Mackøl og Høyemsk magi…

Jeg går inn. Henger fra meg jakka og stiller meg i kø i baren. Jeg er nervøs, eller kanskje er det spent jeg er? Blir ikke helt enig med meg selv, men trenger en øl, eller vin – samme faen, bare det er noe som kan dempe urolighetene.

Ei iskald Mackøl i plastbeger blir plassert foran meg. Jeg er ikke så fan av plastbeger, men betaler og tenker at det spiller ingen rolle, for jeg er ikke så fan av Mackøl heller.

Det begynner å samle seg folk på gulvet foran scena. Noen blodfans står allerede fremst, først – klare for å ta i mot sin store helt. Mannen med den store stemmen. Mannen med stor M. Skulle gjerne ha stått der jeg også, men ikke i kveld. I kveld vil jeg vil se, observere – og jeg vil høre og nyte lyden av noe jeg har ventet på lenge. Turnéåpningen.

Jeg vet det kommer til å bli fullt. Konserten er utsolgt og stedet er lite. Litt uoversiktlig med trebjelker som lett kan skjule det som skjer på scena om man er uheldig og ikke finner seg en plass oppe på galleriet – eller på gulvet ved lydbordet. Jeg liker å stå foran lydbordet – men jeg liker også øl, og skjønner fort at den kombinasjonen kan bli vanskelig.

Jeg finner meg en passende plass og hviler blikket på scena som er dekket av roser. Røde. Nydelig, tenker jeg, men samtidlig forstår jeg det ikke helt, selv om det første som slår meg at det er noe Cave over det hele og at rocken skal farges rød i kveld.

Du entrer scena. Endelig.

Jeg smiler. Du smiler. Alle smiler.

Applausen vil ikke ta slutt og mens det jubles, justeres gitarer og jeg aner en viss nervøsitet, men det gjør ingenting, for det skjerper.

Dere er klare. Vi er klare.

Åpningslåta er den det må være. Låten som har fengslet meg siden skiva kom. Belorado, synger du, og jeg synger med. Vi synger med, Jeg løftes av riffene. Trommene. Lyden er enestående.

Det spilles gammelt, det spilles nytt og når Madrugadas Honey Bee annonsers, river det i hjertet og nerven i stemmen din fester seg i veggene rundt meg. Omfavner meg med sin sårhet og jeg kjenner det presser i brystet og jeg må lukke øynene litt bare for å hente meg inn igjen.

Slutten er som begynnelsen. Det er låta det må være.

Johnny, roper du – og det er rå faenskap, men det er det jeg liker aller best. Når jeg føler at kroppen blir en del av musikken og jeg ikke klarer å stå stille.

Dere får trampeklapp og det jubles når dere kaster roser. Jeg smiler og skulle ønske jeg sto nærmere.

Kanskje neste gang.

Jeg henter jakka og går ut. Trekker inn den friske sjølufta og tenner meg en sigarett. Jeg tusler litt på måfå, men kjenner at jeg ikke er klar for å ta kvelden. Jeg er enda høyt oppe. Gira. Vil ikke lande. Ikke enda.

Jeg åpner døra til Blå Rock og går bort til baren. Det er lenge siden jeg har vært der, men jeg føler meg alltid som hjemme. Jeg bestiller en øl og får en Mack i retur.

Samme faen – det er øl, den kommer i glass og jeg har nettopp opplevd Høyemsk magi!

Om Elin Mariel Dahl

Ansvarlig redaktør og eier av rockblogg.no. Jeg er ei skriveglad og musikkinteressert jente fra Narvik, bosatt i Oslo. Jeg jobber med sosiale medier i mitt daglige virke. Bloggen er hobbyen på si.