det jeg tenker nå; Det er faktisk aldri for sent. Så husk det, drømmere der ute.  Ikke gi opp drømmene selv om åra går!
    Kjell Reianes er et levende bevis på at man kan platedebutere i godt voksen alder og i tillegg gjøre det med bravur!

    Kjøp skiva!

    Singellåta; Gje meg ein sjangs  – hva synes du?

    [youtube 4aMqck2IA4s 630 450]

    Rating 5

    Du finner Kjell Reianes her:
    Facebook
    Wimp

    Full Story

  • Musikkfest i Oslo 2011 – oppsumering!

    Musikkfest i Oslo 2011 – oppsumering!


    I går var det musikkfest i Oslo by. I strålende solskinn koste folk seg med kald leskedrikke og mye god musikk. 33 scener var plassert rundt om i Oslo og interessen for musikkfest er enorm. Titusenvis av sommerkledde og glade mennesker spradet rundt i Oslos gater for å få med seg nye musikkopplevelser. Noen gikk fra scene til scene mens andre ble sittende i flere timer på samme sted. Personlig, så skulle jeg gjerne ha fått med meg flere konserter enn det jeg klarte, men til tross for det, er jeg veldig fornøyd med flere av opplevelsene jeg hadde.

    Jeg startet dagen på Rootsscenen ved Christiania Torg. Kristoffer Asknes åpnet showet med sin “Roots-Americana” inspirerte musikk. Selvsikker og scenevant leverte Asknes en flott konsert. Han vekket absolutt nyskjerrigheten min og er en artist jeg kommer til å følge videre.

    Sol og god stemning på Rootsscenen gjorde at jeg ble sittende. Jeg hadde på forhånd blitt tipset om å få med meg Firebyrds. I presseskrivet står det ikke mer enn; “Blues og Garage-Rock duo med møkk under negla. Like it, love it, make babies to it.”
    Firebyrds er en duo bestående av Terje på gitar/vokal og Helle på trommer. Det krever ganske mye av en duo om den skal klare å fylle en scene. To intrumenter pluss vokal. Noen klarer det. Andre ikke. Gode eksempel på artister som greier det er Maarud-brødrene og svenskene i Johnossi. Jeg setter nå Firebyrds på lista over duoer som klarer det! Firebyrds fylte absolutt scena og mer til. 20-30 fans stømmet til scenekanten da bandet dro i gang den første låta. Heftige bluesvibber pakket inn i herlig garasjerockgroove. Det var rett og slett umulig å sitte stille til bandets fengende låter! Plate? Ja, takk. Den kjøper jeg garantert!

    Mono-Pløensgate
    Etter en rask spasertur fra Christiania Torg til Mono i Pløensgate fikk jeg med meg de siste låtene til jentebandet Norma Sass. Bandet har jeg hørt flere ganger tidligere og liker låtene svært godt. Bandet har absolutt noe å gjøre på en scene. De leverer gang på gang! Det er ikke lenge siden de slapp debutalbumet “Hunting for Treasures” som fortjent har fått flotte anmeldelser.

    Birkelunden
    Dunderhonning hadde jeg sett frem til å høre live etter at jeg ga de en femmer for debutalbumet “Sakte ut av Fokus” som kom i fjor høst. Harstadbandet spiller fengende, melodiøs og energisk indierock. Birkelundparken var stappfull av folk som koste seg med grilling, kald drikke og god musikk. Det var rett og slett umulig å ikke kose seg som publikum. Dette smittet garantert over til de som sto på scena. Dunderhonning leverte en bra konsert og det var veldig tydelig at de trivdes i sola! Det er nok ikke hverdagskost for troms-bandet!

    Sound of Mu
    Etter my sol og tråkking, var det godt å trekke inn i skyggen. Bakgården på Sound of Mu er liten og trivelig. Sitteplass fant jeg også. Det var fantastisk å strekke ut beina, samt slukke tørsten med ei kald pils. Jeg er personlig stor fan av mollstemt melankolsk rock og gledet meg veldig til å høre Mark Steiner & His Problems. Steiner er en artist jeg har hørt mye på de siste årene. Jeg “oppdaget” Mark Steiner i 2007 etter en konsert han hadde på Café Mono. Jeg var mektig imponert over både stemme og låter. I går leverte Steiner & co en flott konset i bakgården på Sound of Mu. Bandet (His Problems) var hentet over fra Danmark for anledningen. Mark fikk også hjelp fra vakre Celile Güzelce på vokal/kor samt Sam Wareing og Mathew Barker fra Australia.

