Det jeg skriver er mellom meg og leseren – ikke mellom meg og artisten

Av
– Publisert den 16. juni 2010Publisert i: AKTUELT, Intervjuer

”Det er utrolig viktig å finne de musikkjournalister man kan identifisere seg med. De man deler smak og preferanser med og ikke minst blir underholdt av. Alle musikkjournalister er ikke for alle folk. Vi driver ikke med objektiv sannhet selv om det skal føles slik for den som leser. Det er viktig at man finner sin ledestjerne.” (Thomas Talseth)

Vi har kommet frem til femte runde i rockbloggs intervjustafett og Birgitte Mandelid sendte stafettpinnen videre til Thomas Talseth som er musikkanmelder og rampelysjournalist i VG. Han er også VGs faste MGP-kommentator.

Jeg befinner meg i bakgården til Dattera til Hagen. Det er torsdag ettermiddag og jeg er omringet av sommervarme, øltørste mennesker. God stemning tenker jeg og finner meg et ledig bord. Litt over klokken seks kommer Thomas ruslende inn i bakgården og jeg vinker ham i min retning. Vi håndhilser og enes straks om å ta en øl. ”Når en musikkjournalist skal intervjue en annen, så er det klart at det må drikkes øl”, smiler Thomas – og jeg kunne ikke ha vært mer enig. Thomas tar frem en pakke Lucky mens vi småprater og venter på at servitøren skal komme med drikken. Jeg benytter anledningen til å bli litt bedre kjent med Thomas og ber han fortelle meg litt om sin bakgrunn og hvorfor han ønsker å bruke sine journalistiske ferdigheter på musikk.

Den spede start
– Jeg var lidenskapelig opptatt av musikk fra barnsben av. Det finnes bilder av meg hvor jeg står med badmintonracket som jeg brukte til gitar og en liten statuett av Jomfru Maria som mikrofon. Jeg ble tidlig opptatt av å ha plater – primært kassetter, som det var på den tiden. Jeg hadde en far som var så omtenksom å være en oppegående platesamler på den tiden. Han var flink til å tape LP`ene han kjøpte og sendte disse på kassetter til meg, forteller Talseth.

En kassett skulle få mye å si for Talseths smak og preferanser senere i livet. På A-siden var andreskiva til Duran Duran – Rio – en «stone cold classic», ifølge Thomas, og B-siden inneholdt en like stor klassiker; ABC – The Lexicon of Love.

Thomas har også en mer kredibel fortid innen Hip Hop enn de fleste andre. Dette sørget hans storebror, som var veldig opptatt av Hip Hop og Break Dance, for i 1984 i forbindelse med filmen Beat Street.

– Han var veldig flink til å skaffe musikk og opptak fra radio. Jeg husker blant annet Jellybeanversjonen av The Mexican og alt med Grandmaster Flash og litt mindre kredibelt, men veldig morsomt; Rock Steady Crew.

Vendepunktet
– Da jeg var 13-14 år fant min far ut at han ikke orket å bry seg om den elektriske gitaren han hadde. Jeg overtok den og begynte å jamme litt. Det store bandet på den tiden var Guns N` Roses. Etter å ha stått og klimpret i et par uker skjønte jeg hvor lang tid det ville ta meg å kunne gjennomføre riffet til ”Sweet Child o’Mine” på en tilfredsstillende måte. Jeg fikk en visjon om at jeg i årevis kom til å høre meg selv spille dårlig, være frustrert, og kanskje likevel, når jeg nådde mitt potensial i den andre enden av tunnelen, så var det ikke sikkert at det var så store ting som lå og ventet der. Så jeg tenkte; dette dropper jeg! Jeg fortsatte med å høre mye på musikk og lese mye om musikk.

Yan Friis – min Buddy på trykk
– Musikkjournalistikken fikk jeg litt inn via min stesøster som abonnerte på ”Det Nye”, et ukeblad som var beregnet på både gutter og jenter på den tiden. Der var Yan Friis, som nå jobber sammen med Finn Bjelke i (Herreavdelingen) NRK P1, musikkskribent. Han skrev jævlig bra om musikk! Superengasjerende. Han var på en måte ”My Guy”.

