Egon Holstad – «det som skjer backstage, blir backstage»

Av
– Publisert den 13. februar 2010Publisert i: AKTUELT, Anbefalte, Intervjuer

«Jeg bejubler absolutt alt som kan få opp interessen for det herlige fenomenet rock’n’roll.»
(Egon Holstad, om rockblogg.no)

Egon Holstad er forfatter, konsertarrangør og musikkjournalist, med adresse i Tromsø. For tiden så jobber han som musikksjef i avisa Nordlys.

Selv husker jeg Egon fra platesjappa Feedback i Tromsø, da jeg tråkket gatelangs som fattig student på slutten av nittitallet. Gjengen hang ofte på Feedback, for det var her vi holdt oss oppdatert på hva som var verdt å bruke penger på. Det lille vi kunne avse fra en skranten pengekasse gikk som oftest til mat, øl og musikk. Var vi ikke på Feedback, så var vi på Blå Rock Café. Tromsøs rockeplass nummer èn. Og skulle du tilfeldigvis være i Tromsø og tar turen innom Blå Rock, så skal du ikke se bort i fra at du støter på Egon Holstad i baren – eller utenfor med en sigarett i hånda.

Personlig mener jeg at Egon Holstad er en av Norges beste musikkjournalister, og som nyoppstartet rockeblogg, måtte vi selvsagt ta en prat med Egon. Kanskje vi kunne lære noe fra denne kontroversielle, ”rettfralevra” talende fauskeværingen!

Hvor og hvordan startet interessen din for rock`n`roll?
Kan ikke huske noen enkelthendelse, egentlig. Foreldrene mine hadde masse skiver, og The Beatles-skivene kunne jeg utenat på tulleengelsk omtrent før jeg kunne snakke. Jeg vil også være det norske skoleverket evig takknemlig for at de fikk meg inn på rett spor, til tross for at de febrilsk prøvde på det motsatte. Blokkfløyte og lekseprøver om Vivaldi formelig jaget meg inn i rockens trygge favn.

Det har jo stormet rundt deg som person, flere enn en gang i media – på grunn av dine meninger og uttalelser. Er dette en bevisst strategi for å skape debatt og oppmerksomhet rundt saker du brenner for? Eller er det rett og slett for å bare skape røre og provosere?
Jeg har aldri hatt en halv ambisjon. Ei heller om å provosere eller lage ablegøyer. Jeg bare skriver det jeg mener, og hvis noen vil «rase» eller lage «storm» får de jo heller bare gjøre det. Norge anno 2010 er faen meg et så dundrende kjedelig land, og følgelig stappfullt av døve gørriser, at det skal virkelig ikke mye til for å «provosere» eller «sjokkere».

Er det noen omtaler/anmeldelser du har gjort som du har angret på i ettertid? Gitt ufortjent dårlig/god kritikk?
Jeg angrer noe aldeles forferdelig på at jeg bare gav terningkast fem til Stein Torleif Bjellas «Heidersmenn» fra i fjor. Det vil alltid plage meg noe aldeles jævlig. Og jeg gav en sekser til Detroit Cobras’ «Baby» i 2005, ei knallskive, men den er en femmer. Tror jeg bare var så begeistret og ville at ale skulle kjøpe skiva. Og skiver er uansett alltid mye enklere å vurdere i ettertidens klare lys. Der og da kan man mangle den nødvendige tidsdistansen, for ikke å glemme antall ganger ei skive skal høres på. Dog anmelder jeg aldri ei skive uten at jeg har hørt den minst tre ganger. Det høres muligens lite ut, men det kan av og til være smertelig leeeenge.

Hva synes du om norsk rock og standarden på norske band, kontra utenlandske?
Utlandet er jo verdens største land, og er i så måte mange lysår foran Norge. Spesielt USA og Sverige har en evig strøm av bra band og artister. England, derimot, synes jeg er skremmende ræva for tiden, noe de med få hederlige unntak har vært i snart tjue år. Norsk rock anno 2010 er bedre enn det noengang har vært. Og vi er jo satans mye bedre enn Polen, Spania, Russland, Kina og Uruguay. Iallfall til det motsatte er bevist, og da er jo lille Norge på 4,5 millioner mennesker bedre enn mange millarder andre.

