Sivert Høyem; «Nå er det fokus på stemmen. Det er jo sanger jeg er»

Klokka er to på ettermiddagen. Det er fredag og Grünerløkka bader i sol. Jeg finner The Nighthawk Diner og går inn. Det er som å reise noen tiår tilbake i tid. Interiør, servitriser og meny er en tro kopi av et typisk American-diner sted fra femtitallet. Jeg tenker litt på Tom Waits og lurer på om stedet er inspirert av Nighthawk at The Diner plata. Jeg lar tankene ligge ubesvart og finner et ledig bord som egner seg til å intervjue en av Norges fremste og beste mannlige artister – Sivert Høyem.

Sivert Høyem har vært hjemme en ukes tid etter avsluttet Europaturné. Åtte land, nitten konserter på tjuefire dager er unnagjort. Imponerende! Her hjemme i Norge er Sivert Høyem et ”hot” navn om dagen. TV-aksjonslåta «Prisoner Of The Road» ligger på førsteplass på VG-lista og for noen dager siden ble det offentliggjort at Høyem er en av artistene som skal opptre under årets Nobels Fredspriskonsert – ledet av den amerikanske skuespilleren Denzel Washington. Mye ser ut til å ha lyktes for den høyreiste, flotte karen fra nord. Han har en stemmeprakt som få kan skryte på seg og som berører, rører og inspirerer mange i både inn- og utland.

Kaffe, pai og Europa
Vi bestiller kaffe og amerikansk pai med vaniljeis av ei søt jente i femtitallskjole. Jeg benytter anledningen til å spørre Sivert om han har kommet seg etter noen hektiske uker i Europa.

– Det er ganske sivilisert på veien for tiden, smiler Høyem, men de siste jobbene vi gjorde nå på slutten var ganske rått løp. Vi gjorde åtte konserter på rad – eller egentlig elleve, om vi tar vekk en lang reisedag imellom. Dette er hardt for stemmen. Det er ganske krevende det jeg gjør på scenen. Samtidig, når man er i Europa, så må man bare kjøre på. Klage kan man gjøre når man kommer hjem, ler Sivert.

Hvordan har mottagelsen i Europa vært?
– Mottagelsen har vært fantastisk bra. I England starter vi jo helt på ”skrætsj”! Jeg var der med Madrugada på begynnelsen av 2000-tallet, men vi gjorde aldri en ordentlig jobb der, forteller Sivert.

Er det i England du først og fremst ønsker å satse fremover?
 – Det er et sted jeg selvsagt ønsker å få et bedre fotfeste. Først og fremst går jobben ut på å få litt anmeldelser og oppmerksomhet rundt plata. Får du en omtale i Mojo, Q, Classic Rock eller Cut, leses dette over hele verden. Samtidig ser jeg ingen grunn til at jeg ikke skal satse. Det er for dumt å overse England. Engelskmenn er kanskje det mest musikkinteresserte folkeslaget i verden, mener Høyem som har stor tro på at de også vil like hans musikk.
– Vi gjorde en fantastisk konsert i London, noe av det beste vi har prestert så langt i år. Det var veldig gøy og føltes litt som en triumf. Var det et sted vi ønsket å levere optimalt, så var det nettopp i London, forklarer Høyem.

Føler du at Norge har blitt for lite for deg?
– Nei, kommer det spontant, men det er viktig å komme seg ut. Norge er for lite på den måten at jeg ikke kan turnere så mye som jeg ønsker uten at folk blir lei av meg, ler Høyem, så det er faktisk veldig greit å komme seg ut i verden slik at folk her hjemme i Norge kan slippe litt unna.

I Belgia varmet du opp for Tom McRae på selveste Ancienne Belgique, en scene som har gjestet store navn opp gjennom årene. I bloggen din nevner du selv navn som Jaques Brel og Francoise Hardy. Når du besøker en scene, filosoferer du ofte over historien og menneskene som har stått der før deg?
– Ja, det er noe jeg gjør. Jeg tror det har noe å si, smiler Høyem. Den følelsen man får når man er på historisk grunn, spiller faktisk en rolle.

Jeg har lest at den kvinnelige artisten du har mest lyst til å synge en duett med er Francoise Hardy. Hvorfor?
– Jeg har totalt forelsket meg i hennes musikk. Jeg er også opptatt av europeisk popmusikk som ikke nødvendigvis er engelsk. Jeg liker den europeiske vrien på pop/rock og franskmenn har en helt egen måte å gjøre dette på. Den er dramatisk – nesten filmatisk, forklarer Høyem.