Jeg bodde på ”bøgda” og var stor Princefan. Det var ikke mange av mine venner som hadde den samme overbevisningen, med et hederlig unntak – den peneste og smarteste jenta i klassen. Det husker jeg godt. Skulle man først ha en alliert, så var det fett at det var henne, smiler Thomas.

– Yan Friis ga alltid full terningscore på Princeplatene – og jeg tenkte ”Herlig, jeg har i hvert fall faglig støtte for dette”. Allerede da var det utrolig viktig for meg å lese hva en musikkjournalist som jeg delte smak med mente. Så kom den rystende dagen i 1989 da Friis hadde anmeldt Prince sin nye plate som var soundtracket til Batmanfilmen. Det var i tekst en fenomenal anmeldelse, men på toppen stod det bare tre stjerner – og ikke seks!! Dette kunne da umulig stemme, tenkte jeg. Det var som å ha mistet en alliert – en som fortsatt støttet meg i ord, men ikke i praksis. Jeg ringte Det Nye og ba om å få snakke med Yan Friis – og det fikk jeg. Jeg spurte ham rett ut om hva som var greia med karakteren til Princeanmeldelsen. Da kunne han heldigvis bekrefte at den treeren var en trykkfeil. Det skulle være seks! Jeg var så lettet. Han var fortsatt min ”Buddy” på trykk, forteller Talseth, før han skyter inn:

– Jeg må si at det var en trist dag i norsk pressehistorie da Det Nye på begynnelsen av nittitallet la om til å bli et rent jenteblad og musikkskriveriene gradvis ble borte. Yan Friis er en av de beste musikkjournalister Norge har hatt!

16 år som musikkjournalist
Thomas Talseth har vært profesjonell musikkskribent i 16 år. Hans karriere begynte tidlig da han som nittenåring fikk et års engasjement i lokalavisa ”Tidens Krav” i Kristiansund. Der bidro han sterkt til avisasmusikksider. Året etter flyttet han til Oslo for å avtjene siviltjenesten og brukte samtidig all ledig tid på å skrive for diverse musikkpresse. PULS, Planetarium C og SPIRIT, hvor han fikk jobb som redaksjonssjef sommeren 1997. Etter 3 år som redaksjonssjef i SPIRIT, tok han over som redaktør. I 2006 begynte Talseth i VG.

Birgitte Mandelid omtalte deg som ”Norges hyppigste slakter”. Hva synes du om det?
– Jeg må innrømme at jeg stusset litt over å bli omtalt som Norges hyppigste slakter, for i år har jeg knapt slaktet noen. Jeg ga en toer til den nye Hole-plata for litt siden – og tenkte; ”Gud, det var godt å få gitt en dårlig karakter igjen!”. Om jeg ikke er Norges hyppigste slakter, så går det nok heller litt på det at noen av platene jeg har slaktet har kommet fra ganske tabloidvennlige artister. Det er ikke veldig modig eller banebrytende å slakte en singel med Linni Meister. Men man skal jo tross alt være ærlig og jeg hadde ikke noe annet valg enn å gi terningkast en. Jeg tror at når du gjør slakt på medievennlige folk og at det i tillegg blir mye sitert, så kan det feste seg et inntrykk av at jeg er en voldsom slakter – men jeg har nok flere terningkastfirere og -femmere på samvittigheten enn enere og toere, forklarer Talseth.

Kvier du deg eller synes du det er gøy å slakte ei plate?
– Det kommer an på plata. Uansett om det er slakt eller en positiv anmeldelse, så handler det om hvor sikker jeg er på det jeg skal skrive. Om jeg har klare idèer om hva jeg mener og om jeg har fått formulert dem godt nok. Det viktigste er å lage en god tekst. Dersom jeg ikke er hundre prosent sikker på hva jeg mener, selv om jeg pleier å være det i de aller fleste tilfeller, kan det være at jeg kvier meg litt. Å slakte dårlige plater er ikke noe jeg gruer meg til, det må sies. Kanskje spesielt om det er plater man tror vil bli godt mottatt eller er konstruert for å lure mange mennesker. Når man skjønner at dette er en plate som gir seg ut for å være noe, men egentlig bare er ræl, kan det føles viktig å skjære gjennom litt.