Hvilke artister bør vi holde øynene åpne for i 2010?
Muligens et litt kjedelig svar, men Navigators er per tiden landets overlegent beste band. Tidløs, storslagen og svimlende bra rock. Per øyeblikket er de helt uten konkurranse. I det hele tatt synes jeg Fredrikstad, med nevnte Navigators og også Tommy Tokyo & Starving For My Gravy og Tellusalie er den egentlige rockbyen, i motsetning til f.eks. Bergen som jeg ikke helt skjønner hvorfor får så mye hype. John Olav Nilsen? Datarock? Erlend Øye? Hahaha!

Hvilken festival/konsert bør folk i Norge få med seg i år?
I skrivende stund er programmene fortsatt så uferdige at det er vanskelig å si. I juni har jeg svaret. Kan ettersende det da. Jeg skal uansett ikke til Flått-Hove for å se sytkukene i Muse. Man kan derimot ikke kalle seg rockinteressert om man ikke drar på Øyafestivalen for å se Iggy & Stooges med James Williamson. Fy faen, det blir stort.

Mytene rundt rock`n`roll er mange, og jeg regner med at du har sett, hørt – ikke minst opplevd mye ”backstage” – har du en god historie du ønsker å dele med leserne?
Jeg hadde backstage hjemme i min egen stue (vegg i vegg med Blårock) i ti år, og der skjedde det mye minneverdig. Dog er slikt noe man skal holde innenfor husets fire vegger. Det som skjer backstage blir backstage. Et gammelt rockjungelord.

Din beste konsertopplevelse – fortell gjerne hvorfor – om det i det hele tatt er mulig å rangere.
Det man ser i tenårene er alltid det som gir størst inntrykk. Jeg så Raga Rockers på attenårsdagen min i 1989 på Sinus i Bodø. De hadde akkurat sluppet skiva «Blaff» og hadde bare gitt ut klassikere. De spilte faen meg alle favorittene mine, og den gang var jeg topptrent og hoppet opp og ned i samfulle 120 minutter konserten varte. Dét rocksjokket tror jeg aldri har blitt tangert. Ellers er det vanskelig å rangere. Radio Birdman i Helsinki i 2006 er ett høydepunkt. Townes Van Zandt på Blårock i 1995 et annet. Samme de fire konsertene jeg fikk med meg av The Cramps i London. Og så videre. Her kunne jeg fort blitt plagsomt introvert og navlebeskuende.

Anbefal ei plate som er et must å ha i platehylla!
Man er ikke et komplett menneske før man har følgende tre skiver:

1: The Stooges – «Fun House». Det beste jeg har hørt av rock. Rock blir ikke bedre.
2: Roky Erickson – «The Evil One». Galskap og genialitet i skjønn forening.
3: Townes Van Zandt – «Our Mother The Mountain». Det vakreste og mest misantropisk deprimerende som er festet til riller. Tidenes beste låtskriver.

Har du noen tips/råd til meg som fersk musikkskribent?
Ja visst! Aldri hør på halvgamlinger som nærmer seg førti (eller enda eldre) som forteller deg hva du skal gjøre. Musikk er følelser. Da skal man skrive nøyaktig det man føler. Ufiltrert. Og man skal ikke bry seg om hva gamlinger sier. De er bare sure og selvnytende og tror at alt var mye bedre før.

Rockblogg.no ønsker å starte en stafett, hvor vi ønsker å intervjue musikkskribenter. Og siden du er førstemann ut, så det er du som bestemmer hvilken musikkskribent/journalist vi skal intervjue neste gang. Du får også muligheten til å stille ham/henne ett spørsmål.

Så Egon, hvilken musikkskribent/musikkjournalist i Norge mener du fortjener denne stafettpinnen og hvilket spørsmål ønsker du å stille ham/henne?
Norges beste musikkjournalist heter Morten Ståle Nilsen. Fantastisk penn og så kunnskapsrik at det tenderer til å være sykt. Skriver nå retro i VG og har også skrevet i Aftenposten, samt vært redaktør i BEAT. Jeg vil gjerne spørre ham om han virkelig mener at Donkeyboy gav ut to av de fem beste låtene – i verden – i 2009, eller om han var en Narrepelle som drev gjøn med oss da han skrev det i VG i desember.

Tags: , , ,

Om Elin Mariel Dahl

Ansvarlig redaktør og eier av rockblogg.no. Jeg er ei skriveglad og musikkinteressert jente fra Narvik, bosatt i Oslo. Jeg jobber med sosiale medier i mitt daglige virke. Bloggen er hobbyen på si.