    Det kunne se ut som om gjengen på scena var en smule bakpå, men hey, det er en del av rock`n roll, er det ikke? 🙂
    Båkpå eller ei, det hadde uansett ingen (synlig) innvirkning på leveransen. Den lille bakgården var stappfull av mennesker som ville høre den dype og mørke stemmen til Steiner. Det er ingen tvil om at han synger knallbra og lager mektige gode låter. Høydepunkter var “Broken Man” og den vakre låta “Nisj” som han gjorde sammen med Celile. Ikke fritt for at jeg fikk gåsehud til tross for det varme været. Skulle gjerne ha hørt flere låter av Steiner. Når man først kommer over slike perler, er 30-40 minutter så alt for lite! Har du ikke sjekket ut denne karen før, er det virkelig på tide!

    Rootsscena, Birkelunden

    Jeg endte Musikkfest på samme sted jeg startet. Jeg måtte nesten ha med meg Oslobandet Ila Auto som dessuten er en gjennganger på Musikkfest. Bandet ER virkelig kongene av Norsk Bluegrass. Banjo og vaskebrett i herlig kombinasjon. Ila Auto kan stemning. Ila Auto ER stemning! Dette var en absolutt herlig avslutning på en fantastisk dag.

    Det er nok mange, inkludert meg, som våknet “dagen derpå”, solbrent og med tømmermenn på besøk. Men det er akkurat slik det skal være søndagen etter Musikkfest! Jeg gleder meg allerede til neste år!


    (Fra bakgården til Sound of Mu)

    (Venner som koser seg på Musikkfest; Ingrid og Hilde)


    (Gatemusikanter – vakker sigøynermusikk)


    (Dunderhonning)

     

     

     

     

    Full Story

  • Fairy: Jenter kan også spille rock!

    Fairy: Jenter kan også spille rock!

    Fenomenet Fairy innebærer noe som ser søtt og uskyldig ut, men dersom du fanger det så biter det. Dette er filosofien bak bandet Fairy . De 4 jentene er søte og små, men gir alt på scenen med sin melodiøse rock, fengende melodier, en skitten fuzz gitar og trommer og bass som imponerer. Dystert og mystisk og må bare oppleves!” (Tekst hentet fra myspacesiden Fairy)

    I oktober slapp Fairy sitt første album; ”Private Universe” på eget label hos Bjørnar Nilsen og Herbrand Larsen i Conclave & Earshot Studio. Studioet har også blitt benyttet av kjente artister som Enslaved, Audrey Horne, Gorgoroth, Helheim og Octavia. Fairy har lenge vært synlige på ulike scener i Bergen. De ble blant annet vinner av Emergenza festivalen i Bergen 2009, der de slo ut nærmere 40 konkurrenter, og ble nr. 2 i landsfinalen på Rockefeller i Oslo. Gjennom 3 år med konserter har Fairy fått mye sceneerfaring og blant annet muligheten til å varme opp for større band som Audrey Horne og Lis er Stille (dk).  

    Rockblogg om Private Universe
    Vokalist Therese Tofting leder oss stødig gjennom ni låter på debutskiva. Tofting har en kraftig og melodiøs vokal og klarer derfor å bære låtene, noe som kanskje er en generell mangelvare hos jentevokalister i rockeband. Vokalen til Tofting kan til tider minne om Agnete Kjølsrud, vokalist i Djerv, men kanskje mest kjent fra Animal Alpha. Sjekk ut fjerdesporet; Master Of Disguise og sistesporet A Fairytale. To flotte låter hvor Therese gjør en glitrende jobb! 

    Førstesporet på plata, The Black Beauty, er en melodiøs godsak. Myke vers og et tøft refreng med tungt og solid komp i bakgrunnen – noe som kjennetegner hele plata.

    Gitarist Masha Vestrheim leverer til tider knallsterke gitarsoloer. Sjekk ut låtene; Parallell Universe, Storm og Glorious Bastard.

    Det er mye som minner meg om nittitallet i låtene til Fairy. Lydbildet befinner seg ikke langt fra storheter som Placebo, Skunk Anansie og Smashing Pumpkins, men jeg er også sikker på at jentene henter inspirasjon fra nåtidens band som Muse og 30 Seconds To Mars.

    Kort oppsumert; Fairy leverer en pakke med bra vokal, sterke gitarsoloer og bassganger som sitter. Fairy holder et høyt teknisk nivå og mestrer godt balansen mellom det pompøse og det melodiøse. Flere av låtene ligger ute på hjemmesiden til Fairy. Anbefales!

