«Det er et sunt klima for norsk musikk»

«Hvis man ikke lengre er nysgjerrig på hva som skjuler seg bak neste platecover så må man finne seg noe annet å gjøre.» (Bernt Erik Pedersen, Dagsavisen)

Vi er på tredje runde i rockbloggs intervjustafett og den som har fått pinnen nå er kulturjournalist Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen, hvor han forøvrig har jobbet i 14 år. Her har han blant annet ansvaret for avisens musikksider. Bernt Erik ble utfordret av Morten Ståle Nilsen i VG og ville gjerne møte rockblogg for et intervju. Jeg møtte Bernt Erik i lokalene til Dagsavisen og vi slo av en prat over en kopp kaffe i avisens eget bibliotek.   

Morten Ståle Nilsen mener du er den musikkskribenten i Norge som er flinkest til å beskrive hvordan musikk høres ut og gripe fatt i talende detaljer ved det ytre rundt en artist/et band. Han sendte derfor stafettpinnen videre til deg og hadde følgende spørsmål; Jeg er tilårskommen nok til å huske to tidligere «norsk rock på norsk»-debattbølger. Den første var da trønderrockerne, med Åge i spissen, gjorde et stort nummer av viktigheten av å synge på morsmålet mot slutten av 1970/begynnelsen av 1980-tallet. Den andre kom i kjølvannet av «de fire store» på midten av 1980-tallet, hvorpå det i en stund etterpå nærmest ble vanskelig for artister som sang på engelsk å få platekontrakt/bli spilt på radioen. Hvorfor måtte dette spøkelset fra fortiden ut av skapet igjen bare fordi Dagsavisen likte noen plater med norske tekster i 2009?
– Dette er ikke et spøkelse fra fortiden og det startet ikke fordi vi likte noen norske plater med norske tekster i 2009. Tvert i mot, så hadde det vært en flodbølge med klønete tekster på «vissvass» engelsk i flere år og rundt 2007 så ble vi så lei av det at vi tenkte at det måtte komme en motreaksjon mot dette – for slike ting går gjerne i bølge. Det førte til at vi aktiv gikk ut for å se etter norske band som sang på norsk. Vi fant noen og trakk disse frem. Vi begynte å presentere dette som en slags greie eller bølge og vi merket etter hvert at dette hadde resonans der ute – det var faktisk ikke noe vi bare hadde funnet på. Unge folk hadde igjen tatt i bruk morsmålet. Dersom man bare finner på en bølge eller en bevegelse, kommer man veldig kort. Vi så at det faktisk var en bevegelse der ute.

Kan du nevne noen eksempler som bygger opp under dette – var det for eksempel John Olav Nilsen & Gjengen?
– Det viste seg at John Olav Nilsen var det fremste eksemplet og vi var de første som kjørte ham frem på bred basis som en ny, interessant norsk stemme. Vi krysset fingrene litt og skrev i ingressen: «Han er mannen som skal redde norsk rock». Det viste seg at vi fikk rett! Nå får han til og med stor presseoppmerksomhet og rosende omtale i Danmark og Robyn fikk gåsehud da hun hørte John Olav Nilsen opptre under Spellemannsprisen. Så Morten Ståle; dette er ikke noe vi har funnet på. Vi skildret virkeligheten – det kunne jo kanskje være noe for VG!?

Som Morten Ståle sier; du er flinkest til å beskrive hvordan musikk høres ut og gripe fatt i talende detaljer ved det ytre rundt en artist/et band. Er dette noe du anser som din sterkeste side som musikkskribent?
– Jeg har ikke tenkt på det slik. Jeg tror min styrke er at jeg har et journalistisk blikk på ting. Jeg begynte med journalistikk før jeg begynte med musikkjournalistikk. Jeg skjønte noen journalistiske mekanismer som jeg igjen brukte på musikkinteressen min. Dette påvirker min skrivemåte. Det kan ofte være mer interessant å beskrive enn å bedømme! Det viktigste er å finne ut om det er noe interessant å si om bandet/plata.

Kan du fortelle litt om bakgrunnen til at du ønsket/endte opp med å skrive om musikk?
– Bakgrunnen til at jeg ønsket å skrive om musikk oppstod ut i fra at musikkavisene/musikkpressen var et slags vindu ut mot den store verden. Jeg leste det jeg kom over av musikkstoff og tenkte; dette kan jeg også gjøre! Jeg har også noe jeg har lyst til å si om musikk. Jeg har folk jeg har lyst til å intervjue og saker jeg ønsker å presentere. Dette kan jeg gjøre like bra som alle andre!