Hvilken sang skulle dere ha sunget?
– Jeg må skrive en låt, smiler Høyem og forsøke å få til et samarbeid på et eller annet vis.

Noe sier meg at Sivert Høyem får drømmen sin oppfylt og det lukter suksess allerede!

Tilbakeblikk
Det er nå litt over et år siden du ga ut første soloalbum etter at Madrugada ble oppløst. Du har reist rundt i hele Norge – konserter og festivaler. Du har vært to ganger på turné i utlandet. Hvordan vil du oppsummere det siste året?
– Jeg liker veldig godt dit jeg har kommet nå, sier Sivert etter litt betenkningstid, før han fortsetter; – Det var selvfølgelig fantastisk med all den flotte mottagelsen jeg fikk når plata kom og turneen etterpå. Vi har gjort rundt 100 jobber siden den gang! Det har rett og slett vært et veldig, veldig bra år.

Ingen spesielle høydepunkt?
– Jeg er veldig glad og stolt over det som har skjedd nå i høst med låta «Prisoner Of The Road». Det var noe som kom ut av det blå, som har blitt veldig bra og som har betydd noe, fortsetter han.

Prisoner Of The Road
Du har samarbeidet med en rekke andre artister og gjort låter til inntekt for diverse veldedighet. Du var med på låta «Venn»  i 2005 – et artistsamarbeid til inntekt for tsunamiofrene.
I 2008 bidro du og Cato Salsa (som bandet The Hyler Twins) med låta «The Cool Song» på minneplata til ære for den norske låtskriveren Saint Thomas som døde i 2007. Inntektene gikk i sin helhet til Saint Thomas’ Minnefond, som ble opprettet i samarbeid med Rådet for psykisk helse.
18. oktober i år kom samleplata «Hjertestups», et samarbeidsprosjekt mellom en rekke norske artister til inntekt og honnør for stilftelsen Tyrili (rusbehandlingssenter). Her gjør du en cover av Lou Reed`s «How do you think it feels». Får du mange slike henvendelser og hva betyr det for deg å være med på slike prosjekter?
– Jeg får mange henvendelser og det er ikke alt man kan svare ja til. Saken er nesten alltid god, så det er ikke det som er utfordringen. Om jeg skal si ja, må jeg rett og slett ha tid til å gjøre noe ordentlig.

Fortell om TV-askjonslåta «Prisoner Of The Road»
– Jeg ble kontaktet av Erik Poppe. Han ville at jeg skulle synge ei Johnny Cash låt. Flyktninghjelpen er jo en tung, seriøs og bra organisasjon og da jeg hørte at det var i forbindelse med TV-askjonen, visste jeg at det kom til å bety noe. Jeg ønsket derfor å bidra, men jeg hadde lyst til å gjøre det ordentlig. Jeg ville lage ei aksjonslåt som jeg slapp å være flau over i ettertid. Jeg visste at Poppe kom til å lage en fantastisk video til låta, men det var viktig for meg at musikken skulle holde mål og at det skulle være rørende i seg selv. Poppe var en utrolig inspirerende fyr å jobbe med og det engasjementet han hadde, smittet raskt over på meg, forklarer Høyem.

Ny retning
«Prisoner Of The Road» har fått veldig mye rosende omtale og det virker som om du har nådd ut med budskapet til veldig mange. Er dette ei av de beste låtene du har skrevet?
 – Det vet jeg ikke, men det er et stykke musikk som jeg står hundre prosent inne for og som er brukt i en sammenheng som gjør det enda større. Dette er uansett en musikalsk retning som jeg har lyst til å gjøre mer av. Den er mer vokalbasert enn musikken du finner på Moon Landing.

Du har selv sagt at du ønsker å lage musikk hvor du legger mer vekt på vokalen, hva legger du i dette?
– Det jeg mener er at det skal være mer plass til å synge ordentlig. På Moon Landing var jeg mer opptatt av å spille gitar enn å synge. Jeg tror jeg var på en spesiell ”trip” akkurat når vi gjorde den musikken, ler Høyem.

Ny låt – Long Slow Distance
På Europaturneen spilte dere en helt ny låt; «Long Slow Distance». Hva kan du fortelle om denne?
– Låta er et resultat av veldig mye prating og filosofering mellom Cato og meg. I en periode hørte vi mye på black metal og norsk metal. Vi tenkte en del på hvordan man kunne la seg inspirere av dette. «Long Slow Distance» ble resultatet og er en slags svartmetalpop-låt med croonervokal på toppen. Vi har allerede spilt inn en Demo så den dukker nok opp snart, forteller Høyem. Han røper samtidig at låta vil bli spilt på Rockefeller til uka!

