Monoscenen passet Brimstone som hånd i hanske.

Av
– Publisert den 23. april 2010Publisert i: Konserter, OMTALER

Lørdag kveld. Rusler ned på Mono, kjøper en øl i baren og snakker medet par kjente som sitter i sofaen inne i hjørnet. Snakker om at vi alle tre er spente på hva kveldens band kommer til å levere. Noen mener å ha hørt at de har blitt enda mer spacerock siden sist, en annen sier proggen helt har tatt dem og at dette fort kan komme til å bli en kveld med hyppige røykepauser. Selv håper jeg på mer søttitallspsykedelia og gode poptakter. Det eneste alternativet vi ikke nevner er påfallende nok det ene alternativet vi alle tre ville være mer enn fornøyde med. Dersom bandet høres mer eller mindre ut som forrige gang kommer vi alle til å gå hjem med et glis om kjeften og glede oss til neste konsert.

The Brimstone Solar Radiation Band – smak litt på det navnet, stort tøffere kan det ikke gjøres –  høres ikke ut som om de er fra Bergen. Ingen naive poptoner, ingen elektronikahupstere så langt øyet kan se, og ikke noe som ligner på alt rælet forstaden Loddefjord har spydd utav seg de siste par åra. Brimstone er et av veldig få rockeband her til lands som i gode stunder kan gi Motorpsycho konkurranse om syrerocktronen. Forøvrig bare en av flere troner trønderbandet har stående på øvingslokalet sitt.

Førsteplata Solar Radiation Band ga oss første smaken på et selvsikkert rockeband med beina solid planta i rifftung og psykedelisk søttitallsrock, med en eim av urtetobakk som innpakning. Oppfølgeren Solstice kom i 2005, og ga oss fortsatt røyktunge rockefiff, men med en anelse mindre psykedelia denne gangen. Likevel befestet de seg som et av landets aller beste rockeband. I fjor dukket endelig tredjeplata opp, og den HP Gundersen-produserte Smorgasbord var virkelig verdt å vente på. De gode melodiene som hele veien hadde ligget der ble løftet mer fram i lyset, samtidig som det ikke gikk på bekostning av hverken tunge riff, lange instrumentalpassasjer eller den gode retrofølelsen Brimstone alltid har hatt.

Men konserten ja, den var jo såklart bra den. Litt tekniske problemer til tross, men det skremmer jo ikke oss. Alle som har vært på konserter tidligere veit jo at det fort kan være nettopp slike småfeil som kan dra en kveld fra det jevne og opp til minneverdig. Det var plass til flere folk foran scenen, men det var på ingen måte glissent, og de som var der fikk god grunn til å kose seg når gutta i The Brimstone Solar Radiation Band lirte av seg den ene godlåta etter den andre.

Kveldens høydepunkt var hentet fra Smorgasbord. Sanctimonius High viste alle de sidene av bandet jeg liker best. De fete riffene, ellevilt orgelspill, en rytmeseksjon det luktet svidd av, og en melodi som umiddelbart fester seg og nekter å slippe taket. Øystein Greni og alle de andre retrorockerne ville sansynligvis drept for å komme opp med en slik låt!

Etter konserten snakket vi med store glis om munnen om hva vi syntes, selv om vi alle kunne se på hverandre at kvelden hadde vært vellykket. Spacerocken var fortsatt intakt, proggen var holdt i sjakk selv om den tidvis trakk hardt i tøylene, og psykedeliaen var aldri langt unna. Alt dette med gode melodier og sterke hooks som basis. The Brimstone Solar Radiation Band hørtes ut som et band komfortable med seg selv og eget lydbilde samtidig som de stadig er i utvikling. Akkurat slik bra band skal være.

[youtube 9wmlEcPo9Mc 630 450]

Nettside: www.brimstone.no
MySpace: www.myspace.com

Om Thomas