Hva er ditt beste plateslakt?
– Jeg fikk en del oppmerksomhet da jeg anmeldte plata til Iram Haq. Jeg vet ikke om den er den ”beste slakten”, men det er den jeg husker best fra senere tid. Jeg er veldig fornøyd med teksten i anmeldelsen der. Enkelte mener at den var for hard, men når det kommer til dette med å skrive underholdende og sørge for at det blir morsomt lesestoff, så var teksten god. Det er en sakelig, men også morsom anmeldelse. Den beskriver godt hvordan plata låter – og den låter helt forferdelig! Så kan noen hevde at det er å skyte småspurv med kanon, men dette var også en tabloid sak. Iram Haq er en kjent person fra før. Vi hadde aldri brukt så mye plass på en ukjent debutant. Som skuespiller har hun nærmest et merkevarenavn å beskytte. Når hun platedebuterer i tillegg, legger hun hodet på blokka. Det er en hinsides amatørmessig plate. Jeg fikk en viss inspirasjon og det var enkelt å skrive noe morsomt om den – det var nok litt den ”onde latteren” som slo til, forteller Thomas.

– Når du leser anmeldelsen så står det ingenting stygt om Iram Haq som person der, for mitt inntrykk av henne er at hun er kul, smart og snill. Hun gir et positivt inntrykk. Jeg synes ikke det er trivelig at hun må oppleve å bli sablet ned på denne måten, men jeg kan ikke ta hensyn til personen bak. Min jobb er å formidle til leseren kvaliteten på et produkt som noen vil at de skal bruke sin tid og sine penger på. Jeg opplever en plateanmeldelse som en sak mellom meg og leserne – ikke mellom meg og artisten!

Tenker du noen ganger over konsekvenser?
– Jeg vil jo at plater jeg gir en god karakter skal selge og jeg vil at ei plate jeg gir dårlig karakter ikke skal selge. Rett og slett fordi jeg ønsker at flest mulig gode plater skal nå ut til folket! Jeg er misjonær i min jobb. Mitt ønske er å påvirke smak i riktig retning – slik jeg opplever den. Om konsekvensen er at jeg får viljen min, er det helt topp! Det er det beste du kan oppnå. Du blir musikkjournalist fordi du ønsker å påvirke folk i din retning, fordi din retning selvfølgelig er den rette, sier Thomas og smiler.

Du mener ingen artister tåler kritikk, hvordan tar du selv offentlig kritikk?
– Jeg takler det ikke jeg heller, tror jeg – ler Thomas. Jeg skal ikke heve meg opp på en pidestall hvor jeg sier at jeg er noe bedre enn andre, i så måte. Jeg er i hvert fall såpass ærlig nå at jeg kan si til deg at jeg ikke liker kritikk – spesielt når jeg føler den er uberettiget. Jeg mener ikke at min karriere er prikkfri eller at jeg ikke har skrevet eller gjort ting som er kritikkverdig. Jeg innrømmer at det finnes kritikk der ute som jeg på en ok dag kan være villig til å være lydhør overfor.

– De aller fleste artister sier; «jeg tåler kritikk, MEN…» Ikke si at du tåler kritikk i første halvdel av setningen, for så å motsi deg selv i andre halvdel. Om du skal stå for det, så sier du; Jeg tåler kritikk – punktum. Eller svarer på kritikken på en måte som tilsier at du tåler den!

Hva er den største utfordringen man møter som musikkjournalist?
– Det som er viktig i VG og som kan være en utfordring innimellom, er at man skal kommunisere til et bredt publikum. Å skrive om musikk på en måte som både fenger spesielt interesserte og folk flest, kan være en utfordring. Det er fryktelig lett å bli intern og bruke uttrykk, ord og vendinger som kun er for de innvidde.

Hvilke egenskaper bør man ha for å bli en god musikkjournalist?
– Du må høre mye musikk. Du må skjønne mye musikk. Du må lese mye om musikk og du må skjønne hvordan du skriver om musikk, kommer det spontant fra Talseth. Du må ha formidlingsevne og formidlingsglede. Du må være morsom, informativ og være like ”catchy” som musikken du hører på. Mange nøyer seg med å konstatere fakta, men man skal også underholde. Leseren skal ikke måtte behøve å ha hørt plata før man leser om den – tvert i mot. Det skal helst være morsommere å lese om den, enn å høre på den! Uansett hvor lunken plata er så er det din plikt å sørge for at anmeldelsen ikke blir det. Du skal lage lesestoff. Underholdningsverdien er ekstremt viktig, forklarer han videre.