Når kan vi forvente oss ny plate?
– Jeg håper en gang i løpet av 2011. Jeg har noe materiale klart. Jeg har dessverre ikke fått skrevet så mye som jeg skulle ønske det siste året. Det har vært veldig hektisk.

Er det nye ting som inspirerer deg nå kontra Moon Landing?
– Ja, jeg forsøker å tenke litt nytt. Jeg er som sagt veldig opptatt av at vokalen skal være enda mer i sentrum. Da blir det en ny innfallsvinkel. På Moon Landing var det nyere amerikansk sørstatsrock som My Morning Jacket og en del 70tallsrock  jeg lot meg innspirere av. Da havner man raskt et sted der vokalen blir litt borte. Moon Landing var stadionrock og det har jeg ikke lyst til å fortsette med, forklarer Sivert, selv om han vil poengtere at han er fornøyd med plata. Jeg har lyst til å være sanger, smiler Sivert, det er det viktigste, men det skal fremdeles være rock.  

Men enda mørkere?
Sivert ler og sier at det virker som om mørkere er et magisk ord for mange når deg gjelder ham.
– Det virker som om det er «mørkere» folk vil ha av meg, men ja, veien videre vil ha et mørkere og dystrere uttrykk. Musikken vil være mer introvert og eksperimentell.

Bandet
Det er ingen tvil om at du har fått med deg en gjeng med dyktige musikere, både på Moon Landing og LIVE. Er dette en gjeng du kommer til å fortsette å samarbeide med?
– Ja, absolutt! Jeg er veldig fornøyd med bandet jeg har nå. Vi trives veldig bra i lag og samarbeider godt. Sivert trekker frem Cato ”Salsa” Thomassen (gitar) og Børge Fjordheim (trommer) som han mener er to av de beste i Norge på det de gjør.

Blir det noe bandnavn?
– Nei, det er Sivert Høyem for alle pengene! Vi får se om de kanskje får seg et «backingband-navn» etter hvert, smiler Høyem.

Hva skjer med Hyler Twins?
Sivert smiler og svarer litt hemmelighetsfullt at Hyler Twins eksisterer i beste velgående. – Vi har jo et fantastisk bandnavn! Vi får se når det blir tid til å gjøre noe her. Dette er et duoprosjekt mellom Cato Thomassen og meg. Noe vil skje, men jeg vet ikke helt når.

Sivert Høyem på Rockefeller onsdag 11. november
Hva kan vi forvente oss på Rockefeller?
– Det har skjedd mye i løpet av året i måten vi uttrykker oss på. Konserten på Rockefeller gir nok en liten pekepinn på retningen vi ønsker å fortsette i. Det vil nok være en annerledes ”vibe” på Rockefeller enn det var tidligere i år på f. eks Sentrum Scene. Alt fra hvilke låter fra Moon Landing vi velger å spille, hvilke Madrugadalåter vi gjør og måten vi spiller på.

Sparrow and The Workshop
Som oppvarmingsband har Sivert fått skottene «Sparrow and The Workshop» til Norge. Dette er en skotsk trio som også var med på deler av Europaturnéen. Høyem anbefaler alle til å møte opp tidlig på Rockefeller for å få med seg dette bandet, som han selv har blitt stor fan av på kort tid. Ryktene forteller at «Sparrow and The Workshop» er veldig gode LIVE!

Big Dipper – signering og minikonsert
Hele solo-katalogen til Høyem, inkludert «Prisoner Of The Road», er nå å finne på vinyl. Bare noen timer før konserten på Rockefeller blir det derfor signering og en kort akustisk konsert med Høyem på Big Dipper (Torggata 16) i Oslo. Klokkeslett: 19:00

Jeg takker Siver Høyem for at han tok seg tid til å møte meg og ser virkelig frem til årets siste Høyem-konsert på Rockefeller. Rockblogg stiller dessuten med fotograf, så stikk gjerne innom rockblogg.no ”dagenderpå” for en titt! Enn så lenge, kos dere med denne liveinnspillingen av Prisoner Of The Road, filmet i Italia.

Sivert Høyem. Prisoner of the road from SGRANG on Vimeo.

Om Elin Mariel Dahl

Ansvarlig redaktør og eier av rockblogg.no. Jeg er ei skriveglad og musikkinteressert jente fra Narvik, bosatt i Oslo. Jeg jobber med sosiale medier i mitt daglige virke. Bloggen er hobbyen på si.