    Fairy er;
    Therese Tofting– låtskriver, rytmegitar og vokal
    Hanne Østhagen– trommer
    Masha Vestrheim – leadgitar, backingvokal
    Trine Pernille Klokkerud– bass

    Du finner Fairy her:
    Hjemmeside
    Myspace
    Facebook

    Lørdag spilte Fairy konsert i Bergen. Sted Kvarteret. Der var også rockbloggs fotograf Jarle Hovda Moe.

    © Jarle Hovda Moe

    Full Story

  • Nordlysrock: Daisy Cutter – grungerock fra nord

    Nordlysrock: Daisy Cutter – grungerock fra nord

    For et år siden skrev jeg et blogginnlegg med tittelen; Grungen er tilbake – finn frem flanellskjorta. Bakgrunnen for innlegget var at Chris Cornell annonserte Soundgardens comeback og flere ”gamle” kjenninger innenfor grungen hadde gitt ut plater i 2009, blant annet Pearl Jam og Alice In Chains.

    Jeg vokste opp med Nirvana og Pearl Jam som klare favorittband og er fremdeles veldig glad i grungerocksounden, som opprinnelig stammer fra Seattle. Guttene i Daisy Cutter beviser derimot, med sitt mini-album M.O.A.B, at grungerocken også finnes langt nord. Nærmere bestemt i Harstad.

    Hvem er Daisy Cutter?
    Vi spoler 8-9 år tilbake og befinner oss på bar i Harstad. Vokalist Rainer Vasshaug opptrer denne kvelden. Blant publikum befinner gitarist Jan Olav Isachsen seg. Når han hører Vasshaug synge, tenker han; ”Holy smoke, I need to start a band with this guy!” Nå stusser du sikkert litt på hvorfor jeg skriver på engelsk. Setningen er ”copypaste” fra myspace-siden til bandet. Oversatt fra engelsk til nordnorsk, blir det noe i denne duren; ”Dæven, han må æ starte band med!”

    Som tenkt, så gjort! Våren 2003 var Daisy Cutter et fakta. Vasshaug og Isachsen fikk med seg Stein Edvardsen på bass og Geir Nordheim på trommer, og ga ut EP`en ”A Cure For The Common” i 2004.
    I 2009 signerte bandet med Australske ”YES Management & Booking” og 12. februar slapp bandet EP`en: M.O.A.B.
    M.O.A.B. er produsert av Daisy Cutter, mikset av Andy Gill (Gang of Four, Red Hot Chili Peppers, INXS) og mastret av legendariske Ray Staff (Led Zeppelin, Muse, Prodigy, Black Sabbath etc.) i Air Mastering Studios.

    Rockblogg om M.O.A.B
    Råtøffe riff, herlig vokal og en stødig produksjon er  fellesnevnere for låtene på skiva. Dette er tøff, solid og god radiorock som de aller fleste kan like. Musikken er gjenkjennelig. Nær og kjær for oss som digget grunge på nittitallet.

    Man kan tydelig høre at Cutters lar seg inspirere av band som Queens Of The Stone Age og Foo Fighters i låter som Derailed og Queen Bitch. Begge låtene rocker skikkelig og er låter jeg ofte spiller i heimen. Høyt, så klart!

    Isachsen imponerer dessuten med fantastiske gitarsoloer flere steder på skiva. Hør på Naked, og du vil skjønne hva jeg mener. Herlig!

    Daisy Cutter kjører kanskje litt safe – uten at det nødvendigvis er en ulempe. Jeg liker Daisy Cutter og ser frem til første studioalbum! Enn så lenge får vi nøye oss med femspors EP`en M.O.A.B.

    Beste låt: Derailed

    Låter på EP:
    01 – Sore Knees
    02 – Derailed
    03 – Queen Bitch
    04 – Clarity
    05 – Naked

    Løp og kjøp – eller bli med i konkurransen om å vinne en signert Daisy Cutter EP
    Har du lyst på ei plate signert av gutta i Daisy Cutter? En flott førjulsgave til deg selv eller noen du er glad i. Alt du trenger å gjøre er å svare på følgende spørsmål: Fra hvilket fylke kommer Daisy Cutter?

    Send svaret ditt, navn og adresse til: Elin@rockblogg.no

    Vi trekker 3 vinnere onsdag 15.desember.

    Se/hør Daisy Cutter gjøre låta Queen Bitch her! 

    Myspacesiden til bandet ligger det tre låter fra EP`en.

    Full Story

Side 1 av 3123