Er det noen omtaler/anmeldelser du har gjort som du har angret på i ettertid? Gitt ufortjent god eller dårlig kritikk?
– I voksen alder fant jeg ut at det er lov å skifte mening, og man må være voksen nok til å innrømme det. Det er som regel små nyanser fordi jeg tar meg som oftest god tid når jeg skal anmelde musikk. Det er sjelden jeg bommer, for å si det slik.
Jeg husker jeg var på en paneldebatt på Gamla – i kjølvann av Iram Haq-saken, hvor jeg fikk spørsmål om hvor mange ganger jeg hører på ei plate før jeg anmelder. Jeg svarte; i snitt fire-fem ganger. Det kom en vantro latter fra salen. Da ble jeg en smule irritert, for jeg bruker virkelig mye tid på å høre på musikk, dårlig så vel som god. Jeg har stolthet og profesjonalitet overfor det jeg driver med, forklarer Talseth.

Har du eksempel på noen anmeldelse du angrer på?
Jeg kan nevne et eksempel hvor jeg faktisk korrigerte meg selv på trykk. Så lenge jeg har anledning til det og det passer inn, så vil jeg gjerne korrigere meg om det viser seg at jeg har tatt feil. Den siste plata til Ane Brun – Changing of the Seasons – er et mesterverk. Ei av de beste norske platene noen sinne. Den ga jeg fem – jeg burde ha gitt seks. Jeg angret i det jeg åpnet avisa og så femmeren. Dette var feil. Til min store sorg hadde Anders Grønneberg i Dagbladet gitt seks. Og han hadde rett! Heldigvis, var jeg i Trondheim for å anmelde Ane Bruns turnèstart en uke etterpå. Konserten ga jeg terningkast seks – og jeg fikk også presisert at jeg var en vantro hund som bare hadde gitt plata en femmer.

Anbefal ei plate som er et must å ha i platesamlingen sin og begrunn gjerne hvorfor.
– Jeg vil slå et slag for skiva ”Ocean Rain” med Echo & Bunnymen fra 1984. Den er ikke undervurdert, fordi anmeldelsene som finnes av skiva er sterkt rosende. Men den er underkjent. Det folk i Norge kanskje ikke er klar over, er at det tidlig på åttitallet var ”krig” i UK. Det var U2-fansen på den ene siden og Echofansen på den andre. U2 oppnådde verdensherredømme, Echo greide det ikke. Det var feil band som vant, mener Thomas – til tross for at han samtidig påpeker at han liker U2.

Musikken på Ocean Rain er veldig harmonisk og de har brukt strykeorkester på hele plata. Trommisen bruker visper på samtlige låter og trøkket på plata er fra strykerne som ligger i bunn. Det er rett og slett utrolig vakker musikk som er akkurat passe ”arty”. Veldig omfavnende. Echo hadde virkemidler som sarkasme og ironi, noe U2 ikke en gang skjønte. Dette er virkelig ei plate som aller bør eie og som alle kan like.

[youtube n9hGWaCBb0Q 630 450]

En god musikkskribent leser mye om musikk
Thomas spør meg om han kan få lov til å anbefale noen bøker i samme slengen, og påpeker nok en gang viktigheten om å lese mye om musikk.

– Garry Mulholland har gitt ut to bøker som jeg kan anbefale på det sterkeste til alle som liker å lese om musikk. Den første, This is uncool, handler om hans 500 favorittsingler fra punk til i dag, altså fra 1976 og utover. Oppfølgeren, Fear of music, handler om de 261 beste albumene. Dette er virkelig god lesing. Jeg brukte disse bøkene som handlelister. Hans smak og preferanser var så lik min at omtrent alle plater han hadde omtalt i boka, som jeg ikke hadde hørt eller kjøpt tidligere, var bare å skaffe seg med en gang. Og det barske språket, med utsagn som «how off would you like me to fuck?» – hysterisk. Flere steder i bøkene setter Mulholland ord på ting du har følt og tenkt, men som du aldri selv har klart formulere. Dette er overlegen lesning, forteller Thomas

– Jeg vil også anbefale svenske Andres Lokkos antologier. Han må vel være den beste musikkjournalisten i Skandinavia gjennom alle tider, vil jeg påstå. De 20 første årene av hans virke er gitt ut i to bøker, og den ene dekker fra 1989 til 1998 og den andre fra 1999 til 2009. Disse er nettopp kommet ut og heter henholdsvis, Andres og Lokko. Spesielt den første er så utrolig bra at man får tårer i øynene av å lese den. Den er så morsom og han har så peiling og han har så forståelse for sin egen musikklidenskap. Han har dessuten en fantastisk evne til å formidle, samt en så liten respekt for det han ikke liker, og så stor respekt for det han elsker. Han har alt en musikkjournalist kan, skal og bør ha, forklarer Talseth.

