Dette er sterkt. Dette er vakkert. Dette fengsler fra første riff.
28. september slipper Sivert Høyem sitt 3. soloalbum. Skiva har fått navnet Moon Landing, som også er tittelsporet på første singel som kom 17. august. Selv om dette er et soloalbum hvor Sivert har skrevet og synger alle låtene, er ikke Sivert helt alene. Han har fått med seg en gjeng dyktige musikere.
* Cato ”Salsa” Thomassen på gitar, litt bass og Keyboards/Orgel.
“The extensive use of analogue keyboards is probably the most notable difference from earlier solo work. But this is still a guitar album and Cato’s guitar can be heard in the left speaker, my guitar over to the right, throughout the album” , skriver Sivert på Facebook siden sin, og det gleder udertegnede som liker “trøkk” og gitar.
* Børge Fjordheim spiller trommer, perkusjonsinstrumenter og litt bass.
”He is the best drummer I have heard in my life, and he does a fantastic job on this album”
* Kalle Gustafsson Jerneholm spiller bass
* Eirik Hegdal på baryton og sax.
Moon Landing
Dette er en rock`n roll plate på sitt beste. Massiv lyd, som vi ofte hørte i Madrugada, – samtidig som den er lettere og lystigere enn Madrugada var på sitt mørkeste. Man blir hekta fra første tone.
Åpningslåta Belorado tar deg med på en 9 minutters lang reise. Låta er lang, men man har lyst til å trykke på repeat rett etter man har hørt den, fordi den fenger – flyter. Fester seg et sted under huden – og den blir liggende der helt til siste riff fader ut.
The Light That Falls Among The Trees, andre sporet, toner det hele ned. En vakker, rolig låt. Siverts akustiske gitarlyd former låta nydelig og står til det lyriske i teksten.
Andre låter jeg har lyst til å trekke frem er spor nummer 6; Lost At Sea og spor nummer 9; High Society, som viser den råskapen som jeg er stor fan av.
Foruten stemmen til Sivert, som er unik i seg selv, er en av hans største styrke å lage låter som fenger. Tekstene fester seg. Flyten, klangen gir deg lyst til å høre låtene igjen og igjen.
Det er ingen tvil om at Sivert Høyem er en magiker som tryller – med ord og sound. Fengsler deg med et lydbilde som få gjør bedre.
Å komme tilbake etter Madrugadas avskjed må ha vært både skremmende og tøft. Jeg var selv veldig spent på hva som kom til å komme. Hvilken vei – retning neste plate kom til å ta. Jeg var ikke i tvil om at Sivert skulle fortsette med å lage musikk. Jeg hadde høye forventinger da ryktene om ny skive begynte å gå. Jeg håpet at han ville fortsette i en mer Madrugadastil enn det folkelige han kanskje hadde på soloplatene. Ikke at jeg påstår at Moon Landing ikke er folkelig – for det er låter til enhver smak på skiva, men jeg ønsket meg trøkk. Råskap. Musikk som fant veien rett inn.
Har Moon Landing innfridd forventningene? JA!
Dette er rock på sitt beste. Magi på sitt sterkeste.
Løp å kjøp plata på mandag – og vil du ha mer, kjøp limited edition skiva. Her finnes fire bonusspor som er vel verdt å ha i samlingen sin. Jeg kan nevne The House Of The Rising Sun, en englesk tradisjonell ballade, som Sivert har gjort en nydelig versjon av.
Dette er uten tvil en vakker landing, Sivert…
(skrevet september 2009)