Som Morten Ståle Nilsen nevnte i sitt intervju, er det lurt å ikke bli på fornavn med for mange artister og at det heter ”kritikere skal dø venneløs”. Hva er dine tanker rundt dette og hva er den største utfordringen man møter som musikkjournalist?
– Det er en sånn tøff og kul ting å si. Jeg har mange gode venner, men nesten ingen av dem er i musikkbransjen. Jeg er på hils med veldig mange i musikkmiljøet, fordi jeg har intervjuet eller anmeldt de. Jeg har de vennene jeg trenger, uten at jeg må gjøre meg til venns med de jeg skriver om. Det er viktig å ha en kritisk distanse til det miljøet man skal dekke, uansett om det er musikk, fotball eller politikk for den sags skyld. Det er ikke spesielt vanskelig å unngå ha venner i musikkmiljøet. Jeg liker å forholde meg profesjonelt til de jeg skal skrive om og det tror jeg at artister og bransjefolk forstår og setter pris på.

– Største utfordring? Det er utrolig mye musikk der ute som man må forholde seg til. Før var det en knapphet på bra musikk. Nå er det et vanvittig overflod av god musikk, og det gjør det nesten vanskeligere å skille mellom hva som er bra og hva som er dårlig. Samtidig så gjør dette jobben uendelig mer interessant nå, enn for 10-15 år siden. Det kan også være vanskeligere å opprettholde entusiasmen i møte med dagens bunke på 10-20 plater og lydfiler, men hvis man ikke lengre er nysgjerrig på hva som skjuler seg bak neste platecover, så må man finne seg noe annet å gjøre.

Er det noen omtaler/anmeldelser du har gitt ufortjent god/dårlig kritikk?
– Dette er ikke hjerneforskning akkurat, for dette er subjektive bedømmelser som kan endre seg over tid. Om noe, har jeg nok vært for snill. Jeg angrer mer på det. Egentlig burde jeg ha vært strengere. Alle kritikere burde være strengere! Noen få plater innser man er bedre enn hva man mente da anmeldelsen ble gjort. Flere har nevn Bjella. Jeg oppdaget det samme med «The Little Hands of Asphalt». Det tok meg over et år å skjønne styrken i Sjur Lysheims låtskriverkunnskaper. Grunnen til det, var nok  at vi var litt for opphengt i den norsk på norsk greia vår!

Mange mener at musikkåret 2010 har åpnet veldig bra her hjemme i Norge. Hva mener du om nivået på norsk musikk?
– Nivået er definitivt blitt bedre de siste ti årene og de siste to årene har det vært mange sterke utgivelser her i Norge. Hittil i år, så er det kanskje først og fremst «Shining».  Det er også enkelte Major labels artister som har gjort det bra, noe som kanskje ikke jeg personlig mener har vært kunstneriske høydepunkter. Det er et sunt klima for norsk musikk. Det at det finnes ressurser slik at artister får gitt ut musikken sin og får operere på et såpass høyt profesjonelt nivå, er hyggelig for både artistene og publikum.

Har du noen eksempel på gode utgivelser i år?
– «Shining» og «Youth Pictures Of Florence Henderson» er to ekempler, og så har kanskje «Motorpsycho» gitt ut sin beste plate noen gang. Det er oppmuntrende å se at det går an å holde på et helt liv i norsk rock og stadig fornye seg. Det er ikke mange band i Norge eller internasjonalt som klarer å toppe karrieren på sitt 16. album!

Når vi først er inne på norsk musikk, så virker det som at Platekompaniet satser sterkt på dette. De har lansert WiMP, en konkurrerende musikkstreamingstjeneste til Spotify og nå har de også lansert JUBA, en nettbutikk for usignerte artister. Har du noen tanker rundt dette?
– Jeg har problemer med å se det store poenget med JUBA tjenesten. Dette fordi man kan finne den samme musikken gratis på Myspace/hjemmesider eller andre nettsteder. WiMP er derimot en bra tjeneste og det blir spennende å se hvordan de kan hevde seg i forhold til Spotify. Jeg er ikke spesielt imponert over merkevarenavnene Platekompaniet har valgt for disse tjenesten; WiMP og JUBA. Det låter ikke akkurat kult og tøft. Uansett – så må de ha lykke til!

