Trenger vi egentlig en ny Tom Waits?
Hm, når jeg tenker meg om er jo det et fullkomment idiotisk spørsmål. Selvsagt gjør vi det! Eller, ikke en ny. Han vi har er jo fortsatt grisebra og har forhåpentligvis langt igjen til datostemplingen. Vi kunne derimot ha god bruk for artister med samme evne til å gå egne veier og konstruere sin helt egne umiskjennelige sound. Problemet er bare at Lady Moscow legger seg så tett opptil sin helt at istedenfor å gå egne veier velger de heller den langt tryggere løsningen det er å heller ta på seg Waits-hatten og etterligne hans sound.
Men, og dette er et stort men, betyr dette at Lady Moscow er et annenrangs band? Nei, det gjør vel egentlig ikke det. Det betyr heller at Lady Moscow kanskje burde gå videre i platesamlinga si, og la gamle Tom Waits få være i fred en stund. Konsentrere seg om å lage bedre låter. Ikke noe sted viser de dette tydeligere enn på M.S. Ann Marie. Her virker det som om de guffer ekstra på med Waits-taktene for å dekke over en slett melodi og en lite interessant tekst. Ei låt som ikke bidrar til noe annet enn å forsterke inntrykket av Lady Moscow som et band som er litt for lite opptatt av å skape sin egen greie.
Hæ? Vent nå litt. Lager de ikke bra låter? Tja, joa. Hver for seg er det ikke så ille. Det er flere låter her som er ganske bra. De to første sporene på plata (Melvin Newton (Captain Cutthroat) og Killing Time) har begge noe ved seg som tiltaler meg. Den beste låta er likevel Don’t Look Back med sine solide drypp av kledelig sørstatsgotikk og countryhooks. Innimellom finner vi også hint av Wunderkammer. Særlig er det Obsessed som gir meg assosiasjoner til det beste sigøynerrockbandet Rogaland har fostret. Problemet er ikke at de ikke kan lage gode nok låter. Problemet er heller at de ikke har laget nok av dem denne gangen.
Lady Moscow viser seg på Things To Do In Lehre som et band som ikke behersker albumformatet. De har rett og slett ikke nok skikkelig bra låter til å samle dem på et album. De makter ikke å ta med seg den voldsomme og uforutsigbare spenningen som kjennetegner bandets konserter. Live er Lady Moscow forrykende energiske, på plate er de dessverre tamme og nesten forutsigbare.
Beste låter: Killing Time, Don’t Look Back, Obsessed
Nei huff, hopp over disse: Sold My Soul, M.S. Ann Marie, Less Kool-Aid
For en merkelig anmeldelse. Har hørt skiva noen ganger nå, og jeg klarer ikke på noen måteå finne likheter til Tom Waits muligens bortsett fra M.S. Ann Marie. Og vokalisten som har en mørk stemme. Hvilke Waits-låter refereres det egentlig til her? Trodde jeg hadde hørt det meste, men her må jeg ha gått glipp av noe.