«Han åpner døra, og går sakte inn i en mørk og røykfull Saloon. Mr. Jackson, på enden av bardisken, løfter blikket en tanke, men synker tilbake og ned i Whiskeyflaska igjen. Han finner seg et ledig bord og slenger fra seg skinnhanskene og en skitten Cowboyhatt. Han setter seg ned og slenger bootsa opp på stolen ved siden av. Drar en Colt Paterson ut fra hylstret. Pusser stålet med jakkeermet og vinker på bartenderen. Bestiller en dobbel JD og tømmer den i en slurk. Mens Whiskeyen gjør det den skal, strømmer akustiske gitartoner mot ham. Gitaren akkompagneres raskt av skjøre toner fra et munnspill. Det får ham til å løfte blikket opp fra glasset og myse i retning av musikken. Der, innerst i saloonen, står han. – Mr. Andreassen. The last Harmonica Cowboy. And he is Wanted!»
Slik kunne det nesten ha vært. Jeg mener, når man setter seg ned og lytter til f.eks The Winter Song eller tittelsporet The Straight and Narrow så får man en følelse av å være midt i en Western film hvor Trond Andreassen er rockens svar på Morgan Kane!
Andreassen var vokalist i Fredrikstadbandet Ricochets, som raskt fikk status som et av de beste livebandene i Norge. Bandet ga ut tre skiver, den siste i 2005. Jeg var glad i Richochets. Jeg tror jeg kan bli like glad i Navigators. Trond Andreassen har en av Norges desidert beste rockevokaler og man skal være en kald jævel om man ikke lar seg varme av den. Han synger med enorme følelser – ja, det vipper hårfint mot det desperate. Den sjøre vibratoren han har i blant annet Wonder of You og Just Another Fool gir gåsehudfølelse, og det er vanskelig å ikke la seg påvirke.
Plata befinner seg innenfor et ganske bredt spekter. Den tar oss tilbake i tid, og mikser klassisk americana med britiske rocke-tradisjoner fra sekstitallet. Blue Colored My Mind og sistesporet Keep My Eyes On The Road er herlige bevis på det. Vi hører countryrocken tydelig i åpningslåta Roses`s Bed og i den noe mørke Tumbleweed.
The Navigators har kanskje følt et visst press på seg frem mot plateslipp. Singelen, Wall Of Stone, har varmet rockehjerter og ikke minst, den gitt håp om at Norge igjen skulle få et band som kunne levere noe som lignet på det vi hørte av band som Madrugada og Ricochets. Ja, Navigators er på rett spor selv om dette er mykere og varmere enn både Madrugada og Ricochets – og det er kanskje slik vi ønsker det?
Wall of Stone er kanskje noe atypisk fra hele skiva. Med Piano og stemmen til Andreassen i fokus, blir vi levert et lydbilde som har voldsom kraft. Det er heftige greier og ja, rett og slett breathtaking! Jeg er villig til å vedde ei flaske Jack Daniels på at denne låta kommer til å skrive seg inn i historien som ei av de beste rockelåtene – på høyde med Majesty (Madrugada) og The Ghost of Our Love (Ricochets) her hjemme i Norge. Låta alene fortjener en sekser!
The Straight and Narrow er ei helstøpt og gjennomført plate. Det som trekker ned, er at jeg gjerne skulle hatt et par låter i samme klasse som Wall of Stone. Kanskje neste gang?
Mine favoritter på skiva; Rose`s Bed, Winter Song, *Amsterdam og Wall of Stone.
* Låta Amsterdam er ei gammel sjømannsvise, skrevet av Jacques Brel.
Medlemmer:
Trond Andreassen (vokal, munnspill)
Espen Holtan (bass)
Sven Poppe jr. (piano og keyboards)
Johan Edvardsson (trommer)
Magnus Abelsen (gitar og kor)
Christoffer Schou (gitar).
Tekstforfatter Christian Hovden Bloom, som også var involvert i Ricochets materiale, har samarbeidet med Andreassen om tekstene. Albumet er i all hovedsak spilt inn i Haldens Athletic Sound med hjelp av produsent Sven Olsen, også tilsvarende engasjert i Ricochets to siste plater, mens Mike Hartung har stått for miksen.
Antall spor: 13 (14, eksklusivt i Platekompaniets mp3 butikk)
Spilletid: 51:49
Sjanger: Rock
Label: SonyBMG
Utgivelser:
Straight and Narrow, 22.februar 2010
Du finner Navigators her:
Hjemmeside
Myspace
Facebook
Nå har ikke jeg hørt igjennom plata ennå, men konserten på Rockefeller var hvertfall maks terningkast 4, kanskje tilogmed så dårlig som 3. Wall Of Stone derimot er som du sier en 6’er og det var den live også, synd at ikke flere av låtene ikke likner mer på den.
Jeg ble kanskje litt tatt på senga av country-approachen deres, det var liksom ikke det jeg forventet i det hele tatt etter å ha digget Wall Of Stone så mye.
Jeg skal ta en grundig gjennomlytting av plata når jeg får tid, kanskje låtene vokser på meg etterhvert, den beste musikken gjør jo ofte det 😉
Ja, jeg husker du nevnte dette – at du var skuffet etter konserten. I mangel på søvn i natt, sto jeg opp – lasta ned skiva fra iTunes og satte på meg hodetelefonene. Jeg likte dette med det samme – og det er flere av låtene jeg liksom ikke helt får nok av. Vokalen til Andreassen er jo bare helt – ja, nydelig!
Jeg tror plata kommer til å vokse på deg! Legg igjen en kommentar til når du har hørt på plata. Blir spennende å se om du har endret synspunkt 🙂
herlig anmeldelse, Elin, og ja – I’m going to check it out, baby. de er akkurat passe cowboy for min del der nede i Fredrikstad.
(forøvrig har jeg nettopp oppdaget hardingfele-rock. jeg … visste knappast hvem Valkyrien Allstars var for en uke siden, but they had me at hello 😀 )
Pisto, my man!
Varm takk! Men du, det er veldig fortjent – og tror du vil forelske deg i musikken du også, Cowboy! Valkyrien, ja – Tuva er ei dyktig dame!
How is life?