For noen uker siden så ble det annonsert at Lydverket gikk en usikker fremtid i møte. Det har vært mye skriving i media og støtten/oppslutningen rundt dette har vært enorm. Dagsavisen publiserte en artikkel den 16. mars som omhandlet dette og skrev at hovedgrunnen til omleggingen var at Lydverket ikke trakk unge nok seere. Hva er din personlige mening rundt dette – trenger Lydverket en ”ny drakt”?
– Jeg synes at Lydverket har klart å bygge seg opp til å bli det viktigste kraftfeltet man har hatt for norsk musikkjournalistikk på flere år. Dette er en sak jeg dekker og kan derfor ikke mene for mye.

Hva om jeg vinkler det litt annerledes. Dersom du skulle ha laget et musikkprogram på TV – hvordan program hadde det blitt?
Da hadde jeg laget et program der to gretne, gamle gubber satt og filosoferte over popmusikk. Dette programmet kunne gjerne ha gått sent på kvelden. Noe ala Studiopop i Sverige. Jeg savner den gode samtalen rundt popmusikken, den som gjerne oppstår sent på kvelden når man sitter på bar – men uten alkohol, selvfølgelig.

Anbefal ei plate som er et must å ha i samlingen sin – begrunn gjerne.
– Alle bør en gang i livet ha fått høre singelen; “Strings Of Life” med «Rhythim Is Rhythim», som er et alias for tekno-pioneren Derrick May. I det siste har jeg også hørt mye på den nye plata til «Serena Maneesh».

Rockblogg.no er en helt ny musikkportal – som ønsker å fremme rock`n`roll og de artistene vi mener fortjener publisitet – hva synes du om nettportaler som rockblogg.no?
Jeg synes det er veldig bra at det dukker opp stadig flere nettsteder som handler om musikk, men jeg synes mange flere kunne ha vært spisset innenfor en sjanger, en ideologi, en estetikk. I den engelskspråklige nettverden så har “bloggosfæren” fått en stor innflytelse fordi det er mange bloggere der ute, og når de trekker i samme retning så kan det få en voldsom effekt; plutselig er «Vampire Weekend» nummer en på billboard-lista. De norske nettstedene og bloggere har ikke hatt den samme påvirkningskraften fordi det har vært for få og de har vært for spredt. De er rett og slett ikke bra eller interessante nok, men det kan jo bare gå en vei. Jo flere som engasjerer seg og skriver på nettet jo større innflytelse vil man få. I dag er det en veldig lav terskel for å begynne, på godt og vondt. For å klare å jobbe seg inn og få en posisjon i musikkpressen, så må man bevise en del ting; At man kan noe, har interessante synspunkter, at man kan skrive og man må bevise at man er engasjert. Nå er det litt slik ; “making it up as you go along” – man skaper seg sin egen posisjon mens man holder på. Jeg savner bloggere som har et ståsted og en tanke bak. Noen som vil noe og er tydelige! Det er lurt å gjøre ting som ikke andre gjør, slik som denne intervjustafetten som bare finnes på rockblogg. Slike ting kan skape besøk og interesse.

Rockblogg.no har startet en stafett, hvor vi vil snakke med/intervjue musikkskribenter (på samme måte som vi har gjort her med deg). Du ble utfordret av Morten Ståle Nilsen, men nå er det din tur til å bestemme hvilken musikkskribent/journalist vi skal intervjue neste gang. Du får også muligheten til å stille ham/henne et spørsmål. Så, Bernt Erik Pedersen, hvilken musikkskribent/musikkjournalist i Norge mener du fortjener denne stafettpinnen og hvilket spørsmål ønsker du å stille ham/henne?
– Jeg vil sende stafettpinnen videre til Birgitte Mandelid, redaktør for Norges beste musikkmagasin på papir – Fan Fanzine (Ansvarlig utgiver er Øyafestivalen). Dette gratismagasinet har bygd seg opp til å bli et godt og interessant blad i løpet av et års tid. Jeg har følgende spørsmål til Birgitte; Hvorfor er det ikke flere jenter som skriver om musikk? Hvordan skal vi få brutt opp denne gutteklubben mannsdominansen i musikkjournalistikken? Hvordan går du frem for å finne nye stemmer til bladet ditt og hvorfor skriver du ikke mer selv?

Rockblogg.no takker Bernt Erik Pedersen for en hyggelig samtale og gode svar. Stafettpinnen er sendt videre og jeg håper Birgitte Mandelid tar utfordringen!

Om Elin Mariel Dahl

Ansvarlig redaktør og eier av rockblogg.no. Jeg er ei skriveglad og musikkinteressert jente fra Narvik, bosatt i Oslo. Jeg jobber med sosiale medier i mitt daglige virke. Bloggen er hobbyen på si.