Rockblogg.no er en helt ny musikkportal/blogg – som ønsker å fremme rock`n`roll og de artistene vi mener fortjener publisitet – hva synes du om nettportaler som rockblogg.no?
– I Norge har vi ikke sett den store musikkbloggen enda og jeg venter litt på at den virkelig viktige musikkbloggen skal komme. En som har påvirkningskraft, en stor ”following” og som fylles opp med så mye stoff at man er nødt til å gå inn på siden hver dag for å sjekke. Dette krever ressurser. Du skal være ekstremt ivrig som privatperson for å klare å fylle en blogg med så mye lesestoff som den trenger. Folk er kravstore og alene klarer man det neppe. Jeg håper selvsagt på at den skal komme, og kanskje det blir rockblogg?

Som fersk musikkskribent har jeg mye å lære, og gode råd på veien tar man gjerne med seg. Har du noen gode råd på lager?
– Du må høre mye musikk og lese masse om musikk. Du må skrive med det samme engasjementet som musikken får deg til å føle. I beste fall klarer du å bli musikkens forlengende arm. At du er uttrykket som tar musikken på kornet. Om man klarer det, så er det optimal musikkjournalistikk. Den beste musikkjournalistikken for meg er kanskje bedre lesestoff enn plata som omtales er lyttestoff.

Rockblogg.no har startet en stafett, hvor vi vil snakke med/intervjue musikkskribenter (på samme måte som vi har gjort her med deg). Du ble utfordret av Birgitte Mandelid, men nå er det din tur til å bestemme hvilken musikkskribent/journalist vi skal intervjue neste gang. Du får også muligheten til å stille ham/henne ett spørsmål.

Så Thomas, hvilken musikkskribent/musikkjournalist i Norge mener du fortjener denne stafettpinnen og hvilket spørsmål ønsker du å stille ham/henne?
– Jeg har tenkt litt på det, men det må bli Anne Gunn Halvorsen, for da er du garantert å få et morsomt intervju, smiler Thomas. Hun er veldig dyktig – og det har hun vært siden hun begynte å skrive for meg i SPIRIT da hun var 15 år. Jeg vil påpeke at hun er så flink at det ville ha blitt noe av henne uansett, men siden jeg fikk anledningen til å ”oppdage” henne og få henne på trykk, så vil jeg gjerne grabbe til meg mest mulig av æren for at hun kom frem i offentligheten, forteller en stolt Talseth.

– Jeg vil gjerne spørre Anne Gunn om hvordan det føles å bli hypet, og hvordan hun har tenkt å følge opp. Når den ikke alltid like menneskevennlige Thomas Seltzer har henne på Trygdekontoret flere ganger og omtaler henne som Norges skarpeste unge penn, er det jo for hype å regne. Og apropos hype må jeg høre med henne om hun fortsatt står inne for den noe ivrige Grizzly Bear-anmeldelsen sin, ler Thomas.

Da er stafettpinnen sendt videre, og så håper jeg at Anne Gunn Halvorsen, som for tiden vikarierer som utgavesjef i Magasinet i Dagbladet, tar i mot staffettpinnen.

Jeg takker Thomas Talseth for et veldig hyggelig møte. Det ble en lang og interessant samtale på to timer – og jeg skulle gjerne ha delt mye mer, men i respekt til leserne av rockblogg – så måtte jeg dessverre kutte ut deler av intervjuet.

Tags: , , , ,

Om Elin Mariel Dahl

Ansvarlig redaktør og eier av rockblogg.no. Jeg er ei skriveglad og musikkinteressert jente fra Narvik, bosatt i Oslo. Jeg jobber med sosiale medier i mitt daglige virke. Bloggen er hobbyen på si.